Hva gjør egentlig spillene med oss?

Hjelper de oss med å utvikle ferdigheter og forståelse av omverdenen?

Får de oss til å utvikle et annet og bedre selvbilde?

Gir spillene oss en mulighet til å tre inn i en annen verden der de største nerdene er de største vinnerne?

Utvikler spillene reaksjonsevnen og evnen til å se ting utenifra?

Eller er spillene ganske enkelt et patetisk tidsfordriv for folk som ikke har annet å gjøre?

 

Alt dette har jeg hørt. Alt dette stemmer, samtidig som det ikke gjør det. I spillenes verden avhenger alt om hvem du er og hvor du ser ting fra. Det må også tas med i betraktningen at spill og lek har eksistert fra menneskets opprinnelse, for mange tusen år siden.

 

La oss for eksempel ta for oss spillet ”World of Warcraft”. World of Warcraft, eller bare ”WoW” omtales som det største mmorp spillet noensinne (mmorp står for Massive Multiplayer Online Role Playing). Spillet er et onlinespill hvor du velger, kontrollerer og utvikler en karakter i en verden med mange tusen andre spillere. Spillet videreutvikles hele tiden videre av tusenvis av programmerere og andre av Blizzards medarbeidere. Dette gjør spillet helt ”up to date” og mer virkelighetsnært.

 

Spillet går også for å være utrolig avhengighetsskapende siden flere ting skjer på bestemte tider av dagen, og om du ikke spiller hele tiden går du uansett glipp av noe. Det finnes faktisk personer som lever av å spille! Spilling er altså en slags jobb, dette burde jo gjøre det mer akseptabelt.

 

De som spiller kaller det for sosialt, siden du ”møter” og ”blir kjent med” spillere fra hele verden. Vi utenforstående kaller det usosialt. Vi mener at du ikke blir kjent med folk du aldri har sett eller snakket med på noen annen måte en chatting via et spill! Om du derimot spiller med folk du faktisk kjenner, noe som ikke er så uvanlig blir det jo omtrent som å spille bowling eller å dra på kino.

 

World of Warcraft er kanskje det største spillet som noen gang er blitt laget, men det har sin pris. Selve spillet koster omtrent fire hundre kroner, noe som overhodet ikke er mye i seg selv. Men i tillegg til å måtte kjøpe spillet betaler du en månedsavgift på 79 kroner per måned (eller 800 kroner i året) noe som gjør at du må spille for ikke å tape penger. Når spillingen tas til det nivået at du må betale for det, ikke bare for selve spillet, men også for å bruke det blir det nok litt ekstremt for de fleste.

 

Men også for de vanlige spillerne går det an å tjene litt penger på spillingen vår, og dermed kompensere for utgiftene. Et firma som utvikler kommunikasjonsteknologi jobber for tiden med et program som skal fjerne VT’s (Ventrilo) monopol på nettkommunikasjon for spillere via mikrofon. Om du har tilhørighet i en gjeng, eller ”guild” kan du være med i en test av et slikt program. Det går over to måneder og du skal fylle ut fire spørreskjema. Etter de fire ukene får du utbetalt førti dollar (omtrent tohundrede og førti kroner). Det finnes også turneringer du kan være med på, selv om du ikke kan håpe på å vinne om du bare er en vanlig spiller. De som stort sett vinner disse turneringene er de som lever av det, populært kalt ”pro-gamere”.

 

Gjennomsnittsspilleren av World of Warcraft er 18 år gammel og med utdanning innenfor IT eller lignende.

Videre lar spillet deg tre inn i din egen verden hvor du hele tiden må passe på å forbedre og utvikle karakteren din. Du kommer helt oppi dette, blir fiksert på å hele tiden holde tritt med andre spillere. Om du ikke spiller er dag er noen kanskje bedre enn deg.

 

Om spillet utvikler ferdigheter er vanskelig å si. Om det i det hele tatt gjør det så må det være engelskkunnskapene og evnen til å resonere, dessuten skriveferdighetene dine.

 

Alt i alt er dette spillet vanedannende, morsomt og til tider sosialt.

 

Deretter kan vi ta en titt på et annet spill, et spill som ikke er online, men bare for deg selv. Alene.

 

Unreal Tournament.

Unreal Tournament er et spill i førsteperson. Det er også et skytespill. Spillet er gammelt faktisk flere år, og det er ikke så mange som vet om det og enda færre som faktisk spiller. Jeg er kanskje en av de få. Det har fire ”moduser” eller spillestiler du kan benytte deg av, i tillegg til en god del senarier. De fire er:

Deatmatch – Skyt først og spør etterpå.

Domination – ta kontroll over viktige steder og hold dem.

Capture the flag – ta motstandernes flagg og bring det til din egen base.

Assault – invader en base, deretter forsvar den.

 

Det som kan sies om dette spillet, i motsetning til World of Warcraft er at

- Det bygger opp reaksjonsevnen din.

- Det er ikke avhengighets skapende i det hele tatt.

- Om enn gammelt så er det morsomt.

- Du kan spille fem minutter eller to timer uten at det gjør så mye forskjell.

- Det kan faktisk være sosialt på linje med bowling eller fotball!

 

Det kan være sosialt i den forstand at du kan sitte sammen med en kompis å spille. Dessuten finnes det en LAN (Lokal Area Network) funksjon som kan benyttes. Dette spillet kan være like sosialt som et hvilket som helst annet spill, mindre avhengighetsskapende enn de fleste og ganske variert. Det utvikler reaksjonsevnen, datakunnskapene og evnen til å gjøre vurderinger raskt.

 

For å kunne skaffe seg et bilde av hva spilling egentlig er må man nok ha spilt en del selv. Du kan ikke bare stå på utsiden og snakke negativt om noe du ikke vet noe om. Jeg har møtt utrolig mange personer, også voksne mennesker som tror spilling fortsatt er på det nivået hvor du går bortover en 2d (to dimensjonal) gang og plaffer ned zombier! Men på samme tid finnes det voksne som er helt opphengt i spillingen sin. Jeg har eksempler fra min egen slekt; Søskenbarnet mitt er 26 år gammel, hun bor og jobber i Oslo med data og data teknologi. Hun og kjæresten hennes var og besøkte oss på hytta i sommer. Det eneste de gjorde var å ligge på sofaen med en eller annen maskin og spille mens vi andre laget middag og vasket opp! Dette er jo ekstremt, men like fullt fra vår hverdag.

 

En vanlig misforståelse blant voksne som selv ikke har vokst opp med data er at all bruk av PC (Personal Computer) er spilling! Dette er helt feil. Det finnes flere tusen chatte – kanaler og program som er mye mer brukt enn spill. Som eksempler har vi MSN- Messenger og Yahoo- Messenger. Disse er til sammen brukt av nesten halvparten av Norges befolkning, mens spillerne bare er omtrent en femtedel. Dette betyr jo at PC er brukt mer til chatting og arbeid enn spilling! Så hvorfor denne spillfikseringen?