Antall medlemmer: Rundt 47.000

Nåværende leder: Trond Thorbjørnsen

Stiftet: 1984

 

Hva er dette?

Sos rasisme er en organisasjon som skal bekjempe rasismen i det norske samfunn. Med rasisme menes diskriminering av: personer med svart hud, personer med annen etnisk eller kulturell opprinnelse, personer med en annen religion, personer med annen sexuell legning, personer av annet kvinnelig kjønn og personer med annet språk.

 

Historie

SOS Rasisme ble grunnlagt av bl. Annet Kristin Halvorsen (nåværende lerder i partiet sv (sosialistisk venstreparti)) på grunnlag av en fransk ide. I begynnelsen (dvs slutten på 80tallet) var SOS Rasisme underlagt antirasistisk senter, men ble på begynnelsen av 90tallet en selvstendig organisasjon. Det ble fort en sentral splitt i organisasjonen. På den ene siden sto medlemmer fra Arbeiderens kommunistparti som hadde et helt annet motiv enn organisasjonen opprinnelig hadde hatt. Motivet til denne delen var å utrydde rasismen.

 

De fleste av disse medlemmene var hentet fra et miljø langt ute på venstresiden. De mest ekstreme mente at Akp var for langt til høyre.

 

Det var denne delen som begynte opprettelse av lokallag med hovedkontor i Haugesund (der de fleste av denne delen holdt til) og i Tromsø. Dette var ikke hva den andre delen hadde tenkt. De ville, i motsetning til kommunistdelen rekrutere mennesker fra alle miljøer. Innvandrere, nordmenn, kommunister og kapitalister. På begynnelsen av 90tallet kuppet kommunistdelen organisasjonen og satte kun akpere i ledene stillinger.

 

Kritikk

I en reportasje fra avisen Dagens næringsliv den 15. januar 2006 var følgende artikkel på trykk:

SOS Rasisme er blitt Norges desidert største politiske ungdoms-organisasjon med 46.000 medlemmer. Den styres av ytterste venstre fløy. Noen av dem hyller Mao og Stalin og synes AKP er for høyrevridde. Her er historien om den harde kjernes siste kupp.

 

- INGEN SKAL BLI diskriminert for noe de ikke kan noe for, sier Bisa Ålgård (17). Hun er akkurat blitt medlem av SOS Rasisme. Hun har skrevet navnet sitt

på en liste og betalt ti kroner.

 

- Jeg vet ikke så mye om hvordan de jobber. Men det er en veldig viktig sak, sier hun.

 

Sandnes lokallag har vervekampanje i Langgata i Sandnes en glissen og regntung dag i desember. Uttellingen kunne vært bedre men leder Vincent Sandro Yong

fortviler ikke.

 

- Å stå ute på gata å verve er fantastisk!

 

Yong har vært aktiv i SOS Rasisme siden valgkampen i 2003. Da skjedde det noe. I en debatt på Vincents skole tok en representant fra Norsk Folkeparti til orde for at alle etnisk ikke-norske måtte kastes ut av landet. Vincent sa høyt hva han mente, og diskusjonen som fulgte endte med vannkasting og høylytt

krangel. Og oppslag i lokalavisen.

 

Så fikk Vincent en telefon fra SOS Rasisme. Kunne han tenke seg å starte lokallag i Sandnes?

 

Det kunne han.

 

- Det finnes ingen god grunn til ikke å være medlem i SOS Rasisme, sier han.

 

- Det er sunt folkevett.

 

Sunt folkevett. I høyre hjørne på hjemmesiden til den marxist-leninistiske gruppen «Tjen Folket» ruver portretter av de «fem store» på rekke og rad: Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao.

 

«Vi arbeider for at arbeiderklassen skal ta makta i Norge», skriver gruppen.

 

«Tjen Folket har avviklet sitt femte årsmøte en plass i Sør-Norge», står det et annet sted på siden.

 

Tjen Folket ble grunnlagt i 1998. Grupperingen mener Arbeidernes kommunistparti (AKP) er «revisjonistisk», for høyrevridd. Øverst på siden om «Teori» ligger

Josef Stalins «Om den dialektiske materialisme».

 

Men hva har denne bittelille, ekstreme venstregruppen med unge idealister i Sandnes å gjøre? Og hva har det å gjøre med de nesten 46.000 andre medlemmene

av Norges største politiske ungdomsorganisasjon?

 

Selv snakker de svært nødig høyt om det, men kjernen i Tjen Folket og landsledelsen i SOS Rasisme består delvis av de samme menneskene.

 

Hva skjedde med folkebevegelsen som samlet alt fra kongen og statsministeren til innvandrerungdom, små barn og bestemødre? Den åpne hånden som sa: «Ikke

mobb kameraten min»?

 

La oss spole drøye 20 år tilbake i tid.

 

Ikke mobb kameraten min. Høsten 1985. Tusenvis av brev dumper inn i postkassen til Antirasistisk senter i Oslo. Telefonen står ikke stille. Bevegelsen SOS Rasisme som startet i Frankrike året før er kommet til Norge. Responsen er enorm. Jakkemerket med den åpne hånden blir lynraskt et kjent og sterkt symbol. Alle vil være med. Stortingspresident Jo Benkow lar seg avbilde med en plasthånd på jakkeslaget. Likeså Oslos ordfører Albert Nordengen. Og kunstnere som Odd Børretzen, Marit Mathiesen og Tove Nielsen.

 

Og den 12. desember blir jakkemerket høytidelig overrakt kong Olav av fire innvandrerbarn. Samme år vier statsminister Kåre Willoch et avsnitt i sin nyttårstale til SOS Rasisme.

 

- Det ble en gedigen nasjonal bevegelse, sier Khalid Salimi, grunnlegger og talsmann for SOS Rasisme frem til 1993.

 

- Hele tiden var det viktig at dette skulle være bredt og spontant, og ikke en vanlig medlemsorganisasjon.

 

- Hvorfor det?

 

- Fordi det blir så lett: Jeg betaler femti kroner, dermed er jeg antirasist. Vi ville at folk skulle engasjere seg, gjøre noe. Jeg fryktet at tradisjonell organisering ville føre til stort byråkrati, sier Salimi.

 

Flere år tidligere hadde unge Salimi oppfattet at det var krefter innenfor AKP som ønsket å gjøre antirasismen til «sin» sak. Sammen med medstudenter fra Blindern, blant annet nåværende kultursjef i NRK, Nita Kapoor, startet han i 1979 magasinet Immigranten, det første i sitt slag i Norge. AKP laget et konkurrerende magasin og foreslo på et tidspunkt at de to skulle slås sammen.

 

- Det ville ikke vi. De så rasismen som en del av klassekampen. Vi så det som en samfunnssak. Vi ville ha med folk fra RV og Høyre - hva som helst. Dessuten var det et stort poeng for oss at nordmenn og innvandrere skulle jobbe sammen, sier Salimi.

 

Men i løpet av årene som fulgte skulle det ikke gå Salimis vei med bevegelsen. Allerede i 1987 skjedde det noe. Det ble etablert et lokallag av SOS Rasisme i Haugesund. Mannen bak var AKP-er Kjell Gunnar Larsen, en fagforeningsmann med sentrale verv ved Hydro Aluminiums fabrikker på Karmøy, fabrikker kjent

for mye støy og høyt konfliktnivå.

 

Fem år etter opprettelsen av lokallaget i Haugesund satt Larsen solid plassert som hovedkasserer og medlem av landsstyre og arbeidsutvalg i SOS Rasisme, omgitt av lojale medarbeidere og meningsfeller. Der sitter han fortsatt.

 

Kuppet. - Det var ikke så lett å kontrollere. De meldte seg inn og opprettet lokallag. Det startet i Haugesund. Vi oppfattet at det var AKP-styrt, forteller Inger Aguilar.

 

Hun var leder av SOS Rasisme på begynnelsen av 1990-tallet.

 

- Vi var veldig glade i bevegelsen. Den var et sted der 12-åringer kunne bake pepperkakehender, og bestemødre kunne være med. Men etterhvert ble det nærmest etablert «skyggestyrer» andre steder i landet, blant annet i Haugesund. De arrangerte nasjonale konferanser og sendte ut eget materiell. Der handlet det om kamp og «knus nazismen». Språket var veldig annerledes.

 

Hun husker spesielt et landsmøte som ble avholdt i Oslo internasjonale senter i Torggata. De fleste lokallagene var representert med en eller to representanter.

 

- Fra Haugesund kom det en hel buss! De var veldig brautende og satte premissene, sier Aguliar.

 

Tidlig på høsten i 1993 arrangerte SOS Haugesund en kirkeasylkonferanse. Samme kveld ble det avholdt et uformelt møte i Haugesund aktivitetshus. Mange uttrykte misnøye med den lokale ledelsen i Oslo, og utover kvelden tok planen om overtagelse form. Manifestet ble døpt «Vårt Alternativ». Sentral i planleggingen var AKP-eren og fagforeningsmannen Kjell Gunnar Larsen. Alternativet gikk ut på å lage et tredelt styre i SOS Rasisme fordelt på Oslo, Haugesund og Tromsø. Det skulle lanseres som en komplett løsning på neste landsmøte med navngitte personer utpekt i alle verv. Det skulle være et alt eller ingenting.

 

AKP-eren Kjell Børge Øgård var en av de innvidde. Han var aktiv i SOS Oslo og kjente Larsen godt fra Haugesund. Ifølge Øgård var det nettopp Kjell Gunnar Larsen som i sin tid hadde overbevist ham om at den beste måten å bekjempe rasisme og nazisme på var å melde seg inn i AKP.

 

- Vi begynte å lodde stemningen hos lokallag der vi visste vi lett kunne få allierte. Det ble også lagt en hel del press på AKP-ere om å stifte nye lag for å sikre støtte til oss på det kommende landsmøtet, forteller Øgård.

 

- Vi fikk en rekke profilerte folk til å stille seg bak et en bloc styre: «Vårt Alternativ». Det kan godt sies at det var et velregissert kupp, men for oss som deltok da så det ut som det eneste alternativet, sier Øgård.

 

- Men det var i det store og hele en skitten affære.

 

Det daværende landsstyret knyttet til Antirasistisk senter i Oslo, trakk seg tilnærmet samlet da de skjønte hvilken vei det bar.

 

- Jeg var ganske deprimert rett og slett. Hadde stått på 24 timer i døgnet for SOS Rasisme. De sto for en militant linje, jeg orket ikke, sier Khalid Salimi.

 

- Jeg hadde så troen på en positiv bevegelse. Så skjer disse tingene. Det var som å bli frastjålet noe du er glad i, sier Inger Aguliar.

 

Den Indre Sirkel. Tre år etter det velregisserte kuppet, var kameratene Kjell Gunnar Larsen og Kjell Børge Øgård bitre fiender. Øgård var ekskludert fra SOS etter anklager om underslag. Saken ble henlagt av politiet, og etter en arbeidsrettssak som endte i forlik trakk Øgård seg også fra AKP. Han hadde fått nok.

 

- Nå driver jeg med musikk. Politikk var ikke noe for meg, sier Øgård.

 

I et 28 siders notat forfattet like etter bruddet med SOS Rasisme i 1996, har Øgård nedtegnet historien om sin karriere i AKP og SOS Rasisme. Blant annet forteller han hvordan han var med på å opprette de hemmelige sirklene Dis, Den Innerste Sirkel, og Afsi, Antirasisme for spesielt interesserte.

 

- Vi ville organisere antirasister som vi kunne rekruttere til Rød Ungdom og AKP-ml. Ideen var å sluse dem inn igjen i AKP når gruppen var stor og sterk, sier Øgård.

 

Etterhvert lot Øgård, som formelt var SOS-rasismes øverste leder, være å jobbe så mye med å rekruttere folk til Afsi, til tross for det han opplevde som stort press.

 

- Jeg syntes andre ting var viktigere. Jeg var blitt valgt til nestleder i det internasjonale SOS Rasisme, og ønsket også å få på bena et nordisk samarbeid, sier Øgård.

 

Eline Øwre fra Tromsø var en av ikke-AKP-erne som fortsatte i SOS Rasisme etter kuppet.

 

- Jeg var vel 20 år den gangen, og brant for kirkeasylsaken i Tromsø. Da jeg kom på møter i Oslo og hørte diskusjonene, opplevde jeg et politisk bakteppe jeg ikke helt forsto, sier hun.

 

- Men det var ingen som prøvde å verve meg til Rød Ungdom eller AKP, sier Øwre.

 

- Vi så alltid an folk, forklarer Kjell Børge Øgård.

 

- Eline hadde ikke den rette attituden, eller skal jeg si: den rette «ideologiske rastløsheten». Hun holdt på med sitt og gjorde en god jobb. Det var ikke noe vits å prøve henne en gang, sier Øgård.

 

Disiplinærsak i AKP. Omtrent et år etter eksklusjonen av Øgård fra SOS, ekskluderes Kjell Gunnar Larsen selv. Fra AKP.

 

- Slik vi så det utnyttet Larsen og hans fløy økonomisk rot til å kvitte seg med en motstander internt i SOS Rasisme. Siden alle impliserte var medlemmer i partiet ble dette en disiplinærsak i AKP, forteller Arnljot Ask. Den gang som nå sitter Arnljot Ask sentralt i AKPs ledelse.

 

- Ifølge vedtektene i AKP var ikke denne handlemåten akseptert i en frontorganisasjon, sier Ask.

 

Det som så hendte kunne betydd kroken på døren for hovedkasserer Kjell Gunnar Larsen. SOS Rasisme var medlem av Studieforbundet Ny Verden. Forbundet delte ut penger til frivillige organisasjoner som drev kurs og opplæring. SOS var en ivrig bruker, og ved en tilfeldighet oppdaget forbundet at flybilletter SOS Rasisme hadde sendt inn som bilag var forfalsket. Ved nærmere ettersyn oppdaget NVD flere uregelmessigheter. Personer som var satt opp som studieledere hadde aldri selv hørt om kurset de skulle ha deltatt på.

 

SOS Rasisme hevdet «rotet» skyldes at regnskapsarbeidet ble satt bort til en tilfeldig tilknyttet aktivist, men innrømmet at kontrollen burde vært bedre. NVD fant forklaringen svært usannsynlig, og pekte på at de aller fleste rapportene det gjaldt er signert av leder og hovedkasserer.

 

Det endte med at SOS gjorde opp for seg og betalte tilbake 32.000 kroner til Studieforbundet.

 

På nettstedet «KK-forum» gikk debatten hett i etterkant om at AKP nå forsøkte å avsette de to som var utpekt som ansvarlige for forfalskningene: Hovedkassereren og lederen. Men det lyktes hverken AKP-ere eller andre å fjerne de to lederne og deres støttespillere. Tvert om ble de sittende.

 

Det var fra og med dette tidspunktet SOS Rasisme virkelig begynner å vokse. Oppsiktsvekkende mye og oppsiktsvekkende fort. Men nærmest i det stille.

 

17 000 nye medlemmer. Januar 2005: - Jeg vet ikke hva de driver med, vi hører veldig sjelden fra dem. Det er blitt som en menighet, sier Ashley Shiri, leder av Radio Tellus, en radiostasjon for innvandrere i Norge.

 

Han snakker om landets største politiske ungdomsorganisasjon.

 

- Men de har enormt mange medlemmer?

 

- Ja, men ikke sant, tenk deg et arrangement som «17. mai for alle». Folk er glade og det koster ti kroner å være antirasist. Men hvor effektive er de 45.000 medlemmene, hvor aktivt er dette i realiteten?

 

Ifølge Barne- og familiedirektoratet hadde SOS Rasisme 27.684 tellende individuelle medlemmer under 26 år i 2004. Til sammenligning hadde den nest største politiske ungdomsorganisasjonen i landet, Natur og Ungdom, 3624 medlemmer på samme tidspunkt.

 

Ifølge SOS Rasisme ble ytterligere 17.000 medlemmer vervet bare på festivaler i sommer. Per 1. januar 2006 opplyser organisasjonen at de hadde 46 000 medlemmer.

 

- Når de soper inn noen tusen nye medlemmer på Quartfestivalen er det klart de har en litt annen vervestrategi enn oss. Vi vil ha folk som kan bidra. Men det er klart det er en fin informasjonskampanje. De får mye goodwill, sier organisasjonssekretær i Natur og Ungdom, Anders Haug Larsen.

 

- Jeg skjønner ikke hvordan de får det til. Og det er rart at de er såpass lite synlige, sier leder av Redd Barnas ungdomsgruppe Press, Heidi B. Grande.

 

Mathias Bismo fikk nok allerede i 1997. Da var han lokallagsleder i Bergen, men meldte seg ut.

 

- Det handlet hele tiden om å verve medlemmer. Dessuten samarbeidet ikke SOS med andre antirasister. Jeg var uenig i måten å jobbe på, sier Bismo.

 

Også i Tromsø sitter aktivister med samme inntrykk.

 

- Når vervekampanjene i seg selv blir budskapet blir det ikke så mye igjen til antirasistisk arbeid, sier Henrik Broberg, i Regnbuen Antirasistisk organisasjon, som selv var aktiv sentralt i SOS Rasisme frem til 1994.

 

Folk, folk folk. - Der Martin Kolberg sa: Fagbevegelsen, Fagbevegelsen, Fagbevegelsen sier vi: Folk, Folk, Folk, sier Trond Thorbjørnsen.

 

Han er leder i SOS Rasisme på andre året, og har tidligere vært medlem av RV og Rød Ungdom. Nå sitter Thorbjørnsen på sitt kontor i SOS Rasismes hovedkvarter i Brugata i Oslo og viser frem helgens medlemsfangst: Lister med ferske navn fra en lørdagsaksjon i Kristiansund. Han bekrefter at organisasjonen legger stor vekt på verving:

 

- Vi har bruk for medlemmer. Innimellom dukker det opp noen som ønsker å være aktive.

 

Han forteller at nesten alle verves på gaten til ti kroner stykket.

 

- Vi har all grunn til å være stolte over resultatene, de overgår alle våre forventninger, sier Thorbjørnsen med et bredt smil.

 

Men hvem er alle de som driver Norges største politiske ungdomsorganisasjon, og hva gjør de?

 

På hjemmesidene til SOS Rasisme finnes ingen oversikt over hvem som jobber i organisasjonen, hverken sentralt eller i de over hundre lokallagene. Karen Bøhle Århus erfarte ifjor at det er vanskelig å få informasjon om de lokale aktivitetene. På oppdrag fra Antirasistisk Senter og Kommunaldepartementet

skulle hun lage en oversikt over lokale, antirasistiske tiltak rundt om i landet.

 

- Ingen i SOS Rasisme kunne fortelle meg hva organisasjonen gjorde lokalt. Jeg fikk heller ikke en liste over lokallagsledere slik at jeg selv kunne ringe rundt. Jeg fikk kort og godt ingen informasjon. De sa de ikke ønsket å bruke tid på det. Det forundret meg veldig, sier hun.

 

Tallet på lokallag har ikke vokst på langt nær så mye som tallet på passive medlemmer. Thorbjørnsen forteller at SOS i tiden som kommer vil jobbe for flere, større og mer aktive lokallag. Men han er godt fornøyd med at organisasjonen nettopp har rundet milepælen hundre lokallag.

 

- Kan jeg få listen over lokallagslederne?

 

- Nei, den gir vi ikke ut. En del av våre lokallagsledere har opplevd trusler fra nazister og andre fiender mot seg, så de ønsker ikke å bli kontaktet av noen utenfor organisasjonen. Men jeg kan fortelle litt, sier Thorbjørnsen.

 

Han kikker på listen sin og nevner blant annet Harstad, der det finnes to lokallag. Ett av dem jobber med aktivisering av asylsøkere, og i Verdal har en helt ny gjeng konkrete planer om å arrangere kurs for konfirmanter.

 

Thorbjørnsen har ingen rapport over de hundre lokallagenes aktivitet tilgjengelig, men viser til Økonomiutvalget i Haugesund. Hovedkasserer Kjell Gunnar Larsen forklarer per mail fra Haugesund at lokallagene rapporterer til årsmøtene i sine lokallag, og ikke til Landsstyret.

 

SOS Rasisme legger vekt på at organisasjonens aktiviteter foregår på lokalplanet. Men sentralt finnes det ingen samlet oversikt over de lokale aktivitetene. Og kun en femtedel av organisasjonens samlede inntekter overføres ildsjelene rundt om i landet.

 

Is there anybody out there? Siden 2000 har SOS Rasismes antall medlemmer mangedoblet seg. Organisasjonens inntekter er også doblet i løpet av perioden. For det er mer enn goodwill å hente på navn og adresser. Det er ikke kontingenten SOS Rasisme tjener penger på. Det er de statlige pengene medlemmene utløser. Barne- og familiedepartementet, den største pengesekken, betaler riktignok færre kroner per medlem jo større organisasjonen er. Men det er en overgangsordning som varer frem til 2008. Da vil SOS Rasisme høyst sannsynlig cashe inn bortimot en million ekstra per år på grunn av den store medlemsveksten.

 

Også Utlendingsdirektoratet har lagt positiv vekt på den store veksten når det har argumentert for en nær dobling av sin bevilgning til SOS Rasisme siden 2001.

 

Tilsammen hadde SOS Rasisme inntekter i 2004 på 5,7 millioner kroner. Av dette ble 1,2 millioner kroner overført til cirka 90 lokallag. Resten gikk til å finansiere seks årsverk sentralt i organisasjonen, til kontordrift i Haugesund og Oslo, til lokallagskonferanser og reiser.

 

Pengegaloppen. I arbeidsprogrammet for landsmøteperioden 2004- 2006 er det organisasjonsbygging, medlemsverving og økonomisk arbeid som er nevnt som de tre første punktene på listen over hovedmålsettinger.

 

Økonomisk arbeid, ja. Det finnes nemlig en arena der SOS Rasisme er veldig synlige og aktive: Det er der hvor det kan søkes pengestøtte til prosjekter. Benjamins minnefond og Idébanken er blant dem. Ifølge flere kilder som fordeler slike midler, er SOS Rasisme langt over gjennomsnittet aktive.

 

- De sender gjerne 10-15 søknader hver gang. Ofte står i det søknadene at de skal ha vervekampanje. Men vi kan ikke gi støtte til en vervekampanje. Det virker som om det er målet i seg selv, sier et fondsstyremedlem DN har vært i kontakt med.

 

Ifjor frøs Landsrådet for barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) alle utbetalinger til SOS Rasisme. Organisasjonen var blitt trukket ut i kontroll, og det var flere prosjekter organisasjonen ikke kunne gjøre godt nok rede for.

 

- Men etter noen måneder fikk vi nødvendig rapport og regnskap, og forholdet vårt til SOS er nå normalt, sier leder i LNU, Trond Enger.

 

En utredning utarbeidet av Rogalandsforskning på oppdrag fra UDI roser SOS Rasisme for organisasjonsbygging og oppsiktsvekkende høy medlemsvekst. Samtidig peker rapporten på at virksomheten er for innadvendt, og at SOS samarbeider lite med andre. Ikke minst trekkes det frem at den daglige ledelsen og styret består av de samme personene.

 

- Dette er jo ikke en privateid sak, men en organisasjon som mottar masse offentlig støtte, sier Svein Ingve Nødland, som ledet utredningen.

 

- Blant annet bør et styre ansette den daglige ledelsen, sier Nødland.

 

- Det er et bevisst valg fra vår side at de som bestemmer og de som utfører er de samme personene. Utviklingen i organisasjonen viser at det har vært et klokt valg, sier leder i SOS Rasisme, Trond Thorbjørnsen.

 

Tjen Folket. Det er ikke noen tvil om at en lang rekke av lederne i SOS Rasisme har solid forankring på ytterste venstre fløy. Men den svært spesielle gruppen Tjen Folket, er det få som vil snakke om. I Tjen Folket er medlemskap og møter hemmelige.

 

Offisielt finnes det bare ett navn som kan knyttes til Tjen Folket. Det er Henrik Ormåsen. Ormåsen er Tjen Folkets talsperson. Samtidig er han regionsansvarlig for SOS Rasisme Nord-Norge. Han har eget kontor i SOS Rasismes hovedkvarter i Oslo, og ti prosent stilling i organisasjonen.

 

Ingen andre sentrale personer i SOS Rasisme vil vedkjenne seg medlemskap i gruppen.

 

Hovedkasserer Kjell Gunnar Larsen som i 1997 ble ekskludert fra AKP går for å være en av Tjen Folkets grunnleggere. Tjen Folket har postboksadresse i Larsens hjemby Haugesund.

 

Larsen har hatt den samme, svært sentrale stillingen som hovedkasserer i SOS Rasisme siden 1993, og har 20 prosent stilling i organisasjonen. Han vil ikke svare på noen spørsmål om Tjen Folket.

 

- Spørsmål om Tjen Folket må du rette til Tjen Folket, sier Larsen i en e-post.

 

Han understreker at han utelukkende svarer som hovedkasserer i SOS Rasisme, og at alle som velges til landsstyret skal vurderes ut fra sin innsats der, og ikke sin virksomhet i grupper eller andre miljøer.

 

- Da du fortsatt var AKP-medlem - var det da et poeng for deg å rekruttere fra SOS Rasisme til Rød Ungdom og AKP?

 

- Jeg har vært kommunist siden 1971, og har aldri lagt skjul på det, svarer Larsen.

 

Et annet landsstyremedlem som har gått for å være medlem av Tjen Folket, er tidligere RV-er Ola Melbye Pettersen. I dag opplyser han at han ikke er medlem av noe parti.

 

Leder Trond Thorbjørnsen - som tidligere var medlem i Rød Ungdom og RV - opplyser at han ikke er medlem av Tjen Folket. Likevel er det hans mobiltelefonnummer som er oppgitt som domene-innehaver av hjemmesidene til Tjen Folket.

 

- Jeg hjalp til med å få nettstedet registrert, sier Thorbjørnsen.

 

- Jeg vil ikke spekulere i hvem som er med i Tjen Folket, selv om jeg har mine tanker. De står på AKPs program fra tidlig 1970-tall og ser seg selv som de rene og røde, sier Arnljot Ask som er internasjonal sekretær i AKP.

 

- De er ikke aktive i noen organisasjoner, heller. Bortsett fra i SOS Rasisme, da.

 

Da frp (fremskrittspartiet) mente at det kom for mange innvandrere til Norge koblet SOS Rasisme dem sammen med nazistene. Siv Jensen (daværende nestleder i Frp) mente at det var galt av de andre partiene og gi en ”betydelig pengestøtte” til SOS Rasisme og at hun fant det underlig at de andre partiene tok dem alvårlig i politiske debatter. SOS Rasisme svarte med at Frp benyttet seg av ”Nazismens totalitære virkemidler”. Noe som i praksis betydde at de som mente noe annet enn dem ikke fikk økonomisk støtte. Året etter gikk organisasjonen mot et forslag om statlig støtte til organisasjonen Human Right service. De mente at Human Right Service arbeidet for utelukkelse. De er også blitt anklaget av Walid Al-Kubaisi for å hedre de dårligste sidene av islams kultur som tvangsekteskap og omskjæring.

 

En anonym organisasjon har klaget på SOS Rasismes lave profil. En uttalelse gjort av Henrik Lunde som jobber ved antirasistisk senter sier at ”Du skal lete lenge for å finne aktivitet utført av en av SOS Rasismes 46.000 medlemmer” Videre sier Lunde: ”SOS Rasisme pasiviserer så mange engasjerte antirasistisk ungdom”

 

Kilder

No.wikipedia.org

dn.no