Helt siden folk begynte å skrive tekster har vi i senere tid kunne dele dem inn i litterære perioder, som for eksempel folkediktningsperioden, romantikken, og poetisk realisme. Det som kjennetegner de litterære periodene, i hvert fall etter 1800, er at de konstant gjenspeiler de samfunnsmessige forholdene og ting som skjer i samtiden. Det vil si at forfatterne ønsker å legge vekt på ting de syntes er viktige eller bør belyses, for å få folk til å reagere. Men hva slags samfunnsmessige forhold var det de ville belyse og som fikk de litterære periodene til og oppstå?

På 1850-tallet hadde den industrielle revolusjon begynt sin oppblomstring, og det ble startet flere nye fabrikker som hadde behov for arbeidskraft. Dette førte til at folk flyttet fra bygdene og inn til byene i håp om et bedre liv. Dessverre var ikke dette realiteten, og det ble en stor økning i slumkvarter og fattigdom. Da Eilert Sundt i 1850 gjorde undersøkelser om hvordan folk bodde og levde, avslørte han at det var mange som drakk og at folk bodde i skur som knapt kunne kalles hus. Dette var med på å knuse det idealistiske mennesket forfatterne skrev om i romantikken, mennesket som gikk rundt i fine bunader, hadde ordentlige hus, og som oppførte seg ordentlig.

Realismen er en litterær periode som oppstod på 1870 tallet, og kom som en motreaksjon på romantikken. Forfatterne var nå blitt lei av å skrive om følelser og idealiserte mennesker, slik de til da hadde gjort, de hadde nå fått øynene opp for virkeligheten gjennom undersøkelser og ved å se hvordan samfunnet forandret seg da industrien gjorde sitt inntog.

Da den danske litteraturkritikeren Georg Brandes kom med det kjente sitatet "Det, at en literatur i vore dage lever, viser sig i, at den sætter probleme under debat" innledet han begynnelsen på den skrivestilen som skulle kjennetegne realismen. Dette sitatet introduserte også ”det moderne gjennombruddet” som er betegnelsen på den nye litteraturen som skulle bringe nordisk litteratur opp på nivå med resten av den europeiske litteraturen. Denne nye litteraturen satt de samfunnskritiske spørsmålene under debatt ved å belyse dem, slik Brandes ville. I Norge var det Bjørnstjerne Bjørnson som innledet realismen med sine to skuespill Redaktøren og En Fallit. Det som gjør disse stykkene til realistisk litteratur er at de har problemstillinger som er aktuelle for den nye samfunnsutviklingen. For eksempel blir temaet om tvilsom foretningsmoral tatt opp i ”En Fallit”. Her møter vi konsul Tjælde som har dårlig arbeidsmoral og unnasluntrer, noe som fører til konkurs. Fallitt er et annet ord for konkurs. Det er Tjældes moralske brist som blir vektlagt i skuespillet, dette er et godt eksempel på realistenes holdninger til samfunnsproblemene. I tilegg til tvilsom foretningsmoral var kvinnespørsmålet, ekteskap og seksualmoral, skole og oppdragelse og kristendommen og kirkens dobbeltmoral viktige temaer. Det at for eksempel skole og oppdragelse var et tema kom av at de realistiske forfatterne la vekt på personlig frihet, sannhet og redelighet. De var derfor svært opptatt av oppdragelsen av neste generasjon, og kritiserte derfor skolen fordi forfatterne mente at den lærte barna lydighet og ikke selvstendighet og sannhet. En roman som tar opp dette er Alexander Kiellands roman Gift, hvor hovedpersonen Marius tilsynelatende dør av for mye pugging av latin.

Selv om en skulle tro at det var samfunnsforholdene som skapte problemene for personene, mente realistene at samfunnsproblemene var moralske problemer skapt av enkeltindividet. Men selv om realistene hadde et ganske negativt utgangspunkt, var det optimisme i den realistiske diktningen. For i motsetningen til litteraturen i naturalismen som kom på 1880 tallet hvor menneskenes skjebne var bestemt av arv og miljø og de ikke hadde mulighet til å snu situasjonen pga. dette, kunne mennesket i realismen snu sin skjebne. Selv om de hadde moralske brister var det alltid mulig for dem å snu sin skjebne hvis de valgte å leve i sannhet.

I tilegg til Bjørnson og Kielland var Ibsen og Lie sentrale forfattere i realismen. Av disse er det nok Ibsen som er mest kjent i resten av verden og han var innom både romantikken, poetisk realisme, naturalisme og ny romantikk i tilegg til realisme. Av de realistiske verkene hans finner vi blant annet Samfundets Støtter, Et Dukkehjem, Gjengangere, og En Folkefiende. I Et Dukkehjem er det ekteskapsmoralen som blir satt under debatt og her ser vi hvordan Nora snur sin skjebne ved å velge å leve i sannhet.

Holdningen var i 1870 at kvinnene skulle være jomfruer, alltid tjene sin mann og skilsmisser var aldeles uhørt. Mennene derimot kunne ha et par utskeielser, da gjerne med noen av lavere klasse eller en prostituert. Det var også vanlig å ha elskerinner etter at de hadde inngått ekteskap, i tilegg var det mennene som tjente pengene og kvinnen var som regel økonomisk avhengig av mannen. Det er derfor et stort sjokk da Nora som er hovedpersonen, forlater sin mann og barn. Hun gjør dette fordi hun innser at hun har vært en dukke hele sitt liv. Først for faren, så for sin mann. Hennes eneste oppgaver er å føde barn og se bra ut ved siden av sin mann. Hun bestemmer seg for at slik vil hun ikke leve og reiser for å finne seg selv.

Da dette stykket kom ut vakte det stor oppsikt, folk kunne ikke begripe at Nora bare kunne forlate mann og barn slik. Men det var dette Ibsen ville oppnå, for på den måten satt han problemet med ekteskapet under debatt.

Et Dukkehjem er det vi kaller et borgerlig samtidsdrama, det vil si at stykket inneholder få personer, i dette tilfellet 9. I motsetning til Per Gynt (1867) som hadde så mange som 49 personer. Hoved handlingen foregår som oftest i en borgerlig stue, og publikum tar del i handlingen gjennom det vi kaller titteskapsteknikken. Dvs. at vi kikker på et rom med tre vegger, slik at vi får følelsen av å stå ved den fjerde. Det borgerlige samtidsdramaet har også konkrete beskrivelser av miljø og omgivelser, et eksempel på dette er for eksempel når Ibsen beskriver Noras stue; ” En hyggelig og smakfullt, men ikke kostbar innrettet stue… Midt på veggen til venstre en dør og litt lengre fremme et vindu…” I tilegg har dramaene korte naturlige replikker, handlingen foregår over bare noen få sener og det blir ofte brukt retrospektiv teknikk. Det vil si at vi får vite noe om fortiden til personene ved at de forteller eller ser tilbake på den.

Så, for å gi en kort oppsummering kan en si at realismen kom som en reaksjon på romantikkens idealistiske syn på samfunnet. Realistene hadde fått kunnskap om levekår, og det var nå omveltninger i husholdningene da kvinnene begynte å tjene egne penger. Dette førte til belysning av kvinenes situasjon og var et viktig emne i den realistiske litteraturen. I tilegg ville realistene skrive om skolen, oppdragelse, ekteskap, kirken og kirkens dobbeltmoral. De viktigste forfatterne innenfor den realistiske diktningen var Ibsen, Bjørnson, Kjelland og Lie. Og det var Bjørnsons to skuespill, En Fallit og Redaktøren, som innledet realismen i Norge.