Regi og dramaturgi er det som gjør stykket til det, det er når vi ser ett stykke på en scene. Først vil jeg ta for meg begrepet regi og hva en regissør er. Regi er de retningslinjene og meldingene en regissør gir til skuespillerne under prøvetiden på et stykke. Regissøren skal være en som inspirerer skuespillerne til å få frem teksten slik ham/hun vil at den skal fremstå på scenen. Det er altså regissøren som er som bestemmer hvordan denne oppsetningen skal tolkes, i samspill med skuespillerne. Men regissøren har det siste ordet og det er hans/hennes visjon for stykket og tolkning er den man skal følge. Regissøren sender en lysstråle mot en prisme (skuespilleren) og skuespillerens arbeid er å vise temaet og følelseslivet i alle verdens farger.

Før regissøren begynner å jobbe med skuespilleren skal han/hun på forhånd ha lage en dramaturgisk analyse og et regikonsept. I den dramaturgiske analysen må regissøren finne dramatikerens intensjon med stykket. Hva er tematikken og budskapet? Han/hun må analysere stykket ned til det minste ord. Så skal han/hun lage et regikonsept, her må regissøren finne ut hvordan han/hun vil ha sin oppstetting. Hvilken tolking skal han/hun velge? Hvilken dramaturgi? Og hvilke elementer? Da regissøren har funnet ut dette kan han/hun begynne å jobbe med skuespillerne og de bak scenen, og hjelpe dem til å få satt sin visjon av stykket ut i livet.

Dramaturig er stykkets oppbygning, penningskurve, det som gjør at vi får lyst til å se resten av stykket. Når en regissør skal lage et regikonsept jobber han/hun ofte tett sammen med dramaturg. En dramaturg er en person som hjelper regissøren med å beholde stykkets dramaturgiske oppbygning selv om det kuttes og forandres i orginalteksten. Dramaturgen er en medhjelper for regissøren.

Vi har tre forskjellige dramaturgier, men i tillegg til dem har vi en enkel dramaturgi som vi finner i alle de tre. Og i alle stykker og alt vi gjør. Nemlig at du har et mål, for å nå det målet må du ha en taktikk, men på veien er det kanskje noen hindringer som gjør at du må forandre taktikken din. Vi må også se på omstendighetene rundt oss, hvor er vi? Hvordan ser det ut rundt oss? Omstendighetene kan være både en hindring og en hjelp. Eksempel vis jeg vil ha et eple i et tre på toppen av en gjørmet haug. Vis det da regner er det en hindring, men vis det er frost er det en hjelp. Altså består den helt grunnleggende dramaturgien av mål, hindring og taktikk. Ett godt eksempel på dette er vitsen om to tomater som går over en vei.

 Først har vi den aristoteliske. Den aristoteliske dramaturgien ble brukt bevist første gang under antikken i Hellas. Det heter aristotelisk dramaturgi etter Aristoteles som skrev om denne dramaturgiens kjennetegn i sin bok Poetikken. Kjennetegnene er at det er en handling/historie som finner sted innefor ett døgn og ofte på samme sted (stedet, tiden og handlingens enhet). Hovedpersonen bærer temaet og har en utvikling, som til slutt ender med en erkjennelse. Publikum er den fjerde veggen også kalt titteskap scenografi, der publikum sitter og ser inn på livene til skuespillerne som i ett dukkehus.

Stykket har en spesiell oppbygning, den startet med eksposisjon (start) hvor vi blir kjent med rollefigurene, desis ( spennings oppbygning) der konflikten kommer mer frem , et førklimaks der hovedpersonen prøver å overvinne situasjonen, et klimaks der endringen skjer og lysis ( avslutting) der handlingen avrundes. I de fleste aristoteliske stykker går hovedpersonen fra et liv i kaos til et liv i orden eller omvendt. Ibsen og de gamle greske dramaene er typiske aristoteliske dramaturgier.

Den andre dramaturgien vi har er den episke. Den episke dramaturgien er mer åpen ved henvendelser til publikum og at publikum blir minnet på at de er på teater. Scene står hver for seg som små sketsjer og man hopper frem og tilbake i tid og sted. Man bruker ofte typer, og ikke komplekse mennesker med flere sider. Montasjeteknikker som subjektivflashback og klippet montasje. Skuespilleren hopper ut og inn av roller, og det blir brukt elementer som sang, plakater og gags. Publikum må selv tenke seg frem til hvordan skuespillerne vil løse situasjonen. Min tentamen forestilling vil jeg si er en episk dramaturgi. Scene sto hver for seg, vi brukte typer, hoppet i tid og sted, vi oppet ut og inn i forskjellige roller.

Til slutt har vi simultan dramaturgien. Her er skille mellom publikum og scene oppløst. Ordene er ikke like viktig, det går mer på lys, lyd, bevegelse og lukt. Det visuelle og andre sanselige virkemidler er mer viktig enn teksten. Publikum må bruke seg selv mer til å tolke det som skjer på scenen. Flere forskjellige historier skjer på en gang, der publikum selv må velge hva de vil se på. Historiene henger sammen med en rød trå. Simultan dramaturgiske stykker har ofte groteske innslag.