Etter den grusomme tidsperioden i Sør-Afrika som strakk seg over hele 46 år, ble det stort oppstuss. Landet sto på hodet og det eneste som rådde var hevntørsten til de mørkhudete og fortvilelsen til de hvite. Nelson Mandela ble valgt som president og fikk den for mange umulige oppgaven, om å få landet på rett kjør igjen. Hvordan ble utfallet av løsningen han kom opp med? Og var det den beste for landet?

En sørafrikansk herre står rett i ryggen og blank i øynene foran komiteen og forteller om sine år under apartheid. Ingen verdighet, sa du?

Det er sikkert ikke så mange av dere lesere som vet hva som egentlig skjedde vinteren i Sør-Afrika i 1995, det står forferdelig lite skrevet om det på nettet også, men frykt ikke, jeg skal nå avdekke hendelsen i grove trekk.

Kort historie

Etter mange år med apartheid fikk endelig Den afrikanske nasjonalkongressen, Nelson Mandela og ellers mange andre motstandsstyrker budskapet sitt igjennom. Det ble slutt på apartheid!

Spørsmålene kom i fleng. Hva skulle skje med alle de som hadde blitt undertrykket over denne lange perioden? De som hadde fått familiemedlemmer drept eller pådratt seg skader for livet? Kunne de få erstatning? Og hva skulle skje med dem som hadde stått i spissen for apartheid? De som hadde myrdet og ramponert bostedene til folk, undertrykket og spottet dem? Hva skal man gjøre når tusener av hvite Sør-Afrika fortjener straff og tusener av mørkhudete kompensasjon? Som du sikkert forstår stod alt på hodet i Sør-Afrika på denne tiden. Samfunnet var et eneste stort kaos, de trengte en løsning. En sabla god løsning!

I mange år hadde raseskillet delt samfunnet opp i grupper, de som betydde noe og de som ikke gjorde det. De fleste som hadde følt apartheid på kroppen ville ha hevn, ville se de hvites ubehag når de kysset deres føtter og ba om tilgivelse. Men var hevntørsten deres sterkere enn ønsket om endelig å få fred i landet? Nei… Derfor ble det bestemt at konflikten skulle få en annerledes og ny oppfølging, en oppfølging som de mente kunne føre til den best mulige avslutningen, TRC.

Hva går sannhet og forsoningskommisjonen (SFK) ut på?

SFK er et opplegg som skal utforske og avsløre feiltrinn, urett, terrorisme og andre forbrytelser som menneskerettighetoverskridelser og mange andre forbrytelser utført av regjeringen og andre innbyggere under ulike tidsepoker. Dette opplegget ble etablert av Nelson Mandela og Desmond Tutu som var ordfører i Sør-Afrika i tiden etter apartheid pluss noen andre mindre kjente. Det ble tatt i bruk for første gang under oppfølgingen av apartheid. SFK ble holdt for at alle som hadde vært en del av apartheid både som offer og fører, skulle snakke ut om det som hadde skjedd. Nelson Mandela mente dette var den beste løsningen som fortest ville føre til ro i landet. De som hadde gjort noe ulovlig kunne bli tilgitt dersom de kom fram og fortalte sin historie.

Dette var en helt ny tanke som senere ble til handlig ikke bare i Sør-Afrika, men også i 18 andre land i verden. Om det var en god løsning skal jeg komme tilbake til.

En sørafrikanskkvinne forteller om sine smertefulle opplevelser. Folk fra komiteen støtter og hjelper henne med å slippe ut sorgen.

Sannhet og forsoningskommisjonen i Sør-Afrika

SFK møtene ble arrangert Sør-Afrika i byen Cape Town fra og med november 1995. For å få orden i sakene ble arbeidet med SFK delt opp i tre komiteer. Den ene tok for seg menneskerettighetoverskridelser lokalisert i Sør-Afrika 1960-1994. Den andre komiteens oppdrag var å få opp selvbildet til offer av apartheid og gi dem verdigheten sin tilbake. Den tredje så på alle søknadene om tilgivelse som folk hadde sendt in. Denne gruppen hadde fullmakt til å gi syndsforlatelser til dem som overskredet loven under apartheid, så lenge forbrytelsene var politisk relaterte og personen som ønsket tilgivelse fortalte den hele og fulle sannhet.

Bildet er tatt fra komiteen som snakker om menneskerettigheter. Sørafrikanske barn smiler, har fått nytt håp.

Høringene av dem som hadde brutt lover og søkte tilgivelse ble holdt i ulike offentlige forsamlingslokaler rundt om i Sør-Afrika. Den tredje komiteen var streng, på disse møtene ble hele 5392 mennesker nektet tilgivelse og bare 849 fikk det.

Innflytelse

Mange påsto at SFK ikke hjalp Sør-Afrika i det hele tatt. De som hadde opplevd noe veldig sterkt under apartheidperioden syntes at det å komme og snakke om det etter så mange år, rippet opp i hendelser som de hadde strevd med å glemme, rev skorpen av igjengrodde sår. Mange hadde endelig kommet over apartheid, over skammen. Plutselig ble det hele brakt på bane igjen.

Mange mente at de som talte sin egen sak i håp om å oppnå benådning, vitnet falskt. At de prøvde så godt de kunne for å få seg selv til å virke mest mulig uskyldige slik at samfunnet skulle godta dem. De som satt i komiteen tok alt med en klype salt, selv om de satt der med åpne hjerter.

SFK i Sør-Afrika var avhengig av at de fargede ville samarbeide. Oppdraget ville aldri lykkes dersom de ikke kunne tilgi og mene det. Et stempel på et papir som vitnet på at en hadde bestått prøven, har fått amnesti fra dommerne, var både vel og greit det, men det betydde lite dersom de fargede ikke egentlig tilgav.

Jeg syns de mørkhudete var sjenerøse jeg! Virkelig sjenerøse. De hvite som hadde påført dem så mye skade, lot de gå som ingenting. Vi vet at i mange andre land ville det vært aktuelt med dødsstraff for mange av situasjonene som oppstod under apartheid, mens konsekvensene for e som gjorde noe ulovlig under apartheid kunne bare spørre pent om tilgivelse… Det er klart dette rev og slet i sinnet til de fargede, de er klart de lengtet etter å se de hvite lide litt de også! Det vill i alle fall jeg ønsket dersom jeg var i deres sko.

Mørkhudede sør-afrikanere venter på å delta på et av SFK sine mange møter.

Nelson Mandelas kamp for fred

Jeg kan tenke meg at Nelson Mandela ikke hadde det så lett de første årene som president i Sør-Afrika, landet med fult kaos. Folk hadde ulike meninger om hva som burde gjøres etter apartheid. Jeg tror at SFK hjalp noen, men langt ifra alle. Men hva annet kunne vel Nelson Mandela gjøre? Alle de hevnlystne menneskene omgikk fiendene sine daglig, det sier seg jo selv at dette lett kunne ha brutt ut i stor kamp! Hadde det i så fall utspilt seg et slag mellom de hvite og de fargede ville dette aldri endt godt. Krig ender aldri godt.

Hadde de fargede vunnet, stor sannsynlighet for det i og med at de var i stort flertall, ville det kanskje vært starten på en ny tid med undertrykkelser bare at denne gangen var det de hvite som fikk gjennomgå. De hvite ville nok protestert med sine velutviklede våpen og skapt uro på ny.

En løsning som tilfredsstilte alle etter apartheid, ville nok vært umulig å komme opp med. Enten den ene eller den andre veien er det alltid noen som ikke får det som de vil. Jeg syns Nelson Mandela og Desmond Tutu gjorde en god jobb! Det er tydelig at andre deler min mening siden mange andre land tok i bruk denne løsningen på deres problemer i årene etter apartheid.

Sannhet og forsoningskommisjonen løste ikke alle problemene i Sør-Afrika. Alt ble ikke godt igjen etter at alle hadde fått snakket ut. Noen kjente det som en stor lettelse, mens andre opplevde det som å få salt strødd i sår. Uansett om SFK var en bra eller god løsning var det i alle fall en løsning, et forsøk på å gjøre tilværelsen for alle innbyggerne i Sør-Afrika bedre, et forsøk på fred. Når man forsøker å gjøre noe betyr det at man ikke gir opp, at man fremdeles har håp. Dette beviste grunnleggerne av SFK. De våget å prøve noe nytt, i troen på at det var den beste løsningen. Sa de noen gang at den ville utslette alle de vonde følelsene til de mørkhudete?

Apartheid ville aldri fått en løsning som fungerte for alle uansett hvilken metode lederne forsøkte seg på. Kanskje var SFK den beste løsningen? Kommisjonen hjalp tross alt mange mennesker, fikk mange mennesker til og tenke seg om, strøk bort hatet til mange mennesker og sådde håp i mange menneskers hjerter. Bare synd at jeg ikke kan si alle.

Apartheid satte dype fotavtrykk i sanden, fotavtrykk som tidevannet vil slite med å vaske helt bort.