I den vestlige delen av Middelhavet gikk utviklingen fra små bystater til større riker. Roma kontrollerte den viktige salthandelen ved Tiberen fra havet opp til fjellstammene i fjellkjeden Appenninene, hadde allerede i slutten av kongetid på 500-tallet f.kr. markert seg som førstestat over sine latinske naboer.

 

Fra 500-tallet f.kr til 200-tallet f.kr lå Roma i bitter strid med fjellstammene i sør og øst og med de etruskiske bystatene i nord. Men kort etter 300 f.kr strakte det Romerske hegemoniet seg helt ned til de greske byene i Sør-Italia, de gamle greske koloniene som inntil da hadde vært i allianse med Roma. Roma gikk isteden i allianse med den fønikiske byen Karthago, som kontrollerte den vestlige delen av Sicilia, og de greske bystatene kom i klemme.

 

De søkte hjelp hos den makedonske herskeren Pyrrhos, som var utstyrt med profesjonelle krigere med krigselefanter. Han vant mange strålendes seiere.

 

Romerne fortsatte å stable opp nye hærer hele tiden, de såkalte legionærene, og pyrrhos måtte gi tapt fordi han ble utslitt av de massive hærene til Roma.

 

I 275 f.kr. hadde romerne tatt kontroll over hele den Italienske halvøya.

 

Romernes seier bestod av at de hele tiden var i stand til å bygge opp større hærer enn fienden og utmatte dem. Roma fikk dette til ved å la noen av dem som flyttet inn få tilnærmet stemmerett og borgerrett, en kunne også få lov til å inngå ekteskap med Romerske borgere eller starte en økonomisk virksomhet. Og dermed kom det mange som ville flytte inn. Dette var helt annerledes enn de greske bystatene, der var du ikke noe verd hvis du var en fremmed. Det ble inngått traktater der at Roma ikke skulle blande seg inn i ditt sosiale liv dersom du var lojal mot folket ditt og tok del i hæren hvis de trengte deg. For at troppene skulle komme seg så fort som mulig fram til illojale bystater bygde de solide militære veier. Særlig i urolige områder ble anlagt militærkoloner med romerske borgere som raskt kunne mobiliseres for å beholde kontrollen.

 

Det Romerske hegemoniet i Italia er blitt karakterisert som et patron-klient-system. Mot ytre fiender gav Roma en effektiv beskyttelse som alltid kunne regnes med. Roma forlanget att det ble vist takknemlighet og lojalitet i gjengjeld tilbake. Utafra denne tankegangen ble Roma karakterisert som defensive. Roma ble nesten trukket inn i krig av sine allierte. Andre har derimot framhevet de militæriske og aggressive sidene av det romerske samfunnet.

 

Det Romerske samfunn lærte unge menn dødsforakt og mot i oppdragelsen. Embetsmenn var egentlig glade for å komme i kamp med noen, for de aller fleste forsynte seg som de ville med krigsutbyttene etter et vellykket felttog. De kom sjeldent tomhendte hjem. At en embetsmann ikke fikk en militær kommando kunne føre til en tilbakegang i den politiske konkurransen for hele familien. Det var altså i embetsmennene egen interesse å provosere til konflikter der det var mulig.

 

Romerne ville stilt seg uforståelig til spørsmålet om de var offensive eller defensive, etter deres tankegang var alle kriger rettferdige ellers ville de ikke bli vunnet. Krig var en normal del av livet. På dette punktet skilte de seg ikke fra grekerne. Forskjellen var heller at romerne hadde mer suksess i utenrikspolitikken enn grekerne.

 

Romerne lærte att det alltid gjaldt å være sterkere enn fienden, for de hadde ikke fjell og trange plasser til å beskytte seg med. De hadde mer åpne plasser. Det dreide seg om å uskadeliggjøre eventuelle framtidige fiender. Det gikk bare utover Karthago.

 

I 275 f.kr. var det to stormakter i det vestlige middelhavet. Det var Roma og den gamle allierte Karthago. Karthago kontrollerte Nord-Afrika, Sardinia, Korsika, det meste av Sicilia og store deler av Spania. Ingen vet hvorfor det ble konflikter mellom stormaktene eller hvem det var sin feil. Men ut fra hva folk vet om forholdet mellom naboer var i antikken var det kanskje ikke så rart. Bare spørsmål om tid.

 

I en serie kriger, fra 264 til 241 f.kr. og fra 218 til 201 f.kr. viste Karthago seg overlegne i strategisk hærføring, men til liten nytte. De led samme skjebne som Pyrrhos. Romerne bygde opp en svær flåte og knuste motstanderne i Nord-Afrika.

 

Karthago klarte aldri å bygge opp sin gamle styrke, men Roma tok ingen sjanser og brente hele byen deres ned til grunnen. Innbyggerne ble solgt som slaver.

 

I 200 f.kr. tok romerne seg en liten strafferunde mot Makedonia. Romerne trakk seg tilbake, men i det neste århundret ble Roma dratt inn i maktkampene i det østlige Middelhavet. Resultatet ble at Roma ble en verdensmakt med sentrum i Middelhavet. Romerne kalte sitt herredømme for Imperium Romanum. Imperium Romanum var området der det romerske folket hadde militær makt.

 

Italia ble styrt gjennom traktater. Utenfor selve Italia ble det opprettet provinser. Der satt avgåtte romerske embetsmenn med hærstyrke ett år av gangen. Det var provinsguvenøren eller stattholderen som sørget for ro og orden, sikret grensen men prøvde å blande seg minst mulig inn i den lokale styringen, som ble overlatt til de lokale elitene. Innkrevingen av skatter til romerske staten ble overlatt av private entreprenører. Skatteforpakterne hatet lokalbefolkningen og dette førte forbausende nok til veldig få konflikter. De fleste steder var det likegyldig om de måtte betale skatter til den romerske stat eller hellenistisk konge, så lenge det var innen rimelige grenser så lenge det var ro og orden.

 

De fleste svære imperium blir styrt av enten en keiser eller en konge som har all makt men i det romerske imperiet ble det styrt av en bystat, der makten var fordelt mellom et senat, en rekke embetsmenn og en folkesamling, altså et demokrati. Men i det lange løp egnet ikke en bystat seg til å styre et så svært imperium. Da kriger ble ført i det østlige Middelhavet, ble balansen drastisk forskjøvet. Det ble for lite med en vanlig ett års periode for en hærfører så man fikk forlengelser eller ekstraordinære kommandoperioder, men da ble det mindre å dele med de andre, og det ble vanskelig å føre kontroll med hærførere så langt borte.

 

Østens rikdommer var enorme, og de som var heldige nok å komme seg avsted, vente hjem styrtrike. Og dermed kunne de kjøpe seg makt ved å investere i politikken. Med tanke på å sikre seg nye kommandoperioder.

 

Det oppstod en skille linje i romersk politikk mellom stormenn som bygde sin makt på folkesamlingen, de såkalte populares (de folkevennlige) og de som forsvarte senatets autoritet, de såkalte optimates (de beste). De langvarige krigene hadde gjort stort innhogg i den italienske bondestanden, som var grunnen til den Romerske hæren. Mange bønder flyttet inn til byen og forlanget at Fellesjorda skulle bli delt opp på nytt, den som tilhørte bystaten, men som de rike hadde satt seg på. Alle var enige om at noe måtte skje hvis de skulle opprettholde sine militære styrker, men allikevel utviklet det seg til en krise på slutten av 100-tallet f.kr. I 133 f.kr satte en romersk aristokrat fra en bra familie, Tiberius Gracchus, frem et lovforslag som skulle begrense de rikes adgang til fellesjorda. Forslaget gjordet senatet sinte og nervøse. Senatet var redde for at han skulle bli for populær blant de fattige, og at de som sagt fikk mindre tilgang til jorda. Tiberius og mange av tilhengerne hans ble drept av en gruppe av senatet.

 

Konflikten omkring de nye jordreformene førte til et vendepunkt i romersk politikk. Fra nå av var det ikke uvanlig å bruke makt for å oppnå politiske ambisjoner. I perioder var det reell borgerkrig der vinnerne ble rikere på tapernes bekostning. I 60 f.kr. ble romerriket delt i tre deler, et såkalt triumvirat eller tremannsstyre. Disse mennene var Pompeius (106-48 f.kr.), Crassus (115-53 f.kr.) og Caesar (100-44 f.kr). Etter at Crassus døde, kom det et oppgjør mellom Pompeius og Caesar. Det viste seg at Caesar’s legioner var sterkest.

 

Caesar knyttet forbindelser i Egypt med dronning Kleopatra. Kleopatra prøvde å ta makten fra sin yngre bror og Caesar støttet henne med militære styrker. Og til gjengjeld fikk Caesar tilgang til middelhavets største kornkammer. Caesar var nå så å si en enehersker, i 44 f.kr. ble han myrdet av en rekke i fra senatet, etter påskudd etter å bli konge, rex, et uttrykk som hadde vært forhatt siden innføringen av republikken. Mordet på Caesar førte til en blodig borgerkrig, der forskjellige hærførere krevde arven etter Caesar. Men det ble hans unge adoptivsønn Oktavian (63 f.kr-14 e.kr), den senere keiser Augustus, i 31 f.kr beseiret han alle konkurrenter, og la Egypt direkte under sin kommando. Augustus var mulig rikere og mektigere en det Caesar var. For å unngå samme skjebne som sin far kom han med den geniale ideen om å ”gjenopprette” republikken.

 

Republikken ble gjenopprettet, og Oktavian fikk ærestitler som takk for disse velgjerningene. Augustus la stor vekt på propaganda, at han hadde gjort slutt på krig i bade det indre og det ytre og gjenopprettet freden i det romerske imperiet.

 

Offisielt var Augustus rangert likt som alle de andre i senatet, men han fikk uansett tilnavnet princeps senatus som var en gammel romersk ærestittel. Det innebar at det var han som ble hørt først og talte først i senatet. Og han fikk kontroll over alle viktige beslutninger. Caesar var etter sin død blitt guddommeliggjort og da ble Augustus sønn av en gud. Med sine enorme rikdommer bygde han store veinett, la inn vannledninger, satte i gang enorme byggeprosjekt og sørget for penge- og kornutdeling til det romerske folk. Det lå også store tilgjengelige maktmidler bak denne fasaden. Det stod store profesjonelle hærer ved grensen til Egypt der de store rikdommene fantes. Det var ingen som tok sjansen på å utfordre Augustus for da kunne det bli store borgerkriger igjen, og det ville ingen ha. I løpet avkort tid skulle de begynne å kjempe om viktige embeter i den voksende statsadministrasjonen og gjennom intriger blande seg inn i arvefølgen i keiserens familie. Augustus’ opprinnelige personlige styre ble til en institusjon.

 

Mange unge menn skrev kontrakt med den romerske hæren etter endt tjeneste fikk de borgerrett og en ganske stor sum med penger når de ble sendt hjem. Ved å ta med de romerske samfunnet i provinsen hadde de funnet en økonomisk måte å styre imperiet på. Uansett hva slags språk du snakket og hvilken by en kom fra var man romer, så lenge du hadde borgerrett. Så det romerske riket var definitivt et flerkulturelt imperium. Det ble en del eksport og import, metaller fra Britannia var veldig ettertraktet og andre steder hadde fått smaken på romerske luksusvarer og deres livsstil. Men handelen var ikke gratis du måtte betale fem prosent i toll til den romerske staten. Men det kunne man alltids legge på i prisen.

 

Keiseren viste seg sjeldnere og sjeldnere folk kunne få et glimt av ham av og til på luksusplassene i byen, der ropte folk til han hvis de var missfornøyde. Folket var ikke keiserens eneste bekymring, det romerske senatet var fremdeles en maktfaktor.

 

Senatet likte ikke at keiseren brukte for mange slaver, frigitte eller ikke senatorer i administrasjonen. Keiseren ønsket ikke å gi senatorene altfor viktige posisjoner, da kunne de få ideer om å selv bli førstemann. Det var ikke bare keiserfamilien som blandet seg inn i spørsmålet om arvefølgen, det gjorde også senatet og den keiserlige livgarden. Og dermed ble det til at keiseren i levende live skulle peke ut den neste gjennom adopsjon med senatets godkjenning. Og for første gang ble det ikke en av italiensk opprinnelse som ble keiser, spanjeren Trajan var neste arving.

 

Senatet mistet sakte sin innflytelse på statsstyret til et voksende og mer profesjonelt embetskorps av administratorer, rekruttert fra rike ikke-senatoriske familier. De tok seg av alle de viktige bestemmelsene som måtte ta. Som for eksempel statsfinansene, organisere skatteinnkrevingene, administrere kornforsyningene, de kunne opptre på keiserens vegne og til og med fungere som stattholdere i mindre provinser.