Datalagringsdirektivet inngår i EU-direktiv 2006/24/EF og handler i hovedsak om lagring av trafikkdata, dette vil vi komme tilbake til. I denne oppgaven bruker vi ofte den vanlige forkortelsen for Datalagringsdirektivet, DLD. Direktivet trådte i kraft 15. september 2007, men mange land har benyttet seg av en reservasjonsrett som gir dem mulighet til å utsette innføringen av visse typer lagringer inntil 15. mars 2009.

Direktivet ble vedtatt av EU 15. mars 2006 av Rådet for Den europeiske union og Europaparlamentet i fellesskap, og formålet ved opprettelsen var å bedre kunne bekjempe kriminalitet og terrorisme. Særlig i etterkant av terroraksjonene i London og Madrid har flere toppledere i Europa fremmet krav om et direktiv som lagrer trafikkdata, slik at liknende hendelser i framtiden skal bli vanskeligere. Hensikten med denne lagringen er å gi politi og andre myndigheter et langt bedre grunnlag for å forebygge, etterforske og rettsforfølge de verste forbrytelsene. EU har uttalt at det er de mest alvorlige kriminelle handlinger de er ute etter, men noen konkret definisjon på hva de mener ligger i slike handlinger har de enda til gode å komme med.

Europaparlamentets- og rådsdirektiv 2006/24/EF av 15. mars 2006 er et omfattende direktiv som krever skjerping av allmenn overvåking.[i] DLD pålegger lagring av data som fremkommer ved bruk av offentlig elektronisk kommunikasjon, slik som telefoni, mobiltelefoni og bruk av internett. Det er imidlertid ikke innholdet i kommunikasjonen som skal lagres, men opplysninger som nødvendige data for å spore og identifisere de som kommuniserer, derav navnet trafikkdata. I hovedsak kan en si det er identiteter (hvem som ringer) og tidspunkter for kommunikasjon, samt lokaliseringsdata for mobil kommunikasjon, som skal overvåkes og lagres. DLD gir de involverte land til en viss grad muligheten til å velge varigheten av lagringen, innenfor en ramme på 6 måneder til 2 år.

Per dags dato lagres ikke informasjon om IP-telefoni eller e-post, men de fleste telefonileverandører lagrer informasjon som kan identifisere den som ringer ved bruk av fasttelefon og mobiltelefon. Disse opplysningene brukes først og fremst i forbindelse med faktureringsformål. Det lagres hvem - og når en har gjort oppringninger, samt samtalenes varighet, og denne informasjonen lagres som regel mellom 3 og 5 måneder.

Mange er selvsagt meget kritiske til DLD og føler det fører til krenkelse og mistenkeliggjøring uskyldige borgere. Dette synspunktet skal vi diskutere nærmere i siste deloppgave. Det er, som tidligere nevnt, utelukkende ved svært alvorlige kriminelle handlinger at den lagrede dataen skal kunne brukes. Den vanlige borger har derfor ingenting å frykte i følge de ansvarlige EU-sjefene.

Et av målene i forhold til gjennomføringen DLD er at direktivet skal gjelde for alle land i Europa, slik at tilbydere (operatører for fast – og mobiltelefoni, samt internett) i utenforstående land ikke skal dra fordel av konkurransefortrinn. Opplysningene skal bare gjøres tilgjengelig for kompetente nasjonale myndigheter.

Irland og Slovakia er de to landene EU-landene som har vært mest kritisk til DLD på flere områder, men særlig plasseringen av direktivet under EUs første søyle. Første søyle omhandler det indre europeiske markedet, og Irland og Slovakia pekte på at direktivet heller burde vært satt under tredje søyle, som omhandler det juridiske. De mente ikke det var hjemmel for å sette direktivet under første søyle da direktivets begrunnelse er kriminalitetsbekjempelse, og derfor ikke kan hjemles i bestemmelser i EF-traktaten.

I og med at DLD ble lagt under første søyle, ble også EØS-land pliktet til å opprette direktivet. Det har versert spekulasjoner i media i hvilken grad Norge ville rammes som EØS-medlem, men det er svært usannsynlig at Norge ikke gjennomfører direktivet. Da må i så fall Norge legge ned veto, for første gang i historien. Norge har sett under ett ikke vært like kritiske til direktivet som mange andre land, og rundt kommende årsskifte tar Samferdsel– og justisdepartementet sikte på fremme forslaget for Stortinget. Venstre, FrP og KrF er de partiene i Norge som har tatt klart standpunkt mot DLD, og mener at reservasjonsretten i EØS-avtalen må benyttes for å bekjempe lovforslaget. Dersom Norge skulle beslutte å reservere seg mot direktivet ville ikke konkurransevilkårene våre bli de samme som for det indre europeiske markedet, og dette ville etter all sannsynlighet påvirke EØS-avtalen.

[i] Saken forklart nr. 1, mars 2008, Teknologirådet