Det kan være vanskelig å gi en god definisjon på personvern, men i korte trekk kan en si det handler om retten til å ha sitt privatliv i fred, hvilket igjen er et grunnleggende prinsipp i en rettsstat som Norge. Sentrale aspekter ved personvern er respekt for integritet og privatliv, dette gjelder både eget og andres. Retten til privatliv er dokumentert i den europeiske menneskerettskonvensjonen, og personvernets ideal er at det enkelte individ skal ha råderett over sine egne personopplysninger.

Slik det fremgår av ordet, dreier personvern seg om vern av eget individ, men begrepet har ulikt innhold sett i lys av henholdsvis teknisk – og sosial kontekst. Det er den tekniske konteksten som i hovedsak blir tatt opp i denne deloppgaven, da dette er mest relevant mht. Datalagringsdirektivet, men det er likevel verdt å merke seg hva den sosiale konteksten innebærer. Her er retten til en egen privat sfære viktig, det vil si å ha mulighet til å trekke seg tilbake og fysisk være for seg selv. Et brudd på denne sfæren vil for eksempel være journalisters oppførsel i forhold til kjendiser. Den sosiale konteksten av personvern og prinsippet om ytringsfrihet kan i slike tilfeller stå i kontrast til hverandre.

Et demokrati er basert på at hvert enkelt menneske, hvert enkelt individ, bestemmer over eget liv og egen kropp. Vårt demokrati er historisk og filosofisk fundert på individets selvstendighet og egenverdi. I vår kultur er "det private rom" hellig. Den enkelte definerer selv grensene for rommet og hvem som får komme inn i det. Den enkelte skal kjenne seg trygg på at opplysningen ikke misbrukes av myndighetene eller av andre. En av forutsetningene er at den enkelte selv forvalter sine personopplysninger. Totalitære regimer legger som kjent få eller ingen begrensninger på statens rett til inngripen i det private rom.[i]

Personopplysninger er i prinsippet all informasjon som kan knyttes til et enkelt individ. Personer skal ha mulighet til selv å bestemme hva andre skal få tilgang til av informasjon om deres personlige forhold, hvilket også er lovbestemt gjennom både personopplysningsloven av 14. april 2000 (POL) og helseregisterloven. For eksempel har alle som jobber i helsetjenesten taushetsplikt, slik at pasienter skal føle seg trygge hva private – og ofte pinlige – opplysninger angår. Lovverket legger også til rette for at det skal være et godt utviklet tillitsforhold mellom personer som er registrert i ulike databaser og de som behandler disse opplysningene. Det skal ikke spille noen vesentlig rolle hva den registrerte har gitt sitt samtykke til, eller om behandling av personopplysninger er hjemlet i lov. I noen tilfeller kan imidlertid samfunnets interesser veie tyngre enn hensynet til den enkeltes personvern, slik at privatlivet kan bli innskrenket. Her er avlytting av kriminelle sannsynligvis et av de vanligste tilfellene.

POL, som er den viktigste loven knyttet til personvern, har som formål er å beskytte individer mot krenkelser av personvernet ved behandling av personopplysninger. Loven omfatter blant annet elektronisk behandling av personopplysninger og publisering av slike opplysninger på internett. Det er ikke mange i samfunnet, rent bortsett fra avisers nettutgivelser, som er klar over hvilke lover og regler som gjelder internettpublisering. Daglig forekommer det både tilsiktet og utilsiktet krenkelser av personopplysninger. I tillegg sier loven at opplysninger skal slettes når formålet er oppfylt (POL § 28). Hvis en kjøper artikler på internett og derfor oppgir personopplysninger, skulle en tro den selgende bedriften slettet disse når varen er levert, men slik er det ikke. Det kan forekomme reklamasjon, eller rett og slett kundebestillinger senere krever lagring av personopplysningene. Et annet viktig spørsmål er hva som er relevant informasjon i forhold til formålet som skal tjenes (POL § 11).

Mange virksomheter behandler daglig personopplysninger, og i denne anledning blir de utsatt for problemstillinger de ikke har kompetanse til å håndtere. Datatilsynet råder i denne sammenheng både offentlige og private virksomheter til å opprette personvernombud med dyptgående kjennskap til POL. I dag kan virksomheter henvende seg til datatilsynet om de har spørsmål angående slike problemstillinger, men henvendelsene øker stadig i omfang, og derfor blir behovet for egne ombud større.

I USA utsettes årlig 10 millioner mennesker for identitetstyveri.[ii] Det er oppnevnt en kommisjon som skal prøve å redusere dette tallet betydelig. Denne kommisjonen har kommet med flere forslag som skal gjøre det vanskeligere å utnytte andres personopplysninger til identitetstyveri. Et av forslagene er strengere krav til autentisering av personer, hvilket vil si innstramming av bruken av social security number, tilsvarende det norske fødselsnummeret. Uautorisert bruk av personnummer er en av de vanligste formene for identitetstyveri. Datalagringsdirektivet, videoovervåking, bildemanipulering, overvåking av ansatte og automatiske bompengeregistreringer er bare et utdrag av andre eksempler som kan true personvernet i større eller mindre grad.

[i] Ullevål universitetssykehus under tittelen ”hva er personvern”, publiseringsdato: 20.10.2005,

[ii] Gunnel Helmers, ansatt i Datatilsynet,