Om han er tidenes beste er en annen sak. Men han hadde fått min stemme. Derfor er det ingen liten sak at EM blir siste dans med Zidane.

 

Snart 32 år gammel er han ingen gammel mann, og «Zizou» fortsetter i Real Madrid så lenge helsa holder. Kontrakten går fram til 2007. Men landslaget er han ferdig med etter EM i Portugal. Han har vunnet det som vinnes kan. EM, VM, Champions League. Alt.

EM i England for åtte år siden var et varsel om det som skulle komme. Det franske storlaget var i emning, men ikke helt utviklet. Akkurat som Zidane. Han hadde glimt av storhet, men var ikke dominant. Etter overgangen til Juventus knekket han koden. Zidanes gyngende tobeinskunst ble et begrep, og i VM på hjemmebane regjerte han scenen alene. Zidane lot seg ikke stoppe. Ikke av Brasil. Ikke av noen. Han var best.

Og fra den dagen har han preget utviklingen av fotballspillet mer enn mange er klar over. Zinedine Zidane viste oss finter vi ikke hadde sett, ballmottak vi knapt forstod, og bevegelser med ball som helt enkelt var annerledes. Nå ser vi andre ta etter. Zidanes tobeinsfotball er blitt pensum. Teknikken er løftet et hakk videre, og fokus på ekstrem ballbehandling er sterkere enn før. «Zizou» skal ha takk for bidraget.

Derfor er fotballkamper med og uten Zinedine Zidane to forskjellige ting. Han er ikke like god hver gang, det er en marginal type fotball han driver med, men når han er god, ja, så hever han seg over alt og alle. Da tar han med seg litt av løkka ut på banen, han blir både leken og arrogant, og i sum blir det fotballmagi.

Jeg liker inngangen til mesterskapet. Zidane mener han aldri har vært dårligere enn de siste månedene i Real Madrid. Derfor er han trolig sterkt motivert for å vise seg fram igjen, vise at han fortsatt er den største, og han kommer aldri mer til sin rett enn sentralt i det franske landslaget.

Her er han omgitt av spillere fra den samme skolen, som forstår ham bedre enn noen andre, og som aksepterer ham som den naturlige lederen. Derfor ligger alt til rette. VM-fiaskoen fra to år tilbake skal revansjeres.

Hva Zidane betyr for laget kom godt til syne da. «Zizou» kom skadet til Japan/Sør Korea, og han reiste skadet tilbake. Han sto over de to første kampene, men ble sendt skadet på banen da Frankrike måtte vinne i den tredje. Det gikk ikke. Mesterlaget klappet sammen uten en frisk maestro i midten. Ideene var borte.

Han er ingen garantist for suksess denne gangen heller. Zidane er ingen stor kjempe i motgang, han spiller slik han vil spille, og tar ingen dype og lange løp hjem om det går skeis. Noen vil også mene at han sinker spillet, at han ikke er effektiv for laget, og ofte søker for vanskelige løsninger.

Takk og pris, sier jeg, og tar Zinedine Zidane til inntekt for et fotballsyn som favner litt bredere. Når han tar i mot ballen med utsiden av høyre, eller bare slipper den videre til innsiden av venstre, og gynger seg forbi en eller to eller tre som simpelthen ikke er i stand til å takle ham, er det bare han vi snakker om etterpå. Ikke kampen. Ikke resultatet. Bare Zidane.

Nå kommer siste dans.

Og hvem vet, kanskje blir det hans beste.