Våre barn kommer ikke til å vokse opp under den samme friheten som vi hadde da vi vokste opp. Mange av våre mest grunnleggende friheter og rettigheter holder på å forsvinner under et stadig større sikkerhets-og kontrollapparat.

Denne samfunnsendringen skjøt fart etter 11. september 2001. Dette angrepet satte en ny målestokk for hva terrorisme kunne innebære. Nesten 3000 mennesker døde i dette angrepet. Dette er flere enn i samtlige terroraksjoner de 10 foregående årene til sammen. Det dødeligste terrorangrepet før 11. september 2001 tok livet av 430 mennesker da en fullsatt kinosal i Iran ble stengt fra utsiden og satt fyr på. Dette skjedde den 20. august 1978. Det er ikke klart hvem som sto bak angrepet, men mistanken rettet seg mot den iranske sjahen og hans menn. Flere av de drepte var iranske dissidenter. Denne brannen var en av årsakene til de påfølgende massedemonstrasjonene som senere førte til den iranske revolusjonen og sjahens fall.

Gjennom hele det 20. århundre var det kun 14 terroraksjoner som kostet mer enn 100 personer livet. Den 11. september 2001 ble verdens største supermakt angrepet på eget fastland for første gang siden 1814. Graden av beredskap med hensyn til ulike katastrofer og ulykker henger vanligvis sammen med hvor lang tid det er gått siden sist man ble angrepet. Men på tross av få tilfeller av flykapringer i internasjonal luftfart de siste årene er det ingen tegn til at flyplassene har begynt å ta lettere på sikkerheten. Snarere tvert imot.

I Los Angeles og New York er metalldetektorer for lengst blitt erstattet av kroppsskannere og nakenkameraer. Slike finnes allerede på flyplassen i Amsterdam og har vært testet ut på Heatrow i London siden 2004. Siste nytt på denne fronten er kameraer som kan kle av deg på 25 meters avstand. Noe av det nyeste innenfor fly-sikkerhet er en sensor i flysetene som måler passasjerens uro. Dermed kan personalet på flyet kanskje avsløre flykaprere før de slår til. NASA har igangsatt et prosjekt som skal lese passasjerenes aktivitet i hjerne og hjerte. Og på denne måten avdekke hvem som kanskje kan ha skumle hensikter med flyturen.

Før 11. september var sikkerheten på flyplasser i Norge basert på stikkprøver på de største flyplassene og stort sett ingen sikkerhet på de små flyplassene. I dag kontrolleres alle flyplasser og stikkprøver er ikke godt nok. Har de strenge sikkerhetsprosedyrene virkelig noe for seg? Eller er det bare hysteri eller er det nødvendig tiltak for en reiseform med høy risiko?

Gjennom historien har det vært 70 tilfeller av bombe-eksplosjoner på fly. Bare 3 av disse har vært utført av selvmordsbombere. Hovedsaklig dreier det seg om eksplosiver som er blitt smuglet inn på annet vis enn gjennom sikkerhetskontrollen. Totalt har det vært litt over 1000 tilfeller av flykapringer i verden iløpet av de siste 65 år.

I 2007 var det 30 millioner flyvninger på verdensbasis. Ser man flyhistorien under ett, dreier det seg om flere hundre millioner flyvninger. Sannsynligheten for å være på et fly som kapres er dermed svært liten. Hvert år bruker USA 4 milliarder på å kontrollere flypassasjerer og enda mer på å scanne bagasjen. På Gardermoen lufthavn er kostnadene knyttet til sikkerhet oppe i 500 hvert år.

19. oktober 2007 ble et Widerøe-fly stående på Brønnøysund lufthavn fordi flykapteinen sto fast i sikkerhetskontrollen. Han hadde nektet å ta av seg skoene som var et brudd på sikkerhetsrutinene. Derfor ble han holdt igjen. Tiden gikk og frustrasjonen blant passasjerene vokste. Kapteinen forsvarte seg med at det var en prinsippsak, og at han var lei av å ta av seg skoene 10 ganger om dagen og bli behandlet som en terrorist. Men en flykaptein trenger ikke smugle inn en bombe eller våpen ombord på flyet for å gjennomføre en kapring av flyet. Han sitter allerede bak spakene og kan styrte flyet inn i en høyblokk eller en fjellside om han ønsker det.

I mai 2004 inngikk USA og EU en avtale som sikret amerikanske myndigheter tilgang til opplysninger som f.eks. navn, alder, bosted, passnummer, telefon nummer, epost, kredittkortnummer, helsetilstand, tidligere reiser, reisefølge, hvem som har betalt reisen og hva de har spist på flyet. Samt mye mer. USA har rett til å holde på disse opplysningene i 7 år. Etter det skall all informasjon lagres i en «sovende database» i ytterligere 8 år. Norge er ikke bundet av denne avtalen fordi vi ikke er medlem av EU. Men dette har ingen praktisk betydning fordi de fleste fly mellom Norge og USA mellomlander i EU og dermed sendes dataene likevel. For norske flyvninger til USA må det gis samtykke til at informasjonen blir sendt til amerikanske myndigheter. Men hvis passasjerene ikke samtykker, så nektes man innreise.

Det er ingen tvil om at sikkerheten for flypassasjerer har gjennomgått dramatiske endringer siden 2001. Begrunnelsen for denne økte sikkerheten er å bekjempe terrorisme. Men hvorfor stoppe her? Hva om terrorister ikke tar seg bryet med å smugle bomber og/eller våpen ombord på fly. Hva om bomben detoneres på selve flyplassen midt i køene av folk som venter på å komme ombord på flyene. Der står det jo folk som sild i tønne. Derfor trenger vi sikkerhetskontroller for å komme inn på flyplassene også. Men hvorfor ikke benytte seg av samme prosedyre for andre reiseformer også?

Ønsker terrorister å detonere en eller flere bomber, der det er masse mennesker, finnes det nok av alternativer. Det er tog, buss, T-bane og ferger. Skal vi installere metalldetektorer på T-banen? Nedlegge forbud mot bager og kreve gjennomsiktige plastposer for å kunne ta bussen?

Aldri har det vært enklere å finne opplysninger om andre mennesker enn det er nå. Det finnes cirka 30 millioner overvåkingskameraer i USA. Det er ett kamera for hver tiende amerikaner. Storbritannia har 4,2 millioner sikkerhetskameraer. Men slike kameraer spiller bare en liten rolle i kontrollapparatet som har utviklet seg i dagens digitaliserte samfunn. Alle mennesker legger igjen elektroniske spor når de ringer med telefonen, surfer på internett, sender epost. Bruker bankkort og passerer bomstasjoner. Ved å følge disse mønstrene er det mulig å kartlegge alle dine bevegelsesmønstre, ditt sosiale nettverk, dine venner og interesser.

EU-parlamentet valgte i 2006 å innføre et nytt rammeverk for lagring av tele-og internett opplysninger. Datalagringsdirektivet registrerer hvem du kommuniserer med på telefon, SMS og epost, på hvilket tidspunkt, hvor du befinner deg, samt når du logger deg på internett og hvilke nettsider du besøker. Dette skal lagres mellom 6 måneder og 2 år. Direktivet skal bekjempe alvorlig kriminalitet og terrorisme. Hva dette innbefatter er opp til hvert enkelt land å bestemme. Når man går tilbake 2 år og får oversikt over alle sendte og mottatte meldinger, e-poster og samtaler er det åpenbart at man sitter på vedkommendes sosiale nettverk.

Religiøs terrorisme betyr ikke nødvendigvis islamsk terrorisme. Selv om det er muslimer som begår det meste av nåtidens terror. F.eks. bombingen av Oklahoma-bygningen i 1995 og abortklinikker i USA på 1990-tallet ble ikke begått av fanatiske islamister. Jødisk-fundamentalistisk terrorisme er blant annet angrepet på Patriarkens grav i Hebron i 1994 der 30 bedende muslimer mistet livet og attentatet på Israels statsminister Rabin i 1995. Eksempler på buddhistisk terror er da den buddhistiske gruppen Aum Shinrikyo utførte et angrep på T-banenettverket i Tokyo i 1995. De brukte sarin under gassangrepet sitt.

Sjansen for å omkomme i et terrorangrep er svært liten. Årlig dør 50 000 europeere og 40 000 amerikanere i trafikken. Vi slutter ikke å kjøre bil av den grunn. Det er fordi friheten som bilkjøring fører med seg veier opp for risikoen. Men hvorfor kan ikke den samme logikken veie opp for terrorisme også?

Er ikke rettighetene og frihetene som kjennetegner det demokratiske samfunnet mer grunnleggende enn retten til å kjøre bil? Ved å tak i frykten for terrorisme, fratar vi terroristene deres viktigste våpen. Selv om terrorisme er en grotesk handling, så utgjør den ikke en eksistensiell trussel mot samfunnet. Den kommer heller ikke til å utgjøre noen trussel heller, så fremt vi ikke gjør den til det. Terroristene har ikke makten til å avskaffe demokratiet. Det er det bare vi som har. Det er opp til oss om vi skal ofre våre grunnleggende friheter og rettigheter i bytte mot økt sikkerhet mot terrorisme.