Realismen

Hva var realismen? Hva var spesielt? Hva skrev de om? Hvorfor skrev de som de gjorde? Hvor lenge varte den? Hva var spesielt med denne perioden? Hva slags temaer tok de opp? Hva fortalte det om samfunnet? Hva var forskjellig fra denne perioden til andre perioder i norsk skjønnlitteratur?

Realismen er en av våre korteste epoker, den varte ”bare” i 20år, fra 1870 til 1890. før denne epoken hadde vi romantikken, som konsentrerte seg om tanker, lengsler og følelser. Realismen tok stor av stand fra dette, og var veldig kritisk til alt følelsesmessig. Derfor kalles diktningen fra denne perioden realistisk. Den skulle være virkelighetsnær og bringe samfunnet fremover.

Realismen er et begrep som brukes generelt om litteraturen som prøve å beskrive virkeligheten så objektivt som mulig. Personer som var viktige i denne perioden var de norske forfatterne Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Jonas Lie og Alexander Kielland.

Mens man i nasjonalromantikken skrev om følelser og fantasi, ble forfatterne fra 1870-åra mer opptatt av å skildrevirkeligheten så nøyaktig som mulig. Derfor kalles diktningen fra denne perioden realistisk. Den skulle være virkelighetsnær og bringe samfunnet fremover. Målet med diktningen var å:

Reformere samfunnet

Tjene friheten for enkeltmennesket

Tjene fremskritt

Forfatterne angrep det de mente måtte forandres i samfunnet, og de viktigste emnene de tok opp var:

religion og kirke

det politiske liv

samliv og ekteskap

kvinners stilling

oppdragelse og skole

fattig og rik

De skrev om den undertrykkelse og urettferdighet som fantes i samfunnet. I Norge var det en rekke sosiale og økonomiske problemer, og grunnen til dette var den stadig økende industrialiseringen og de nye tankene i tiden. Etter hvert som tiden gikk ville bøndene stadig ha mer å si i samfunnet, og det var stadig konflikter mellom dem og embetsmennene. Hele samfunnet gikk gradvis fra å være ett bondesamfunn til å bli et industrisamfunn denne perioden, og levevilkårene og maktforholdene ble snudd på hodet.

Selv om dikterne og alle andre prøvd å kritisere samfunnsproblemene, rådde det optimisme hele denne epoken. Problemer ble sett på som noe negativt, men alle var optimistiske og visste at de kunne løse alle problemer.

Kort sagt var realismen et opprør mot det gamle. Forfatterne skildret det gamle embetsmannssamfunnet i møte med nye tanker og ideer i en ny generasjon. Ofte valgte de kvinner som hovedpersoner, ettersom de var mest undertrykte i samfunnet. Realismen er i stor grad lik den perioden vi lever i nå. Vi er fortsatt opptatt av samfunnsproblemer, og alt skal være realistisk og virkelighetsnært.

Henrik Ibsen

Henrik Ibsen er en av verdens største dramatikere. Han er omtalt som det moderne dramas far. Han er en av de ”fire store” sammen med Alexander Kielland, Jonas Lie og Bjørnstjerne Bjørnson. I motsetning til våre andre internasjonalt kjente forfattere skrev Ibsen ingen romaner eller noveller, men dikt og skuespill. Han var skaperen til den retrospektive teknikken, og så kritisk på det tradisjonelle samfunnet.

Henrik Johan Ibsen ble født Stockamn-gården i Skien 20.mars 1828. Han kom fra en respektert familie, foreldrene, moren Marichen Altenberg og faren Knud Ibsen tilhørte byens beste familier. Faren Knud kom fra en mektig skipper og handelsslekt og moren, Marichen slekt tilhørte byens aristokrater. Da Henrik var 8år gammel mistet faren helle formuen sin og etter konfirmasjonen sin, dro han ut for å arbeide. Han ankom Grimstad som apoteklærling 3.januar 1844. Han var læregutt i seks år, og under oppholdet fikk en av tjenestepikene en sønn, 9.oktober 1846. Else Sophie Jensdatter Birkedalen påsto at barnet var Henrik sitt, han nektet, men betalte likevel barnebidrag til gutten var 14år, men viste ingen videre interesse for gutten. Om kvelden da han bodde i Grimstad, satt han på rommet sitt og leste til artium. Samtidig begynte han å skrive.

Det første skuespillet han skrev, het Catilina, det ble skrevet de tre første månedene i 1849, men var ikke ferdig før i 1850. Samme år dro han til hovedstaden Christiania, for å gå på ”Heltbergs studentfabrikk”. Der traff han andre som også skulle bli store navn i norsk litteratur. Da han bodde i Christiania fikk han Catilina trykt i ett blad.

I 1851 fikk han tilbud fra Ole Bull om å komme til Bergen for å jobbe som dramaforfatter ved det nye Bergens norske Theater, og årene han jobbet der ble svært viktige for ham. I 1856 skrev han sin første virkelige suksess med ”Gildet på Solhaug”. Han nektet sener får at det var hans verk. I Bergen elsket folk stykke og det gikk hele seks ganger.

På premieren var den 36 år gamle danskfødte prestefruen Magdalena Thoresen. Hun ble fasinert av den unge forfatteren og inviterte han hjem til seg. Der møtte Henrik Suzannah, Magdalenas stedatter. De giftet seg i 1858. Den 23.desember 1859 fikk de en sønn, Sigurd Ibsen.

Høsten 1863 fikk han et reisestipend av regjeringen, og året etter dro han sørover. Bortsett fra ett par korte besøk, kom han ikke til bake til Norgefør det var gått 27år. Mesteparten av denne tiden bodde han i Italia og Tyskland, og det var her han skrev de fleste av skuespillene som har gjort han til Norges største forfatter. Først kom Brand(1866) og Peer Gynt(1867), disse to verkene gjorde ham til Skandinavias mest kjente forfatter. Han var likevel fortsatt omstridt.

I 1871 utga han sin eneste diktsamling Digte. Ellers skrev Ibsen kun dramatikk. Forfatterskaper hans kan deles i to: Historiske dramaer og samfunnsdramaer. I 1873 kom hans siste historiske drama, Keiser og Galileer. På denne tiden var Ibsen opptatt av filosofi og nye ideer i samfunnet. Dette ble av betydning for resten av skuespillene han skrev, og det foregår i nåtiden(altså da det ble skrevet), og det er blant disse vi finner skuespillene som gjør Ibsen til et verdensnavn innen litteratur. I rekkefølge kom nå stykkene Et dukkehjem, Gjengangere, En Folkefiende, Vildanden og Hedda Gabler. Vi kan si at et felles tema for stykkene hans i denne perioden er enkeltmenneskets rett til å være seg selv, uavhengig av samfunnets forventninger og fordommer.

I 1891 flyttet Ibsen til bake til Christiania, og ble et fast innslag i bybildet gjennom sine daglige spaserturer til Grand Café. Han fortsatte å skrive frem til 1899, da Når vi døde vaagner ble oppført. Litt etter ble han syk, og døde 23. mai 1906. Over 100 år senere regnes han fortsatt som en av verdens største dramatikere.