Reality – TV, eller på norsk – virkelighets tv, er en helt ny sjanger innen fjernsynsunderholdning. Det finnes uttallige av dem, som for eksempel: ”Big Brother”, Robinson Cruise, Nr. 19, Ungkaren, ”Billett merket bryllup” og flere andre. Grunnen til at det blir produsert flere og flere av disse seriene er at de tiltrekker seg millioner av seere, rundt omkring i verden, som følger med på dette fra begynnelse til slutt. Men hva er det i disse seriene som får så utrolig mange folk til å sitte foran tv’en og stirre?

 

Reality tv viser hvordan helt vanlige folk er og er når de blir satt inn i forskjellige situasjoner. Det at disse seriene handler om helt vanlige mennesker, er det ekte følelser og virkelige konflikter, og ikke falske og innøvde ting, folk får se. Det er naturlig og uforutsigbart. Dette gjør seriene mer personlige, og mer spennende.

 

 Noen av reality konseptene, eller de situasjonene mennesker blir satt opp i, er: mennesker som må bo sammen i et hus i 100 dager, en ungkar som må finne seg sin livs partner blant 20 kvinner, noen som må pusse opp og selge et hus elller helt til folk som får et helt nytt utseende ved hjelp av plastisk kirurgi. Det at det er helt vanlige personer, og ikke profesjonelle skuespillere, disse reality – seriene handler om, er det mer realistisk. Folk som ser på kan lettere sette seg inn i reality – spillerens sted, å fundere på hvordan de selv vil oppføre seg, og reagere i den samme situasjonen. Den personlige identifikasjonen som seere får med ”reality skuespilleren” tiltrekker seere.

 

Folk har til alle tider vært opptatt av andre menneskers privatliv. Både fersk sladder om naboen, og siste nytt om privatlivet til kjendiser, har vekket stor interesse hos folk flest overalt i verden. Når folk går rundt og suger i seg masse sladder, og leser blader, som Se & Hør, for å vite hvordan andres privatliv er, så er det ikke rart at de bruker masse tid på å sitte foran tv – skjermen å se inn i rommene som vanligvis er lukket for allmennheten. Folk kan nå tre inn i soverommet, og til og med, toalettene til vanlige folk, som deltar på Big Brother eller lignende reality – serier. Man kan se mennesker drikke en kopp kaffe, gå på do, dusje og ha sex. Alt dette blir tatt opp av kameraer som viser det videre til folk i hele landet, som sitter i stuen og følger entusiastisk med.

 

Reality TV er spennende i seg selv. I disse seriene får folk forskjellige oppgaver, disse oppgavene kan handle om å lure andre deltagere, eller spille et puss for dem. Disse oppgavene kan lett føre til krangel mellom deltagerne, og brutale konflikter dukker opp. Folk sloss, baksnakker og blir gjort til latter av andre deltagere. Dette øker spenningen i reality seriene: hvordan vil konflikten ende? hvordan vil han/hun reagere når personen får vite hva de andre har gjort? Dette er neon spørsmål som kan dukke opp i hodene til seerne. Det som gjør alt ekstra spennende er at man ikke får vite svarene før på neste episode, så folk må se den andre episoden. Selv om dette trikset blir brukt i andre tv- programmer som for eksempel såpeserier, er det mer spennende når det er vanlige personer det gjelder. I enkelte serier blir noen stemt ut i slutten av annenhver episode, det er også spennende å gjette og vente på hvem som skal bli stemt ut neste gang. I noen serier kan også seerne bestemme hvordan serien skal fortsette, ved å stemme ut, eller inn, noen deltagere.

 

I disse seriene blir folk latterliggjort, og dummer seg ut. Folk kan også finne på ting som er moralsk sett galt, og det fører til konsekvenser. Det at det er vanlige personer det skjer med, så kan unge mennesker kjenne seg igjen i situasjonene, og lære av feilene de gjør.

 

Noen programmer kan også være lærerike, for eksempel ”Farmen”. Her må folk drive en gård på gammeldags måte. Folk får et innblikk på hvordan jordbruks livet var i gamle dager, og hvordan folk overlevde. Noen serier kan også være motiverende, som for eksempel ”Idol”, der hvor en blir plukket ut blant tusener av mennesker, til å bli en superkjendis. I ”Idol” er det folket som bestemmer hvem som skal bli landets idol.

 

Jeg vil ikke si at jeg er en stor reality-tv beundrer, men jeg kan ikke si at jeg ikke er det heller. Det er enkelte reality serier jeg ser på, og noen som jeg overhodet ønsker å se. ”Big Brother”, for eksempel, er jeg ikke så interessert i. Jeg synes ikke at det er noe morsomt å se på folk som krangler, skriker, har sex osv. Jeg liker mer reality programmer som ”Idol” og ”Fear Factor”. Fear Factor handler om vanlige mennesker som må utføre utrolige ting, som for eksempel å spise levende mark, eller hoppe ned fra en 20 etasjers bygning(med beskyttelse, selvfølgelig). Den som klarer alt vinner.

 

Jeg synes at det er litt galt å kalle disse seriene for reality tv, fordi det er egentlig ikke virkelighet. Det er ikke vanlig å planlegge et bryllup uten en mann(”Billett merket bryllup”) eller å bare krangle når man bor i et hus med tjue andre i hundre dager. Apropos krangling, de konfliktene som dukker opp i disse programmene er ikke konflikter som har kommet opp på naturlig vis. Det er som oftest regissøren som står bak de konfliktene. Deltagerne får ulike oppgaver, og de oppgavene kan lett føre til krangel.

 

Jeg er heller ikke begeistret for serier hvor folk blir lurt og man setter viktige ting på prøve. I programmer som ”Joe Schmo Show”, hvor en person blir lurt av alle de andre deltagerne hele tiden, eller ”Temptation Island”, hvor kjærligheten blir satt på prøve. Jeg mener at i enkelte reality serier handler det om vennskap som splittes, fortrolighet som misbruker og folk som blir lurt trillrundt. Jeg synes ikke at slikt er underholdende, men det er folk som synes det er det. Det er nok flertallet som synes at andres privatliv, konflikter og ekte følelser er morsomt og spennende, så jeg tror nok at reality tv har kommet for å bli.