I den tid mennesket opplevde spinnemaskinen, dampmaskinen og andre oppfinnelser, kunne de stole på fornuft og instinkt for å utvikle menneskets monopol på jorden. Sivilisasjon og menneskeskapt kultur ble sett på som framtiden. Stormaskiner ble utviklet til mer produksjon og fortjeneste for fabrikkeiere. Utviklingen fikk sin stopper når industralisering og kapitalisme skapte rasjonaliseringer og arbeidsløshet. Folk gikk imot stormaskinene og sivilisasjonen som de selv hadde bygget opp i opplysningstiden. Ved inngang til det nye århundret bryter romatikken inn med en storm av gamle, men alikevel nytenkte tanker om naturen og mennesket, side ved side, og ”Tilbake til naturen” slik som Rousseau sa...

Romantikken har blitt diskutert som synonym til idealismen, hvor lengsler og frie tanker var hovedpunkt. Den romantiske epoken handler om å finne seg tilbake til naturen, hvor mennesket opprinnelig er fra. Kunstnere i klassisismen hadde regler og mønstre å se opp til, i motsetning til kunstnere i romatikken som brukte fantasi, intuisjon og følsomhet. Grunnen til dette var at de følte det guddommelige i naturen, og den egentlige ide bak tingene. For å kunne gjøre dette glemte de alt som var viktig i klassisismen, nemlig fornuft og naturvitenskap.

Romantikken var også preget av lengsler og nostalgi etter hva som hendte før i tiden. Med nostalgi mener man lengsler etter fortiden; ”Alt var mye bedre før i gamle dager da mennesket og naturen levde side om side”, eller: ” Da jeg var liten jobbet vi alle på gårdene istedenfor industrifabrikker, slik som idag”. Disse lengslene, fantasi og følsomhet, er kjennetegnene til romantikken.

Hvor kom alle disse tankene ifra, kan en spørre seg selv. Fra klassisismens strenge regler og tenkemåte til romatikkens frihet og fantasi. Frihetskravet som oppsto i romantikken kan sies å være inspirert av den franske revolusjonen i 1789, som var tiden hvor romantikken fikk sitt feste først i Europa, deretter i Norge. Frihetskampene ble kjempet rundt omkring i verden, til og med de minste landene kjempet for sin frihet på denne tiden. Flere forfattere skrev og kjempet for frihet. En av dem som utmerket seg mest i Norge var Henrik Wergeland som for eksempel kjempet for jødenes sak.

Venstre- og høyreromantikk?

Idag kan vi lese om at romantikken var en komplisert periode, sammensatt av et mangfold som nå blir diskutert om det kan kalles venstre- og høyreromantikk. Hovedpoenget med denne inndelingen er for å skille de to retningene og få romantikken framstilt på en enklere måte. Den såkalte ”venstreromantikken” er framoverrettet mot et bedre samfunn der friheten skal være en norm. Ved begynnelsen av 1800-tallet engasjerer romantikerne i ”venstreromantikken” seg sterkt i de mange frigjøringskampene i Europa. Som en kontrast til dette vendte romantikerne i ”høyreromantikken” blikket bakover og tilbake til tider da mennesket levde i overrensstemmelse med naturen. Lengsler og nostalgi hører til i denne retning.

De største norske representantene i romantikken er Henrik Wergeland for ”venstreromantikken”, og Johan Sebastian Welhaven for ”høyreromantikken”. Wergeland var en utadvendt person med mye livsglede som viste seg i diktene han skrev. Selv om han ble syk og døde tidlig, hadde han levd et spennende og produktivt liv. I de siste leveårene skrev han de aller beste verkene, blant annet hyllesten til naturen gjennom ”Til: Foraaret” og ”Til min gyldenlack”.

Han var en opplysningsmann som hadde én romantisk idé: nemlig å frigjøre folkets ånd gjennom kunnskap,slik at menneskene kunne være med på å bygge opp den nasjonale selvstendigheten. Idag slipper ikke en nyutslippet plate fra en artist uten at kritikerne er tilstede. Ikke bare idag, men også på den tid hadde Wergeland kritikere som reagerte mot hans frie diktning. En av dem var Welhaven, en dyktig og konservativ dikter som reagerte mot Wergelands verk og formløse dikt.

”Jeg i slett lune, Morgenblad?”

Ved en av anledningene svarte Wergeland Dagbladet som hadde kritisert hans dikting med diktet, Mig selv. Her forklarer han at han ikke er sur slik som de sier han er, og håner Dagbladet for beskyldningen. Men midt i diktet vender han om og argumenterer for at det er tillatt å være sur, en skal ikke bare føle én ting mente han. I diktet påstår han at han har en indre ro, men og at det er roen som fikk han til å skrive ”Mig selv”. Tilslutt unnskylder han seg for dette.

Welhaven var en innadvendt og konservativ person som lett kunne såre andre med spydig kritikk. Han var en dikter som anvendte erindringer og minner fra hans eget liv til diktningen. Imotsetning til Wergelands spontane dikting, måtte Welhaven oppleve tingene før han senere kunne skrive om det. Striden gikk mellom tilhengerne til Welhaven, ”intelligenspartiet” og Wergelands ”patriotene”.

Magdalene Thoresen og Camilla Collett var to kvinnelige forfattere som er verdt å nevne i romantikkens sammenheng. De to skrev på en måte som egentlig ikke var vanlig på den tid. Romanen hadde en allvitende forteller og henvendte seg ofte direkte til leseren. Bøkene deres ble tatt imot med kritikk, men dette var fordi det var mannlige kritikere og på den tiden var det vanskelig for å kvinner å utmerke seg positivt i samfunnet, for eksempel som en forfatter.

Da romantikken hadde fått sitt feste i Norge, kom nasjonalromantikken med Asbjørnsen og Moes eventyrer og folkediktning. Bakgrunnen var å finne tilbake til det opprinnelige, nemlig bondekulturen – folkekulturen som ingen hadde brydd seg om tidligere.

Selv idag bærer Norge et preg av nasjonalromantikken. Vi hører ofte om hvor fint det er å se solnedgangen, nyte den norske naturen og den frisken luften. En utlending som kommer til Norge vil ikke ha den samme følelsen som en nordmann har til naturen, fordi de har ikke den romantiske følelsen som sitter igjen fra 1800-tallet. Selv i denne postmoderne verden finnes det enda en nasjonalromantisk følelse som aldri kommer til å forsvinne i hjertet til enhver nordmann...