USA

Mellom første og andre verdenskrig var USA aktivt med. Før hadde USA alltid blandet seg inn for å løse problemer på slutten av kriger og uenigheter. Men dette skulle det bli en endring på. I 1945, da andre verdenskrig sluttet, endret USA holdning til resten av verden. USA fant store økonomiske interesser i alle verdensdeler. USA ble nå mer interessert i eksport, oppfinnelser, demokrati og levemåter. Med de nye interessene fikk USA mer og mer makt, dette gjorde at de til slutt ble så mektig at å isolere seg ble umulig. Amerikanerne ble stolte av sitt land, og de fikk tidlig meninger om at de skulle gå frem som et godt ”verdens eksempel”. De så på seg selv som "den frie verdens forsvarer", i kamp mot kommunismen og sovjetunionen.

USA fikk den respekten de søkte etter. Europa så opp til USA. Amerikanerne var mer eksklusiv, de hadde bedre hus, mat og mye mer. Krigene hadde totalt ødelagt Europa, alt måtte bygges opp igjen. Mens USA var like hel som den alltid hadde vært, i alle fall når det gjaldt landet. Det var skjedd noen endringer, som diskriminering. Særlig i sør. De svarte hadde ikke stemmerett og de gikk ikke på de samme skolene som de hvite. Det var store etniske og rase skiller.

Dette var noe USAs 33. president Harry Truman (1945 – 1953) ville gjøre en endring på. Han ville fremdeles at USA skulle vises som et fritt land hvor alle har sine rettigheter. Truman gjorde sitt bidrag til denne saken ved å få slutt på diskrimineringen i hæren. Det ville nå si at svarte offiserer kunne gi ordre til hvite soldater. Han gjorde dette under Koreakrigen tidlig i 1950. Hans etterfølger, Dwight David Eisenhower (1953 – 1961), ville fortsette kampen mot diskriminering. Eisenhower bestemte at staten bare skulle gi oppdrag til bedrifter der det ikke var raseskille. Seinere, 1954, fikk han innført i den amerikanske høyesterett at det var forbudt å holde rasene atskilt. Rettere sagt; rasediskriminering ble ulovlig. Denne dommen ble vanskelig for sørstatene å respektere, det førte med at Eisenhower måtte sende soldater bort dit for å forsikre seg om at loven ble holdt. Dette fortsatte USAs neste president, John F. Kennedy også. Kennedy stod for det han mente og folke fik informasjonen og hans tanker tydelig. Kampen for raselikestilling ble bedre og bedre, svarte og hvite hadde de samme rettighetene. Slik var det helt til Kennedy ble skutt 22. november 1963. Da ble alt verre og særlig når det gjaldt raseskille. Rett før Kennedys død så det ut til å bli bedre mellom USA og sovjetunionen. Dette var grunnet hans kamp for raselikestilling.

USAs presidenter i etterkrigstiden var alle enten demokrater eller republikanere. Dette førte til en ikke fult så variert politikk. Det var særlig frykt for kommunismen rundt 1950. Derfor kom Eisenhower med et forslag om at de som ble dømt for kommunisme, ble fratatt den amerikanske borgerretten deres. Dette forslaget slo aldri igjennom. Folket var redd tanken om et klasseløst samfunn som var alternativet til det demokratiske og markedsbaserte samfunnet som bar preg av store sosiale forskjeller.

Etter som årene gikk møtte amerikanerne tøffere industriell konkurranse fra Europa og Asia. Dette skjedde på samme tid som verdensøkonomien gikk inn i en nedgangsperiode. Da steg arbeidsledigheten kraftig i både USA og i andre land. Dette prøvde Ronald Reagan å gjøre noe med. Han var USAs president nr. 40 og var i perioden 1981 – 1989. Folket hadde tillit til Reagan, som også hadde lagt bak seg en karriere i Hollywood. Reagan satt i gang en gigantisk opprustning som var rettet mot sovjetunionen. Han senket også skattene, men skattene var ikke det eneste han kuttet ned på. Han var opptatt av at alle skulle klare seg selv, derfor kuttet han også ned på trygder og andre støtteordninger. For å skaffe penger til opprustningen tok Reagan opp store lån. Disse lånene førte seinere til en voldsom gjeld. De store lånene samt kuttet i støtteordninger gjorde at det offentlige falt, og klasseskillene økte. Reagans politikk førte altså USA til bunns.

Sovjetunionen

Andre verdenskrig var en stor påkjenning for Sovjetunionen. Det var gått med om lag 20 millioner sovjetborgere, og hele den vestlige delen lå i ruiner. Store ressurser ble brukt for å orden på landet, samt at store summer gikk med i forsvaret i beskyttelse mot USA og Vest-Europa. Nå var det diktatoren Josef Stalin som var leder. "Den store Stalin" var for folket hellig, men han hadde fremdeles mange fiender. Stalin hadde kontroll over folket ved å sende de han mente at var fiendtlig truende i fengsel. Sovjetunionen var strengt hold av Stalin. Stalins død inntraff i 1953. Han ble da hele 73 år. Hans etterfølger var Nikita Khrusjtsjov. Khrusjtsjov måtte de første årene dele makten med en dele andre ledere. Med dette lederskapet ble forholdene i Sovjet enklere og folket følte frykten forsvinne sakte men sikkert. Men en ting var klart; Sovjet var fremdeles et diktatur.

Dårlig økonomi preget nå Sovjet, og det strenge holdet kom tilbake bare hakket mildere enn Stalin. Khrusjtsjov satt med makten til han døde i 1982.

Sovjetunionens neste leder skulle også være en gammel mann, som bare satt ved makten i to år. Alle disse gamle lederne gjorde sterkt preg på sovjetunionen, og det var nå en gammeldags styreform som innebar mye problemer. Et eksempel på dette er at de blandet seg inn i en krig i Afghanistan hvor mange unge sovjetiske soldater mistet livet. Etter dette mistet mange sovjetiske borgere troen på fremtiden. Nå hadde folket penger til å kjøpe ting, men det var lite å kjøpe. Planøkonomien preget sterkt. Siden det var staten som eide alle fabrikkene fikk ikke enkelt mennesker drive fabrikkvirksomhet. Staten ville ikke utvikle fabrikkindustrien og det gjorde at sovjetiske varer ikke lenger var ettertraktet. Det var også mye naturkatastrofer som gjorde at alt ble ødelagt. Levealderen sank og alkoholisme preget hverdagen.

Sovjetunionen bestod av femten republikker. Disse republikkene hadde noen forskjellige religioner, språk og folkeslag. Dette skapte motsetninger. Myndighetene ville ikke ha noe bråk med dette, så de forsøkte å roe folket. Noe som ikke var helt vellykket. Uenighetene endte med at ikke-russiske måtte lære russisk.

Sovjetunionen trengte nå en ny, ung leder. Det var her Mikhail Gorbatsjov kom frem. Dette var en mann med klare tanker, og som så alle problemene. Dette ville han ha en forandring på. Han introduserte kommunismen for sovjet, og nå ville han gjøre to store forandringer. Dette var «glasnost» og «perestrojka». «Glasnost» betyr åpenhet og med det oppfordret han folk til å si sin mening uten frykt, selv om de gikk mot myndighetene. «Perestrojka» betyr omforming. Med dette ville han åpne for privat initiativ i Sovjetunionen. Enkelpersoner fikk nå gå inn i bedrifter, være med i bestemmelser og ha en mening. Gorbatsjov økte også prisene på alkohol, slik at alkoholismen sank.

Etter hvert kom sovjeterne inn i ”åpenhet-systemet”. Folk sa det de mente og det førte til at folket gikk mot Gorbatsjov. Nå var det åpent for andre partier. Store demonstrasjoner var følgene og sovjets nye leder ble Russlands president Jeltsin.

Sovjetunionen gikk sakte men sikkert i oppløsning. Først de baltiske statene, og deretter republikk etter republikk. Sovjetunionen var het oppløst rundt jul 1991.