Innledning

I første del av oppgaven min kommer jeg til å forklarer hva Sionismen er og hva slags bevegelser og grupper omfavner den. En sterk nasjonalfølelse i Europa fikk jøder til å se på seg som en nasjon som fortjente et land. Jøder kjøpte land i Palestina og etter hvert flyttet de ditt.

I andre del av oppgaven skriver jeg om ideologiske komponenter innenfor politisk islam. Jeg forklarer hvordan religion og politikk er ett i islam, og hvordan politisk islam oppsto og vokste. Til slutt sammenligner jeg sekulære og religiøse ideologiske komponenter innenfor sionismen og politisk islam.

Sekulære og religiøse ideologiske komponenter innenfor sionismen

I flere hundre år var jøder diskriminert, og i Vest-Europa på 1800-tallet var det frykt for at jøder ville ødelegge de kristne karakter og kultur. Da nasjonalfølelsen økte i Europa, økte også frykt og diskriminering av jøder. I Tyskland ble de til og med ikke godtatt av sosialister. Ingen sted kunne jøder få fulle borgerrettigheter og det var antisemittiske propaganda. I starten handlet propagandaen om religion, men gradvis endret det anti jødiske propaganda seg og fokuset kom på folk og rase.[1]

Etter at nasjonalfølelsen i Europa steg, begynte jøder å se på seg selv som en nasjon med rett til et eget land. Den politiske retningen, som er sekulære, kalles sionisme. Det oppsto som en følge av antisemittisme og nasjonalisme, men samtidig omfatter den gamle religiøse forestillinger om å vende tilbake til Zion, som opprinnelig betegner et fjell i nærheten av Jerusalem (Sionfjellet). Theodor Herzls (1850-1904) utga en bok som het jødestaten, og konsekvensen av denne boka var avgjørende. Jødiske grupper og ledere samlet seg i Basel til en Kongress i 1897 og her ble den verdensomspennende jødisk organisasjon World Zionist Organisation dannet. Målet var å sette i verk dannelsen av et nasjonalt hjem for jøder i Palestina. På 1800-tallet var Palestina en del av Det ottomanske riket. Det ble opprettet et jødisk nasjonal fond i 1901, og målet med dette fondet var å kjøpe land i Palestina. Det skulle skje gjennom innsamlinger i hele den jødiske verden, og dette landet skulle tilhøre hele det jødiske folket. Det bodde ikke mange folk i Palestina og derfor regnet man ikke med mye motstand av lokalbefolkningen. Da staten Israel ble opprettet i 1948, eide organisasjonen mer enn 250000 mål. Etter hver sluttet fondet å kjøpe land, og nå driver fondet med skogplanting og ulike prosjekter for å forbedre jorda.[2]

Sionismen hadde ikke mye støtte først, og det var strid om hvordan det nye samfunnet skulle styres. I 1902 ble det stiftet en religiøs sionistisk gruppe i Øst-Europa som het Mizrahi. Denne gruppen ønsket at det nye hjemlandet skulle syres basert på jødiske religiøse lover. Denne bevegelsen fikk mange tilhengere og dets innflytelse vokste fort. Både de sekulære og de religiøse sionistene har påvirket den moderne staten Israel.[3]

Bølger av jødiske innvandringer til Palestina skjedde etter at forholdene i Russland ble vanskelig. Jøder startet med fabrikker og andre næringsvirksomhet. De stiftet fagforeninger, kooperativer og sykekasser, et hebraisk universitet, en teknisk høyskole og et forskningsinstitutt. Jødisk økonomi og institusjoner var separate. Arabere i Palestina innså ikke hva som foregikk i landet, og jøder og arabere hadde ikke mye kontakt med hverandre. Palestinere oppfattet jødene som kolonister, men jødene så på seg selv som mennesker som ville oppnå drømmen om å dra tilbake til sitt eget gamle land.[4]

Sionisme var en bevegelse som har forandret den politiske statusen av det jødiske folket. Det fantes flere forskjellige bevegelser som Reform og konservative religiøse bevegelser, Marxist Party. Målet med disse bevegelsene var å bringe alle jøder sammen, men disse bevegelsene var delvis løsninger på problemer til det jødiske folket som bodde i Europa. Sionisme var en viktig og avgjørende bevegelse for jøder. Målet til denne bevegelsen har vært å normalisere den politiske statusen til jøder. Ved å skape et nasjonalt samfunn i Israel, som de betraktet som deres hjemland, ville de oppnå denne målet. Dette samfunnet skulle bli et senter for jødenes eksistens.[5]

Sionisme har klart å normalisere mange aspekter ved det jødiske livet, og derfor er det en av tre sidene i historisk nasjon bygging. Den første er åndelig, det vil si troen på å være det utvalgte folket. Det andre er rettslig eller juridisk. Det betyr etableringen av Rabbinical lov som en vei av fortsettelse av kollektiv eksistens. Den tredje og siste er politisk, det vil si territoriell selvstendighet i staten Israel. I det territoriet skulle det jødiske folket få en ny nasjonal form.[6]

Vi kan si at sionisme er en bevegelse av det jødiske folket, og for det jødiske folket. Sionister representerte en minoritet blant jøder, men denne bevegelsen har vært den største moderne bevegelsen, og mest globale og demokratisk. I de to siste hundre årene har innsatsen til denne bevegelsen brakt alle medlemmer i nasjonen til å delta i å bygge hjemlandet. Denne nasjonsbyggingen fortsetter ennå, og jøder fra alle land, som Russland og Etiopia flytter til Israel for å delta. Staten Israel er åpen til alle jøder på grunn av hjemvendelsesloven som ble vedtatt i 1950.[7]

Den religiøse komponenter i sionisme forener sionisme med jødedom. Disse religiøse komponenter innen sionisme rettferdiggjør Sionismens tiltak og anstrengelse for en jødisk stat i den historiske landet, Israel, på grunnlaget av jødedom. Hovedpersonen i religiøse sionisme var Rabbi Abraham Isaac Kook. Han rettferdiggjorde Sionisme ifølge av jødisk religion og oppfordret unge religiøse jøder til å støtte sionismens virksomhet til å bosette seg i Israel. Han betraktet sionisme som Guds plan/system som ville føre til ny bosetting av det jødiske folket i sitt hjemland. Dette ville medføre frelse for jøder og senere for hele verden. Etter at enhet og harmoni var nådd på grunn av opprettelse av det jødiske land Israel Messiah ville komme. Religiøse jøder tror at landet Israel ble gitt av Gud til jøder, som levde for flere tusen år siden, og dermed er retten til å ha det landet evig og uforanderlig. Rabbi Abraham Isaac Kook trodde at Sionisme var ikke bare en bevegelse av sekulære jøder. Han mente at Sionisme var Guds redskap til å returnere alle jøder til deres hjemland ,Israel. Et problem som religiøse jøder hadde med Sionisme var at de fleste sionister var ikke religiøse jøder, og noen av dem var ateister.[8]

Mange millioner jødiske immigranter er medlemmer i sionisme, og sionisme har skapt et demokratisk land for jøder og har opprettholdt det jødisk karakter som skiller seg fra andre. Men samtidig har det vært problemer. Å ta jøder fra forskjellige deler av verden har skapt et samfunn med forskjellige kulturer og sosiale endringer og mye spenninger. Et demokratisk styre kan bety mange politiske problemer også fordi det innebærer en økning av politiske partier og dermed mange konflikter og uenigheter mellom disse partiene. Å opprettholde et jødisk karakter betyr også at mange religiøse partier deltar i politikk. Sionisme har gjennomgått mange kriser i sin historie, og det har ikke vært lett for jøder. Det å stifte en stat og forsikre dets overlevelse har vært et felles mål for jøder, men å ha et slik stat i en region med mange konflikter har vært et stor påkjenning for mange fordi alle må kjempe for et felles jødisk interesse. Alle må delta og bidra med en bedre økonomi i landet, og alle føler at de har plikt til å stille opp for å forsvare landet.. Sionismen har lyktes i å stifte igjen det gamle politiske og åndelige senter for det jødiske folket, og dette vekker og øker forventninger til jøder som bor i utlandet. Men hva er røtter og ideologi til Sionist bevegelse? Sionismen ble født på grunn av den vanskelige økonomiske og politiske situasjonen til jøder som bodde i Øst-Europa, og var påvirket av nasjonal og sosiale ideologier som var spredd i 1800-tallet i Europa. Økningen av nasjonale følelser i Europa skapte ikke bare Sionismen. Den skapte også andre type av jødisk nasjonalisme, men ingen av dem hadde de målene som Sionismen hadde. Den var den eneste ideologien som tilbød en omfattende alternativ som kunne løse problemet til alle jøder . De grunnleggende elementer i Sionismen var: tilbakekomst til den historiske hjemlandet i Israel,  Bosetning i landet og kontroll av alle økonomiske sfære, skapelse av et jødisk flertall i landet og gjenopplivelse av hebraisk språk som den nasjonale morsmålet til folket.[9]

Fra begynnelse av var Sionismen en bevegelse som klarte å innlemme i seg ulike og stridende ideologiske grupper som var religiøse, sekulære, politiske, sosialistiske, liberale og middelklasse. Med andre ord Sionismen tok i seg all slags grupper. Grunnlaget for full tilslutning av de fleste grupper som deltok i bevegelsen var de målene som Sionismen siktet på, det vil si tilbakekomst til hjemlandet, Bosetning og skapelse av et jødisk flertall i landet og gjenopplivelse av hebraisk språk som den nasjonale morsmålet.[10]

Israel fortsetter å være et sentralt sted for interesse av alle Golah, jøder som bor spredd i ulike land i verden. Det har blitt som en slags felles religion både for sekulære og religiøse jøder. Men det er forskjell mellom verdiene som staten vektlegger for jødisk interesser og verdien som Sionismen vektlegger for jødisk interesser. Med andre ord staten og Sionismen har to ulike verdier for jødiske interesser. Forskjellen mellom den uavhengige staten Israel og organisasjonen Sionismen er avgjørende og viktig for politiske grunner. Vi må understreke at medlemme av organisasjonen Sionisme er jødiske statsborgere av andre land. Den støtten som jødene i utlandet gir til staten Israel beviser gyldigheten av sionistisk ideologi i vår tid.[11]

Sionismen er svært viktig fordi den bevarer universell jødedom, men den var aldri en religiøs tro eller en ideologisk doktrine. Sionismens makt befant seg i evnen til å tilpasse sin ideell til situasjoner som stadig forandret seg og i å velge de rette midlene og verktøy for realisering av sin drøm uten å avledes av sitt hovedmål. Sionismen har hele tiden forandret sine prioriteringer og skiftet retninger uten å glemme sitt mål. Fra midten av 1930 har Sionismens oppgave vært å kjempe for overlevelse av Yishuv, som var et jødisk samfunn i  Palestina før 1948. Etter at staten Israel ble stiftet i 1948 har Sionismen jobbet for jødisk selvstendighet. I hver periode har Sionismen skiftet retningen og kjempet for jødene, og hver periode har hatt sitt unike måte. Av alle bevegelser og grupper som har kjempet for å bevare den jødiske karakteristiske trekk, er Sionismen den mest omfattende og viktigst. Siden Sionismen ble dannet, har dets tanke og handling understreket nasjonal normalisering. Dette var sant på grunn av ideen om tilbakekomst til den historiske hjemlandet, tilbakekomst til fysisk arbeid, stiftelse av et sosialistisk samfunn, den politiske kampen for selv-bestemmelse, og ønske om å oppnå selvstendighet for Yishuv. Tilbakekomst til naturen ble et forbilde, og fysisk arbeid ble en verdi, klassekamp var forandret til oppbyggende sosialisme og  utvandringsbevegelse ble til en bevegelse for å samle alle fra eksil. Uten jordbruks bosetning, jødisk arbeid, Kibbuts bevegelse, og ideologi om oppsamling av jøder fra andre land kunne ikke staten bli til og staten kunne ikke overleve.[12]

Den suksessen som Sionismen og staten Israel har hatt har skapt indre spenninger som rammer Israel i dag. Jødene som har flyttet fra muslimske land har ennå ikke blitt integrert i et samfunn der avgjørelsene er tatt før de ankom. Det er meget vanskelig for dem å bli integrert i den Sionistiske tradisjon som tilhører østeuropeiske jøder.[13]

Vi kan konkludere med at Sionismen i dag er den eneste ideologi som omfavner all tanker og ideer om meningen av jødedommen som en enhet. Sionismen tilhører ikke til en spesiell versjon av jødedom , men den inneholder all slags versjoner av jødedommen i seg. Ortodokse, Konservative, sekulære nasjonalist jøder og mange andre grupper er i Sionismen. Sionismen er den beste alternativet for de som ønsker å bevare og beskytte jødedom og Israel. Etter at staten Israel ble opprettet, har Sionismen oppgave vært å beholde det jødiske folket som et Klal Israel.[14]

Sekulære og religiøse ideologiske komponenter innenfor politisk Islam

Islam er en politisk religion, og i Islam er politikk og religion ett. Hos muslimene din wa-dawla (tro og stat) tilhører sammen. I flere generasjoner har religion og politikk påvirket hverandre i den muslimske verden.[15]

Årsaken til at politikk og religion er ett i Islam er dets røtter som går tilbake til Profeten Mohammed. Han var både en religiøs leder og en politisk leder. Det samfunnet som han stiftet hadde egne lover og regler som var basert på det som stod i Koranen.[16]  

Islam er en religion som gir regler for det religiøse område og for hverdagslivet. Det griper inn i familie, barneoppdragelse, krig, forholdet mellom mennesker og stat, handel, vitenskap, utdanning ekteskap og mange andre ting. For muslimene er Koranen Guds ord, bokstavelig talt, og alt som står i Koranen kan ikke forandres, og skal gjelde så lenge mennesker lever. Det finnes ikke en sak som islam ikke regulerer. Derfor er det svært vanskelig å skille mellom religiøse og sekulære ideologiske komponenter innefor politisk islam. Når vi snakker om politisk islam, snakker vi om mange grupper, bevegelser og organisasjoner som har ulike budskap og som bruker forskjellige metoder for å oppnå sine politiske mål. For eksempel det er Shia-islam og sunni-islam. Begge er to forskjellige retninger innenfor islam, men samtidig har de mye til felles. For å beskrive politiske, religiøse grupper og islamske partier, brukes begrepene politiske islam, fundamentalisme og islamisme. Disse begrepene brukes ofte om hverandre.[17]

Det må understrekes at det er forskjell mellom moderate grupper og ekstremistiske grupper. For å endre samfunnet moderate grupper legger vekt på moralsk opprustning, religiøs omvendelse og sosial arbeid mens ekstremistiske grupper tyr til vold for å oppnå politiske og religiøse mål. Felles for de fleste av disse gruppene , både ekstremistiske og moderate, er at de vil opprette en islamsk stat hvor den islamske loven, sharia, skal være grunnlaget for alt politisk, sosialt og kulturelt liv. Å bygge samfunnet i politisk islam har høyest prioritet, og hver gruppe har sin egen tolkning om stat. Målet er å reformere eller rense religionen for å få frem det opprinnelige budskapet. Dette budskapet skal til slutt brukes i samfunnslivet.[18]

Fundamentalism i islam brukes for å beskrive muslimers møte med det moderne vesten. I møte med denne søker muslimer tilbake til fundamentene i islam, Koranen og Profetens gjerninger, eller de vil gjøre islam til fundament for hele samfunnet.

Det som er felles for politisk islam i dagens samfunn er at den kritiserer Europas og USAs politiske og kulturelle herredømme og den økonomiske systemet i verden. Det islamske systemet er en løsning på problemet. De fleste av disse gruppene påstår at systemet i islam er et universelt, rasjonelt og utviklingsdyktig system som ble åpenbart gjennom Koranen.[19]

Islamisme eller fundamentalisme brukes om grupper eller partier som ser opprettelsen av ”den islamske staten” som sitt politisk-religiøse mål, dvs. en stat hvor sharia, den islamske loven regulerer alt offentlig og privat liv. Dette kommer av skriftfortolkning som verken er ”fundamentalistisk” eller ”konservativ”. Det som er viktig her er at drømmen fra en fjern fortid ønskes reprodusert i vår tid.[20]

Den muslimske grunnfortellinger dreier seg om de gode årene da Islam kom, og dannet en ny sivilisasjon som hadde mer sosial likskap, mer demokrati og mer rettferdige lover. Det er en slik samfunn Islamisme streber etter for å stifte.[21]

En av årsakene til fremgangen av politisk Islam er opprettelsen av staten Israel i 1948, som skapte konflikter mellom Israel og arabiske land. Mange palestinere måtte flytte fra hjemmene sine og ble til flyktninger i andre arabiske land. Palestinernes lidelse og hjemløshet har bidratt med en stor fremgang for politisk islam.[22]

I følge kari Vogt politisk islam startet i Egypt da Det Muslimske brorskapet ( ikhwan al-muslimun) i 1928 ble dannet. Da begynte historien om politisk islam i vår tid. Bakgrunnen var britisk herredømme og arabisk nasjonalisme som stadig vokste. Men politisk islam har også røtter tilbake i sunni-miljøer, og noen berømte ideologer som Sayyid Qutb og Abu Ala Mawdudi. Disse ideologene trodde at islam var en middelvei. De mente at marismen fokuserer alt for mye på materielle behov, og kristendommen fokuserer alt for mye på åndelige saker. Derfor er islam en middelvei som legger vekt på både materielle behov og åndelige behov.[23]

Hvis Koranen gir lov, forutsettes det også en stat son kan håndheve loven. Det er en av årsakene for at man ikke kan skille mellom religion og politikk.[24]

For politisk islam finnes det mange fiender. Vestens politiske og kulturelle imperialisme, og muslimske herskere, som ble betraktet som forrædere fordi de lot kolonimaktene utnytte muslimene, blir sett på som fiender. Det måtte gjøres et oppgjør med historie og dette var det eneste veien til en ny strategi og tydeligere politiske mål.[25]

Som sagt målet er stiftelse av en islamsk stat, og i denne staten det er den religiøse loven, Sharia, som skal styre. For muslimer er sharia en evig og guddommelig lov som ble åpenbart i Koranen. Et viktig spørsmål er om det går an å forene demokratiet med islam. Har demokratiet noe plass i Islam? Hvordan betrakter islam demokratiet? Noen muslimske ideologer vil påstå at islam står for demokratiske idealer fordi det er shura, et rådgivende samling, som skal avgjøre i ulike saker. Men i realiteten islam tillater ikke sekulære partier, og alt som er sekulær og som skiller seg fra religionen er hedensk og må forkastes og forbys. Etter min mening Islam er ikke et demokratisk religion.[26]  

Hvordan klarte politisk islam ha suksess?

Politisk islam begynte å gjøre seg gjeldende fra midten av 1970. Islamske bevegelsen ble viktig på den politiske område. Palestinernes problemer hadde samlet mange i kampen mot vestlig imperialisme. I Egypt fikk de islamske studentgruppene støtte fra regimet som brukte dem i kampen mot kommunister, nasjonalister og sosialister. Regimene i Nord-afrikanske land og senere i Afghanistan i 1980-årene gjorde samme. Da Egypt, Syria og Jordan tapte krigen mot Israel i 1961, ble den arabiske verden ydmykt. Både ideologisk og politisk ble den arabiske verden påvirket. Derfor ga islam nytt håp, og islamistiske bevegelser vokste. Fra 1960 til 1970-årene prøvde mange land i Midtøsten å industrialiser landet. Folk flyttet til byene som vokste rask, men de havnet i byslummen. Det var lang avstand mellom makteierne og vanlige folk. Prisene steg, og mange ble arbeidsløse. I 1973 forsto de arabiske landene at de kunne bruke oljen som et pressemiddel overfor vesten. Saudi-Arabia ønsket å spre islam over hele verden. Mange islamske organisasjoner fikk økonomiske hjelp fra landet. På 60 og 70-tallet mistet folk troen på nasjonal og sosialistisk politikk og ideologi, og de la mer vekt på islamsk identitet. Politisering av religionen ble viktigere og fikk et sentral plass. Det var en krise i forholdet mellom den muslimske verden og Vesten.[27]

I følge kari Vogt i Egypt brydde regime seg ikke om vanlige folk og fattigdommen økte blant folk. Islamistiske grupper var de eneste som hjalp fattige, og der det var mangel på offentlige hjelpetiltak, stilte Islamistiske grupper opp og hjalp fattige studenter. Slik var islamisering av studentmiljøet svært viktig.[28]

Sammenligning

Sionisme tar i seg både religiøse grupper og sekulære grupper mens politisk islam bare innlemmer religiøse grupper. Innen politisk islam finnes ikke sekulære saker eller ideologier. Den omfatter troslivet og griper inn i alle områder i menneskelivet, og i samfunnslivet som i politikk og etikk. Dens ideal er "Umma"; en forening av samfunn og religion.

Men akkurat som sionisme tilhører ikke politisk islam til en spesiell versjon av islam. men den inneholder all slags versjoner av islamske grupper og organisasjoner. Alle disse gruppene og organisasjonene drømmer om å opprette kalifatet. Forskjellen mellom sionisme og politisk islam er som jeg nevnte før at politisk islam omfatter bare religiøse grupper. På samme måte som islam er en politisk religion, har sionisme blitt en slags religion både for sekulære og religiøse grupper. Sionisme har blitt en del av staten Israel, og der e vanskelig å skille dem fra hverandre. Politisk islam er også slik. Islamistiske grupper og bevegelser innenfor politisk islam er en viktig del av staten, og det går ikke an å skille dem fra hverandre. Et godt eksempel er i Iran der islamistiske partier er viktige deler av det religiøse staten, og staten er avhengig av dem. Partiene er avhengig av staten også. Sionismens mål har vært å bringe alle jøder fra hele verden til Israel. Den politiske islam har en lignende mål. Det vil samle alle muslimer i en stat uten landegrenser. Et av likhetene mellom Sionisme og politisk islam er at Sionismen bevarer universell jødedom og jødisk identitet. På samme måte målet til politisk islam er å bevare universell islam og ta vare på islamsk identitet. Sionisme har vært som et religiøs tro for mange jøder. Politisk islam har også vært som en religiøs tro for en rekke muslimer. Sionismen oppsto fordi jøder led og var flytninger overalt, og sionismen ville redde jøder fra urettferdighet og undertrykkelse. Politisk islam oppsto også for å redde muslimer fra urettferdighet, og den har som mål å redde palestinere og muslimer fra undertrykkelse av jøder og andre makter som den betrakter for å være vestlig. Sionismen har oppnådd drømmen sin om å danne et land for alle jøder mens politisk islam jobber fortsatt for å oppnå dette målet. Religiøse sionismen ønsker å styre landet basert på lover og regler som står i Bibelen. Politisk islam har samme mål. De vil opprette en stor stat som er basert på lover og regler som står i Koranen. Forskjellen mellom Sionismen og politiske Islam er at Sionismen er bare knyttet til landområder i Palestina mens politisk Islam er knyttet mange områder utenfor Palestina. Som sagt politisk Islam vil opprette den gamle kalifate og knytte hele Midtøsten til muslimske land i Afrika.

En religiøs ideologisk komponent i politisk Islam er Jihad som er en kamp på Guds veger mot uretten som muslimer er utsatt for. Jihad kan oversettes til hellig krig, og koranen oppfordrer til det. Det er bare ekstremistiske grupper innenfor politisk islam som vil bruke vold for å oppnå politiske og religiøse mål mens for å oppnå målet moderate grupper legger vekt på moralsk opprustning, religiøs omvendelse og sosial arbeid. Innefor sionismen finnes det også ekstremistiske krefter som ønsker å bruke vold for å oppnå sine mål og beskytte sitt land. Men samtidig finnes det grupper som ikke ønsker å bruke vold. Både grupper innenfor politisk islam og sionismen bruker historie og religion for å argumenter det de gjør og det de tror på. Religiøse grupper i sionismen hevder at landområder i Palestina er gitt av Gud til dem og det er deres historiske land. Religiøse krefter i politisk islam hevder også at Palestina er deres historiske land og at arabere har bodde der i mange generasjoner. Begge sider bruker historie for å rettferdiggjøre sine handlinger. Politisk islam har innflytelse på live til muslimene som bor i utlandet eller i sitt eget hjemland, den har innflytelse på lover og regler i muslimske land. På samme måte har sionismen preget staten Israel og den har innflytelse på livet til jøder som bor i Israel og i utlandet. Sionismen jobber for at jøder skal ikke bli et splittet folk. Et av målene til politiske islam er også å forebygge en splittelse blant muslimene. Det er derfor den vil samle alle muslimer under kalifatet igjen.

Kilder

Groth, B. 2000. Jødedommen. Oslo: Pax

Neusner, J. & Avery-Peck, A. J. (eds.). 2003. The Blackwell Companion to Judaism. Blackwell

Vikør, K.S. 2004. Ei verd bygd på islam. Oversikt over Midtaustens historie. Oslo: Samlaget.

Vogt, Kari 2005. Islam-tradisjon, fundamentalisme og reform. Oslo: Cappelen

Leirvik, O. 2000. Abrahams barn. Jødar, kristne og muslimar i historia. Oslo: Pax

[1] Groth, B. 2000. Jødedommen. Oslo: Pax. Side 195

[2] Groth, B. 2000. Jødedommen. side 195,196

[3] Groth, B. 2000. Jødedommen. side 196

[4] Groth, B. 2000. Jødedommen. side 197

[5] Neusner, J. & Avery-Peck, A. J. (eds.). 2003. The Blackwell Companion to Judaism. Blackwell, kap. 26, side 477

[6] The Blackwell Companion to Judaism, side 477

[7] The Blackwell Companion to Judaism, side 477,478

[8] The Blackwell Companion to Judaism

[9] The Blackwell Companion to Judaism, side 480

[10] The Blackwell Companion to Judaism, side 481

[11] The Blackwell Companion to Judaism, side 482

[12] The Blackwell Companion to Judaism, side 483,484

[13] The Blackwell Companion to Judaism, side 491

[14] The Blackwell Companion to Judaism, side 493

[15] Vikør, K.S. 2004. Ei verd bygd på islam. Oversikt over Midtaustens historie. Oslo: Samlaget. Side11,12

[16] Vikør, K.S. 2004. Ei verd bygd på islam, side 44,45

[17] Vogt, Kari 2005. Islam-tradisjon, fundamentalisme og reform. Oslo: Cappelen,side 230

[18] Vogt, Kari 2005. Islam-tradisjon, fundamentalisme og reform. Oslo, side232

[19] Vogt, Kari 2005. Islam-tradisjon, fundamentalisme og reform, side 233

[20]Vogt, Kari 2005. Islam-tradisjon, fundamentalisme og reform, side 232

[21] Leirvik, O. 2000. Abrahams barn. Jødar, kristne og muslimar i historia. Oslo: Pax. Side 95

[22]Groth, B. 2000. Jødedommen.side 207

[23] Vogt, Kari 2005. Islam-tradisjon, fundamentalisme og reform, side 241,245

[24]Vogt, Kari 2005. Islam-tradisjon, fundamentalisme og reform, side 246

[25] Vogt, Kari 2005. Islam-tradisjon, fundamentalisme og reform, side 246,247

[26] Vogt, Kari 2005. Islam-tradisjon, fundamentalisme og reform, side 249,250

[27] Vogt, Kari 2005. Islam-tradisjon, fundamentalisme og reform, side 251,252,253,254

[28] Vogt, Kari 2005. Islam-tradisjon, fundamentalisme og reform, side 255,256