Tenåringsmamma eller tenåringspappa? Mange liker ikke at tenåringer blir gravide, og de vil heller at tenåringer skal vente med å bli gravide. At de skal ha jobb og fast inntekt før de tar på seg ansvaret som mor og far. Mange ser faktisk på det som en skam å få unge før man er blitt voksen. Men når er man egentlig voksen da, eller voksen nok til å ta vare på en unge? Er det når man er 16 år, 18 år eller 25 år? Noen ser på at man er voksen når man blir myndig, altså 18 år, men er man virkelig klar for å ta vare på en unge da. Jenter kan få barn lenge før de er 16 år, der den seksuelle lavalderen er. Noen velger jo å få det, og noen velger å få unge når de er mellom 16 – 18 år. Det er en del tenåringer som blir gravide, men velger å ta abort i stede for å bære fram ungen. Men er det rett å gjøre da?

Når en tenåring er blitt gravid, så er det veldig enkelt for henne å ta abort. Fordi i de fleste eller ganske mange samfunnene er det på en måte en skam å være så ung å få unger. Man risikerer å bli baksnakket, unngått og ikke likt lengre. Men alt i alt er det ganske få som tar abort og ganske få tenåringer i Norge som blir mamma. Men det skjer jo. Antall aborter har gått ned de siste årene, dette er mest trolig på grunn av all informasjon man får om prevensjonsmidler. Seksualundervisning og hjelp med betaling av p-piller og lignende er med på å hjelpe at tenåringer ikke blir gravide. Men noen velger å ikke bruke prevensjonsmidler, og hvis de da har sex risikerer de å bli gravid. Da får de et valg å ta, og noen synes det er et veldig vanskelig valg, for på en måte så dreper man ungen hvis man velger å ta abort. Abort kan jo være en fin ting, hvis du ser at du ikke kommer til å greie å ta vare på ungen, at hun/han kommer til å få det dårlig hos deg. Og hvis du for eksempel er blitt voldtatt, da kan abort være en fin ting, hvis du blir gravid da.

Når du finner ut at du er gravid, og bestemmer deg for å beholde ungen, hva skal du gjøre da? Du kan jo også bestemme deg at du ikke vil ha ungen, men at det er for sent å ta abort. Blir nok ikke lett å gå til moren sin å fortelle at man er gravid. Noen kan jo også utsette det hele til man har fått stor mage, og det vises at man er gravid. Tenk deg at du er 16 år gammel, snart ferdig med 10 klasse og får en unge. Skal man liksom slutte på skolen da eller skal man møte opp på skolen med en unge i hånden og forvente at alt skal gå bra? Man kan jo være så heldig å ha foreldre som stiller opp å hjelper deg med å ta vare på ungen. Men hva hvis man ikke har det da eller at du engang ikke vil ha ungen? Da må man nok droppe litt ut av skolen eller få adopter ungen vekk. De fleste som får unge som tenåring sliter som foreldre. De får alltid ha det sosiale tenårings livet som de skal ha og mister ofte vennene sine. Familien blir ofte påvirket av det, de må stille opp sannsynligvis mye mer, enn om at kanskje hun hadde vært eldre når hun fikk ungen.

Og oppdra en unge er nok ikke lett. Man skal passe på at den har det bra hele tiden, at den ikke har gjort seg ut eller er sulten. Om den våkner på natten så må man stå opp å prøve å få den til å sovne igjen. Og greier man ikke det, så må man bare stå opp. Så trenger man mat til ungen og seg selv. En får jo barnetrygd, men for å overleve trenger man mer penger til mat, klær, husleie og my annet. Og hvis barnefaren bestemmer seg for å ikke ta del i forholdet, og rollen som far blir det ikke lett for moren til ungen.

Silje Helèn er et eksempel på det. Hun var sammen med en gutt som ikke helt var til å stole på. Hun ble gravid med han som 16-åring, men hun ville ikke ta abort og det er noe hun ikke angrer på den dag i dag. Selv om at moren prøvde å overtale henne til å ta abort, så gjorde hun ikke det. Hun led av svangerskaps kvalme, det gjorde at hun spydde mye, og nesten ikke hadde energi til noe. Dette brukte moren imot henne for å prøve å få henne til å ta abort, fram til å uke 12. Da begynte hun mer å støtte Silje og glede seg til å bli mormor. Barnefaren begynte på stoff og maset på henne om at de skulle bo sammen og bli flinke foreldre og passe godt på ungen deres. Han skjerpet seg en liten stund, før han ble upålitelig igjen. Sånn holdt han på lenge. Da han flyttet ut, kom han med trusler om å få ungen tatt fra henne og sånt. Hun har knapp med penger nå, men har en kjæreste som er til å stole på og har det bra. Jeg prøvde å se for meg at jeg var i den situasjonen. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort, med en mor som maset på meg om abort så kan det godt hende at det hele hadde endt der. Men hvis det ikke hadde gjort det, så ser jeg for meg at det ville blitt utrolig tungt og slitsomt. Med en kjæreste som ikke er til å stole på, lite med penger og ofte veldig dårlig så hadde jeg neppe hatt det veldig bra. Så synes jeg veldig synd på henne som måtte gjennom gå det. Og synes det er flott at hun greide det, og har fått en fin jente som heter Celine Helèn.

Det er jo ikke alltid det skjer slikt. Noen er jo heldige og har både barnefaren og familien med å støtte dem hele veien. Og så har man jo all gleden og minnene man får av å ha en unge. Se når de tar sine første skritt, sier det første ordet og mister sin første tann. Og så bare holde ungen sin i hånden og bare vite at det er din unge, ditt kjøtt og blod. Det må være en fin følelse. Og starte en familie må jo også bare være fantastisk, og sikkert til tider ganske vanskelig.

Linn opplevde nesten det omvendte av Silje. Hun var sammen med kjæresten hennes i over 2 år før hun ble gravid med han, da var hun 16 år. Han har fast jobb som i følge henne hjelper veldig mye med økonomien. Familien og vennene hennes støtten henne veldig igjennom graviditeten og etter fødselen. Hun fikk gjennomført 10 klasse, og det greide ikke Silje pga lite hjelp fra familien og barnefaren. Linn så også på abort som aldri et alternativ. Hvis jeg skulle valgt om å oppleve det samme som Silje eller Linn, så ville jeg ha valgt Linn. Jeg ser på det at familien alltid skal støtte en. Selv om at de ikke er enige i avgjørelsen, så burde de ha støttet opp med engang.

Jeg vil vente med å bli gravid til jeg er ferdig utdannet, har en jobb og har en jeg stoler helt på og vet er klar til å få unge. Men jeg sier ikke at de som ikke har jobb og sånt, ikke skal få unger. Å få en unge ser jeg på som en flott ting, og tenåringer som føler seg klar for den type ansvar skal gjerne få unge/unger. Men det kan både være et stort problem, med at man ikke har nok penger til å overleve med en unge. Og en stor glede, med alle minnene og gleden man får. Hvis jeg hadde blitt gravid nå, så ville jeg sannsynligvis tatt abort, men tror det hadde blitt veldig vanskelig. For man dreper jo en unge da, så en av de vanskeligste avgjørelsene jeg måtte ha tatt da. Så alt i alt, vent med å blir gravid til du er klar for det, og med det mener jeg klar på alle måter. Da vet du at ungen kommer til å få det bra.