1.

a)
En interesseorganisasjon er en gruppe som jobber på en måte slik at de kan fremme sine egne ønsker og interesser i størst mulig grad. EO er et klart eksempel på dette, så vel som

 

b og c) Samfunnsbetydning + skolesaker:
EO har stor makt, fordi det er elevenes organisasjon med sterkt demokrati og mange medlemmer. Derfor blir EO sett på som en sterk aktør innenfor politisk påvirkning. Når elevorganisasjonen har politikk angående en sak, er det det samme som å si at 403 skoler over hele landet mener at dette skal det gjøres noe med.

 

Den økonomiske biten har EO også en del å komme med. Hvert år får EO en pott på cirka 2 millioner norske kroner som de skal dele ut til skoler som søker om støtte til ting som de har nytte av. Internt i organisasjonen har de også en del penger, for eksempel får Østfold 180 000 kroner i året.

 

Flere ganger har EO tatt ut elever i streik, for å bedre diverse. En gang var det snakk om sammenslåinger av 3 videregående skoler. Elever ble tatt ut i streik, og de er fortsatt 3 skoler, og ikke 1 stor. Nå for tiden jobber de med å ikke måtte la elevene lide timer uten lærer. Bergenserne er derfor tatt ut i streik!

 

d)

På den tekniske fronter er EO også sterk. De har en hoved-hjemmeside (www.elev.no) og hvert av fylkene har sin hjemmeside (www.elev.no/*fylke*), i tillegg til sider på eksempelvis facebook og twitter. Der kommer det hyppig informasjon om hva som skjer politisk, og om hva EO mener om dette. Sidene er lette å navigere seg gjennom og de prøver virkelig å få fram sine meninger og motivere skoleelever til å involvere seg mere. Om EO virkelig klarer å nå ut, vil dette føre til at alle Norges ungdommer kan stå stammen og unisont kunne si fra til politikerne hvordan de vil ha det.. Og i det demokratiet vi i dag lever i vil ikke kunnskapsdepartementet ha mye annet valg enn å måtte innfri ønskene. EO gjør en god jobb på nettet. Viktig at de involverer seg på henholdsvis facebook og twitter også, da det er disse mediene som statistisk sett benyttes mest av ungdom nå til dags.

 

2)
En lærerik oppgave der ulike opplysninger måtte settes sammen med sitt respektive begrep. Eksempelvis «streik» og «valg» var begreper som gikk fort og greit å løse, mens ordet «høringsrunde», som er et langt og mere ukjent ord, var mere utfordrende. En fin oppgave som dekker mange av begrepene knyttet til kapitlet.

 

3)
Effekten av politikernes bruk av nettsamfunn? Her er det så mye man kan si, men jeg skal forsøke å trekke ut det mest essensielle. For å begynne med Hadia Tajik’s video, må man vel ved første øyekast si at dette er en flott produksjon som får fram de beste siden ved henne. Men så klart er alt lettere når man får så god tid man vil til å overveie ordene man bruker og til å finne det rette uttrykket. Setter man henne opp foran et kamera på direkten vil man naturligvis få langt mindre selvsikre svar, og man vil bli konfrontert med spørsmål, i istedenfor å kunne gå rundt de vanskelige sakene slik som i videoen. Her er det hun som er på hjemmebane… For det er vel slik det er blitt i de sosiale mediene de senere årene. Politikerne må engasjere seg på nett for ikke å miste ansikt og velgere. Eksempelvis er Jens Stoltenberg engasjert både på Twitter og Facebook. Her driver han reklame for seg selv og sitt elskede Arbeiderparti, akkurat slik Erna Solberg gjør for Høyre, osv.… På kontoret eller hjemme i sofaen har de tid til å skrive det så absolutt beste svaret, som gjør leserne fornøyde. Så lenge det er så vidt innenfor partiets ståsted, virker til slik at man kan skrive hva som helst for å være mest mulig populær til enhver tid. Dette er en av svakhetene ved demokratiet: Det blir ofte en kamp om popularitet og det å tilfredsstille velgerne, istedenfor spørsmål om ideologi osv.… På TV er det forbud mot politisk reklame. Det samme virker å gjelde nettstedene til VG, NRK osv. også, men der flest nordmenn tilbringer sin hverdag, og vi snakker 7-sifred antall, Facebook, der skal tydeligvis alt være lov. Kanskje er det bra også, at ikke hver eneste status må bli rapportert for å ha et politisk ståsted, men kanskje er det også urovekkende for demokratiet, i forhold til de faktorene vi så på ovenfor.

 

4)

Riksaviser (Aftenposten, Dagbladet, Dagsavisen, Nationen, Dagens Næringsliv og VG)

Toppoppslag:

	Politiske saker	Helsesaker	Kjendis-saker	Sport	Krimsaker	Annet
Hvor mange:	3	1	0	0	1	1

Andre saker under toppoppslaget:

	Politiske saker	Helsesaker	Kjendis-saker	Sport	Krimsaker	Annet
Hvor mange:	5	3	2	1	3	3

                                                               

Lokalaviser(Fredrikstad Blad, Demokraten, Sarpsborg Arbeiderblad, moss-avis.no, ha-halden.no og Rakkestad Avis(r-a.no))

Toppoppslag:

	Politiske saker	Helsesaker	Kjendis-saker	Sport	Krimsaker	Annet
Hvor mange:	0	1		4	1	0

Andre saker under toppoppslaget:

	Politiske saker	Helsesaker	Kjendis-saker	Sport	Krimsaker	Annet
Hvor mange:	0	2	3	7	2	3

 

c)

Hvordan pressen benytter friheten til å løfte fram politiske saker? Den benytter den gått. Er det noe å skrive om, så tro meg, en av landets hundrevis av nettaviser og papiraviser vil si noe om det. Viktigheten av å ha en «fjerde statsmakt» er enorm. Den gjør at ingen kan slippe unna med noe uten at mesteparten av Norges befolkning får greie på det. Vi har tre kamre i Norge for å unngå maktmisbruk fra de øverste lederne, men massemediene er kanskje vel så viktige, og er kanskje mere avgjørende for et velfungerende demokrati enn selv de frie valgene. I Norge har man ytringsfrihet, og gjennom pluralismen kan pressen få mene det de vil. Derimot er det en trussel mot demokratiet at journalisten kan vinkle en sak på hvilken måte han vil. La oss si Jens Stoltenberg har holdt sitt landsmøte, og om journalisten står langt mot høyre politisk sett, kan enten kun trekke fram det negative ved talen og spørsmålene i etterkant, eller skrive helt normalt og flette inn slike ting som «svarte han grettent/svarte og himlet med øynene/svarte han oppgitt» og vil dermed påvirke befolkningen. Men viktigheten av at pressen passer på og holder oss oppdatert, forhåpentligvis uten å legge til litt «ekstra krydder» for å skaffe seg ekstra lesere, er mye viktigere enn det faktumet at skribenten kan velge å ikke være så objektiv som han eller hun burde ha vært…

 

5) Kony-filmen var en utrolig rørende og velprodusert film som treffer en rett i hjerterota. Facebook-aksjonen var også god, men hele opplegget virker veldig stressende, et jag etter at flest mulig skal kunne vite om Kony. Ting fikk ikke tid til å synke inn. Dermed ble det ikke noe samsvar mellom et «like» på facebook og det brennende engasjementet til en brøkdel av disse. At man liker saken, noe det er vanskelig ikke å gjøre, betyr altså ikke at man er villig til å gjøre alt for endre på forholdet. Man synes det hadde vært flott om myndigheten kunne gjort noe med problemet, men man vil helst ikke være oppe midt på natten å henge opp plakater istedenfor å ligge hjemme i senga. Jeg er sikker på at mange av amerikanerne tenkte: «What difference would it made?»

 

At 15 av 20.000 av de som sa de skulle komme, faktisk møtte opp, vitner om at det ikke bare var et par unnasluntrere eller folk som var syke, men om at det er mye enklere å trykke på en knapp en faktisk å bevege seg ut av hjemme og fortsette kampen. Men, det viktigste var uansett at folk ble oppmerksomme på problemet, og at man nå ser alvorligere på problemet. Det skjer forferdelige ting hver eneste dag, som blir oversett, og vi må gjøre noe med det, ikke bare gjennom å like «For vi som er imot drap» på facebook, men gjennom å faktisk vise ekte engasjement og gjennom å selv prøve å gjøre verden til et litt bedre sted å leve.