Sokrates ble født i Athen i år 470 f.kr. Faren hans var billedhogger og moren var jordmor. Det ble sagt at han hadde et grusomt ytre men en vidunderlig sjel. Da Sokrates snakket med folk fra gaten, lot han som han var dummere enn det han egentlig var. Han ville ikke selv prøve å lære bort noe, tvert imot gav han selv inntrykk av å ville lære av dem han snakket med. Han sa selv att han bare visste en ting, nemmelig det han ikke visste. Sokrates mente att det gikk an å finne ut hva som var riktig eller galt via definisjoner og begrepsanalyse.

 

Det kan virke rart at Sokrates, som jo var en lykkelig mann som handlet riktig men likevel ble dømt til døden, mente at rett handling førte til lykke. Men lykken var for Sokrates det å være i harmoni med seg selv, det å ha god samvittighet og selvrespekt.

 

Sokrates ble dømt av en jury på 501 mann til å drikke et giftbeger i år 399 f.kr, tiltalt for å ha ”innført nye guder” og å ha ”ledet ungdommen på villspor”.

 

Sokrates inspirerte Platon i stor grad, og Platon skrev det aller meste av sine verker i formen etter sokratisk dialog. Det er fra Platon vi vet hva Sokrates sa og mente, han skrev ingenting selv.

 

Han deltok som fotsoldat både før og under Peloponeneskrigen mellom Athen og Sparta.

 

Sokrates etikk:

Sokrates mente at for å bli lykkelig måtte man duge som mennesket, følge sin natur. Sokrates syn på mennesket blir derfor viktig når man skal prøve å forstå Sokrates dygdsetikk. "Erkjenn deg selv" var et av Sokrates slagord, og det var gjennom selverkjennelse han mente at man kunne oppnå rett innsikt. Selverkjennelsen gav mennesket innsikten i dets egen natur, det var i menneskets natur man fant de evige og allmenngyldige verdiene for hva som er rett. Fordi disse verdiene for hva som er rett er felles for alle mennesker, blir det mennesket som er mest seg selv også mest allment, mest i overensstemmelse med menneskets natur.

 

Sokrates mener at den beste måten å oppnå innsikt i seg selv på, erkjenne seg selv, er gjennom begrepsavklaring. Siden innsikt i det som er rett er innsikt i det som er felles menneskelig, ville det være mye vanskeligere, ja kanskje umulig, å få denne innsikten ved å bare studere seg selv. Dersom man sammenligner sine egne begreper om hva som er rett med andres, begrepsavklaring, ville det derimot være mye enklere å oppnå innsikt i det felles menneskelige og dermed en selv.

 

Sokrates/sofistene:

Den største forskjellen mellom filosofen Sokrates og sofistene, kom best fram da orakelet i Delfi utropte Sokrates til grekernes viseste mann. Sokrates ble svært forundret, men etter å ha snakket med en politiker som gikk for å være vis både i sine og andres øyne, så han at han ikke var så vis som han trodde selv.

 

Sokrates selv trodde ikke at han visste noe, og trakk derfor den slutningen at orakelet i Delfi egentlig hadde sagt at den som vet han ingenting vet, er vis. Her viser Sokrates sin holdning til kunnskap. Sokrates er en filosof i ordets rette betydning, en som elsker og derfor søker visdom, mens sofistene som har visdom.

 

Sokrates menneskesyn:

Kjernen i Sokrates filosofi var en oppfatning om at det i menneskets natur lå inkorporert evige og allmenngyldige verdier for hva som er godt og rett. Sokrates mente også at mennesket ville følge sin overbevisning og handle etter sin oppfatning om hva som er rett.