Oppgave 2:

Grei ut om språksituasjonen i Norge rundt 1850. Skisser de to hovedlinjene i språkdebatten og gi en oppsummering av språksituasjonen i Norge rundt 1900.

Etter unionsoppløsningen med Danmark i 1814 økte nasjonalismen hos nordmennene. Vi ønsket en nasjonal identitet, noe som kunne definere oss som et eget folk. Sverige fikk aldri den samme innvirkningen i Norge som det Danmark hadde gjort, og med den nye grunnloven var første skritt tatt mot et selvstendig Norge. Nå begynte jakten på våre nasjonale røtter, som danskene –under ”firehundreårsnatten” (Ibsen) hadde klart å bortimot fortrenge. Nasjonalistene lette etter noe som kunne styrke nasjonalfølelsen, og de fant det –hos bøndene.

Bøndene på landsbygda i Norge var ikke på langt nær så influert av dansk kultur og språk som folk var i byene. De hadde stort sett klart å ta vare på sine tradisjoner og det var hit det norske samfunn nå vendte blikket. Bondekulturen ble romantisert og slikt som rosemalerier, treskjæring, bunader og folkeeventyr ble svært populært hos den urbane befolkningen. Asbjørnsen og Moe reiste rundt og skrev ned folkeeventyrene, som hittil bare hadde eksistert som muntlige gjenfortellinger. Crøger og Landstad samlet folkeviser. Tiedemann og Gude malte romantiske bilder med bondske motiver.

Språket var selvsagt også en viktig del av det nasjonale. Mens dansk tidligere hadde vært det offisielle skriftspråket i Norge, ble det nå ytret ønske om et norsk språk. Men hva var egentlig norsk? Hvordan skulle man egentlig angripe denne problemstillingen? Språkstriden var i gang. På den ene siden stod bl.a. J. C. Welhaven. Han tilhørte overklassen, og var talsmann for konservative høyre. Han ønsket å beholde det danske, og mente det var viktig å ta vare på den delen av vår kultur som kom fra Danmark På den andre siden sto H. Wergeland, som på tross av sin overklassebakgrunn var venstrepolitisk. Han ønsket å fornorske det danske, og gjøre det mer likt det norske talemålet. I tillegg var det P. A. Munch. Han var enig med Welhaven om å beholde det danske, men i tillegg ville han ha et skriftspråk basert på én norrøn dialekt.

Å beholde dansken ble sett på som urealistisk, og i 1840-årene fikk man enda et alternativ å ta i betraktning. En bondesønn ved navn Ivar Aasen begynte å reise rundt i landet for å samle dialekter som kunne legge grunnlaget for et helt nytt skriftspråk. Ettersom de færreste bøndene hadde dialekter som liknet dansk, hadde det i lang tid vært et stort problem for dem å lære seg å skrive. Aasen mente at et eventuelt norsk skriftspråk burde gjenspeile talemålet –ikke det som overklassen i byen snakket, men til folk flest. Dermed gikk han i gang med å utforme det som etter hvert skulle kalles landsmål. Han sammenlignet dialektene på Vestlandet, i Agderfylkene, Trøndelag og på Østlandet, og valgte de ordene som gjengikk i flest dialekter. Hvis han var i tvil gikk han til norrøne kilder, eller konstruerte rett og slett nye versjoner. Han unngikk fremmedord.

I Aasens samtid levde også Knud Knudsen. Han var, som Aasen, av bondeslekt, men endte som lektor ved Kristiania Katedralskole. Han ble Aasens argeste konkurrent, og kjempet for den samme fornorskningen som Wergeland hadde vært for. Han definerte seg selv som en målbøter –som forbedret et allerede eksisterende språk, og Aasen som mållager –som laget et helt nytt. Han mente at det eneste rette var å ta utgangspunkt i byfolkets talemål (hvorfor skulle man bry seg med de primitive bøndene? De snakket bare en masse forskjellige dialekter uansett, mens bymålet ”hører ikke hjemme i noget enkelt Landskap”, og ville dermed gjelde for flere). Men han ønsket ikke den høytidelige søndagstalen –han ville bruke ”den alminneligste Udtale af Ordene i de Dannedes Munn”.

Alt i alt var det store diskusjoner om hvilket språk som skulle bli det offisielle skriftspråket i Norge. Aasen utgav boka Norsk Grammatikk i 1864, og satte dermed standarden for landsmålet. Knudsen la i 1860 frem forslag til rettskrivingsreformer for departementet, men de fleste ble forkastet og først innført flere tiår etterpå. I motsetning til Knudsen, som gikk for en gradvis endring, ønsket Aasen en revolusjonering av språket. Det ble en mengde reformer i riksmålet de påfølgende tiår, og samtidig kjempet venstre, med Johan Sverdrup i spissen, for å likestille de to språkene. Debatten raste i alle samfunnslag. Ville to språk også medføre to adskilte litterære kulturer? Var landsmålet et konstruert språk altfor fjernt fra folks talemål? Ville Knudsens språkreformer skape et elitespråk, hevet over ”vanlige” mennesker? I 1885 fikk Sverdrup og venstre trumfet igjennom sitt store ønske, og det såkalte Jamstillingsvedtaket innebar offisiell godkjenning og bruk av begge språk.

Men det var fortsatt lang vei og gå, og mange kamper å kjempe for språkentusiastene. I 1879 kom loven som ga lærere rett til å snakke sin egen dialekt i klasserommet. Hittil var lærerne (og elevene) pålagt å snakke dansk –det dannede talemål, noe som hadde skapt store problemer for begge parter og hindret god kommunikasjon i klassesituasjoner. Skoler over hele landet trakk et lettelsens sukk i det talemålsnormeringen ble avskaffet. I 1892 skapte imidlertid forfatteren Nordahl Rolfsen nye dilemmaer for landets skoler. Han gav ut en lesebok som inneholdt flere tekster på landsmål. Disse tekstene var skrevet med Knudsens rettskrivingsnormer, på tross av at mange av disse ikke enda var offisielt godkjent. Elevene ble enda mer forvirret. Nå skulle de ikke bare skille mellom talespråk og skriftspråk, men også mellom det de leste og det de skrev! Situasjonen ble uutholdelig, og lærerne krevde klarere regler både for riksmål og landsmål. Utformingen av disse reglene tok lang tid. Faktisk måtte lærere og andre vente helt til etter århundreskiftet før det ble klarhet i problemene.

På tross av sin vanskelige start fikk landsmålet stadig flere fans. Knudsens tilhengere innså snart at skulle de ha mulighet til å kjempe imot, måtte de gå enda mer drastisk til verks med fornorskingen av ”bogspråket” og få klarere regler. Landsmålsfolket stiftet Noregs Mållag i 1906, og i 1909 dannet Riksmålsforkjemperne Riksmålsforbundet. De to foreningene skulle definere og reklamere for hvert sitt språk.

Kjente forfattere deltok selvsagt i språkstriden. Blant landsmålstilhengerne har vi A. Garborg, og sjefsentusiast A. O. Vinje, som i tillegg til å gi ut litterære verk, ga ut tidsskriftet Dølen på det nye språket. I 1868 ble det også startet et eget forlag som ga ut bøker på landsmål; Det Norske Samlaget. Blant Riksmålstilhengerne sto (etter litt halting i begynnelsen) H. Ibsen og B. Bjørnson. Ibsen begynte sin karriere på rent dansk, men gikk over til bruk av norvagismer (særnorske ord) og siden til riksmål. Han delte etterhvert Knudsens språksyn fullstendig, og engasjerte seg en periode i debatten. I Peer Gynt kommenterer han det han kaller firehundreårsnatten og refererer til unionstiden med Danmark. Han var tilhenger av det frie Norge, og språket var en vesentlig del av det han så på som nasjonalt.