Ordet Samurai betyr kriger. De var medlemmer av militær-kasten, krigerne av den føydale perioden i Japan. De kan sammenlignes med middelalder-europas riddere. Samuraiene brukte mange ulike våpen, for eksempel pil og bue, spyd, musketter og skytevåpen (til tross for at mange tror det var en skam å benytte skytevåpen); men det aller mest kjente våpenet var sverdet. Samuraiene satte sitt sverd meget høyt. Sverdet betydde liv og død for dem. De ga det aldri fra seg, og de bar bestandig sverdet med seg. Man dreiv ikke av å lånte sverd av hverandre for å teste det. De hadde som regel en kniv/dolk og ett langt sverd med seg. I det moderne Japan er sverdet ansett som svært farlig, og man må ha bæretillatelse, akkurat som med skytevåpen.

Samuraien skulle leve etter læren om bushido, som betyr ”Krigerens vei”. Denne læren omhandlet viktige ting som liv og død og etikk og moral. Bushido fokuserte veldig på lojalitet til sin herre, selvdisiplin og respekt for sin fiende så vel som sin venn. Det var også fokusert mye på hva som var rett og galt, godt og ondt. Det står nedskrevet at en som gjør en god gjerning og forventer å bli satt pris på gjør noe bedre enn en ond gjerning. Men det understrekes at han som gjør dette gjør det for sin egen del, og ikke for noen andre. En virkelig god mann gjør gode gjerninger uten å forvente belønning. Denne filosofien gjelder for krigere så vel som munker og prester. Det står også at man ikke skal forskjellsbehandle de man kjenner og de man ikke kjenner.

Dette virker kanskje merkelig. Man skulle da tro at å drepe en fiende var ondt. Tvert imot. Å dø i felten var en god død. Hvis en kriger dreper en annen kriger er det en god gjerning fordi det er en god død. Samuraiene tok liv og død veldig seriøst. Mye av læren om bushido handler om nettopp dette. Døden var noe som samuraien måtte leve med til enhver tid. Man måtte være klar til å drepe og klar til å dø uten å nøle. I den Japanske troen betydde ikke døden slutten på alt. Man trodde nemlig på reinkarnasjon.

Hvis en samurai skulle være så uheldig å tape et slag eller et oppgjør, uten å bli drept, begikk de ofte et selvmordsritual, siden de allikevel hadde mistet alt. Dette ble kalt ”seppuku”. De brukte dolken sin til å stikke seg selv i magen slik at man blødde i hjel. Dette høres kanskje forferdelig ut, men det var ansett som en ærefull død, selv om man hadde tapt oppgjøret. Man gjorde alt for unngå å bli tatt til fange og krenket eller dø en uverdig død.

Når det gjelder det å gå til slag hadde samuraiene en meget klar tankegang. De fulgte selvfølgelig Bushidoen også i kamp. Visdomsordene sier: Enhver kriger som var villig til å gi alt, inkludert livet, for å seire, skulle gå hjem fra slagmarken uten en skramme. Den som var 100 % innstilt på å dø i kamp skulle få overleve. Den som hadde håp på å overleve ville møte den sikre død. En tok ikke nødvendigvis feil om man mente at verden forandret seg hele tiden, men en samurai skulle ikke tenke på denne måten. De skulle heller tro på at skjebnen var fastsatt lenge før døden kom.

Men samuraien var ikke bare bildet på mot og tapperhet. I middelalderens Japan ble ofte arbeidsløse samuraier til banditter. Bandittene herjet med bøndene. De stjal avlinger, voldtok kvinnene og drepte barna. Disse bandene var ofte organiserte. De var en tidlig utgave av mafiaen. De drev spillebuler, drikkesteder og hadde ofte stor makt i byene. Bøndene strevde hardt, da de ofte måtte betale beskyttelsespenger for å unngå å bli angrepet.

Samuraienes tid skulle ikke vare evig. Den så sin begynnelse på 600-tallet, og endte på slutten av 1800-tallet. Den mest kjente perioden i samuraienes historie er Sengoku-perioden. Sengoku betyr ”En nasjon i krig”. Den varte litt under 200 år, fra 1400-tallet til begynnelsen av 1600-tallet. Rivaliserende klaner/familier kjempet om fullstendig makt over Japan. Tokugawa-klanen kom seirende ut av krigen, med Ieyasu Tokugawa i spissen. Han ble utpekt som Shogun i 1605. En shogun kan sammenlignes med en øverstkommanderende i nåtidens militær. Dette regimet varte frem til 1868. Imperialistiske tropper gjorde statskupp og innsatte keiseren igjen.

Dette ble begynnelsen på slutten for samuraiene. De ble gradvis fratatt sine privilegier, og mistet respekten de tidligere hadde nytt. I 1876 fikk de ikke lov til å bære sverd lenger. Senere det samme året ble hele krigerkasten avskaffet. I 1877 gjorde en av de som hadde kjempet for å gjenopprette keiserdømmet opprør. Han het Saigo Takamori. Han var en samurai, og som alle andre samuraier var han misfornøyd når de ble fratatt sine rettigheter. Dette oppgjøret varte et halvt år. Opprørshæren var svært godt organisert, og de gjorde en seriøs trussel mot keiserens styrker. De tok i bruk moderne våpen, som rifler og artilleri. Dette opprøret blir avbildet i filmen Den siste samurai. Filmen i seg selv er god underholdning og gjenspeiler mange av samuraienes verdier, men den har en del feil. Filmen viser blant annet at samuraiene nekter å bruke skytevåpen, da dette blir ansett som en skam. Samuraienes holdninger mot ninjaer blir også betegnet som lunkne. I sannheten var ninjaer spesialtrente samuraier som var eksperter på drepe uten å bli sett. Filmen viser også at Japan og USA/Europa var likeverdige handelspartnere. Faktisk var handelsavtalane ofte urettferdige og i forell til USA/Europa.

Samuraienes tid var uansett forbi, men de vil alltid bli husket som de lojale og tapre krigerne som tilrettela grunnlaget for det moderne Japan.