Når vi tenker på begrepet rettferdighet kan det gi oss mange ulike assosiasjoner, men selv har jeg valgt å se begrepet i lys av temaet likestilling mellom kjønnene. I et globalt perspektiv vil dette bli et veldig omfattende tema, og jeg velger derfor å forholde meg til hvordan problemstillingen kan oppfattes i Norge.

 

Likestilling vil si at man uavhengig av kjønn, rase, religion osv. har de samme rettighetene, pliktene og mulighetene på alle områder i samfunnet. Det innebærer bl.a. lik lønn for likt arbeid, rett til innflytelse, rett til å påvirke og rett til å føle seg trygg i forhold til overgrep, respekt og menneskeverd for både kvinner og menn. Sentralt for likestilling er at alle mennesker skal behandles som selvstendige, tenkende individer.

For dagens generasjon vil dette være noe vi i liten grad er opptatt av, noe som i første rekke skyldes at de fleste store hindringene er et tilbakelagt stadium. Det kommer derfor kanskje som en overraskelse på mange i min generasjon når vi får vite at alminnelig stemmerett for kvinner i Norge først ble innført i 1913.

 

Siden den gang har kvinnene fått flere og flere rettigheter og titler, bl.a.:

- I 1938 ble Ingrid Bjerkaas Norges første kvinnelige prest.

- I 1974 fikk kvinnene odelsrett og Gro Harlem Brundtland ble vår første kvinnelige miljøvernminister.

- I 1978 vedtok Stortinget likestillingsloven, og deretter likestillingsombudet, som passer på at likestillingsloven blir overholdt.

- I 1993 ble Rosemarie Køhn Norges første kvinnelige biskop.

 

Total likestilling mellom kjønnene eksisterer ikke i noen samfunn, heller ikke i Norge. I følge norsk lov har kjønnene akkurat de samme rettighetene, men fullt så greit er det ikke i praksis. Dagbladet ga et godt eksempel på dette da de i fjor hadde en artikkel ved navn ”Ham-Kam gir jenter fotballnekt”. Artikkelen handlet om to jenter som fikk fotballdrømmen knust da linjen de søkte på bare var for gutter. Et annet eksempel er Anette Sagen som tross sine gode resultater i internasjonale konkurranser ikke fikk hoppe skiflyvning i Vikersundsbakken fordi hun var kvinne. Disse to sakene sier noe annet enn at vi har full likestilling her i Norge, og at vi uten tvil har et forbedringspotensiale.

 

Kvinnene har også færre lederstillinger enn mennene, og en god del yrker omtales fremdeles som kvinneyrker. Likevel har Norge kommet langt de siste 30-40 årene og blir fremholdt som et foregangsland når det gjelder utvikling av egen likestillingslovgivning. I 1978 vedtok Stortinget likestillingsloven, som forbyr kjønnsdiskriminering. I 1979 vedtok Generalforsamlingen i FN den såkalte kvinnekonvensjon. Ved å akseptere FNs kvinnekonvensjon forplikter landene seg til å foreta en rekke tiltak for å stoppe diskriminering av kvinner.

 

Selv om mange sikkert vil hevde at vi i Norge på mange måter har oppnådd full likestilling, opplever vi at spørsmålet blir aktualisert på nytt gjennom innvandring fra andre kulturer. Dette gjelder i liten grad innvandring fra andre europeiske land, men er desto tydeligere hva angår de som kommer fra mange asiatiske og afrikanske land.

 

Norge har i de senere år måttet forholde seg til begreper som hijab, burka, tvangsgiftemål og kjønnslemlestelse. På den ene siden er det utstrakt enighet om å respektere andre kulturer, mens det på den andre siden opprører oss å være vitne til kulturer som fortsatt preges av et kvinnesyn som for oss er et for lengst tilbakelagt stadium. Mange av de normer som muslimer praktiserer i dag var mer eller mindre vanlig i store deler av Europa for 150-200 år siden.

 

Mange muslimske kvinner som har bodd i Norge i flere år har verken fått lære norsk eller deltatt i arbeidslivet. Etter min og mange andres mening er dette forkastelig. Vi bør i alle fall sørge for at de som kommer til Norge får tilbud om norskkurs når de kommer hit, og kanskje også pålegge dem å ta det.

 

Som de fleste vet bruker mange muslimske kvinner burka eller hijab. Men hva skal vi gjøre med jenter fra muslimske land som ikke kan delta i felles gym på grunn av religionens hodeplagg? Jeg synes at bruk av burka/hijab bare er en måte å vise at kvinnen er underdannig mannen og ikke har like store rettigheter som ham. Derfor synes jeg at vi kanskje skulle gå så langt som å forby bruk av burka og hijab i den norske skole. Norge har ennå ikke tatt stilling til bruk av hijab og burka, mens andre land som f. eks. Frankrike og England har vedtatt forbud mot bruk av det på skolen, med til dels kraftige reaksjoner fra de muslimske miljøene.

 

Som sagt så levde vi i Europa etter samme mønster som muslimene gjør i dag for 150-200 år siden. På den tiden var det mannen i huset som bestemte hvem barna skulle gifte seg med osv. Slik er det fortsatt hos mange muslimske familier den dag i dag. Muslimske jenter som har vokst opp i Norge kan i pubertetsalderen oppleve å bli sendt tilbake til hjemlandet for å gifte seg med for eksempel et søskenbarn eller andre nære familiemedlemmer. Døtre som ikke følger familiens ”råd” om giftemål, kan i verste fall oppleve å bli drept.

 

For noen år siden var det en stor sak i Sverige da faren til en muslimsk kvinne drepte henne fordi hun giftet seg med en mot farens vilje. Også i Norge og Danmark har vi hatt tilfeller av æresdrap, og det vil sannsynligvis forekomme også i fremtiden. Norske krisesenter melder at stadig flere innvandrere fra ikke – europeiske kulturer søker tilflukt, og man kan jo bare tenke seg grunnen.

 

Med bakgrunn i begrepet rettferdighet synes jeg absolutt dette er et aktuelt tema, og hovedspørsmålet blir ikke hvorvidt vi skal respektere fremmede kulturer, men om vi kan tolerere at disse kulturene skal få leve sitt eget liv i et samfunn som har lagt dette bak seg for mange år siden. Mye av det vi i den vestlige verden tar for gitt i dag, er for mange i den muslimske verden helt utenkelig.

 

Mens Island fikk verdens første kvinnelige president i 1980, Frankrike og USA kanskje får sine første kvinnelige president ved neste valg, så kan for eksempel kvinner i Saudi – Arabia knapt bevege seg utendørs uten følge av et mannlig familiemedlem.

 

At dette er en realitet i mange land er noe vi bare kan konstatere, men er det rettferdig ovenfor våre nye ”landsmenn”?