Hva gjør man når man blir mobbet, fysisk eller psykisk over lang tid, gjerne flere skoleår?

Jo, du lærer å gjemme unna en del av deg selv, den delen som er deg, og du trekker deg unna overflaten, bryr deg ikke om hva som skjer med deg. Alt du tenker på, er et mantra. Hva som helst. «Jeg elsker fotball» eller «Jeg hater Kristoffer, hater Kristoffer, hater Kristoffer*» er like bra som noe. Det er hevet over enhver tvil at så mye hat som i det siste eksemplet her, er mye å takle for oss mennesker.

Mennesker er ikke bygget for hat. Så hvorfor er det da så mye av det her i verden? Jo, fordi vi er sjalu på hverandre. Nesten ingen mennesker kan se at andre har suksess uten å ønske det samme selv. Når noen har suksess, enten det er med skole, sport, datamaskiner, musikk eller lignende, blir disse utsatt for stort press, stygge kommentarer og nedlatende holdninger. De kan bli kalt oppmerksomhetssøkende, griske jævler, brunkremhorer**, eller rett og slett stygge.

Ofte er kommentarene fremsatt på måter og steder hvor de suksessfulle ikke kan få sagt sin mening. Dette gjelder spesielt hvis de suksessrike er ukjente personer, for hvis de var kjente, da ville jo avisene slå det stort opp, noen eksperter ville uttalt seg diffust om temaet, og ingenting ville vært endret. Men hvis du kunne kritisere noen, uten at de noen gang fikk vite hvem du var, ville nok mange av oss skrevet noe stygt. Det kunne jo kanskje være en god vits involvert, uten at det ville gå utover noen, for den du kritiserer er jo så suksessfull at han/hun må jo tåle en god spøk.

Det mange ikke tenker over, er at når det kommer flere titalls slike kommentarer hver dag, blir det tøft å takle. Uansett om man får dem via et kommentarfelt på en blogg, baksiden på Romsdals Budstikke eller VG, eller får de slengt rett i trynet av noen idioter som skal tøffe seg for de tre år yngre småjentene, er det hardt.

Det viktigste hjelpemidlet for å stå imot og komme over dårlige kommentarer, er de gode kommentarene. Om du får 10 dårlige kommentarer, får du minst like mange, og ofte opptil flere ganger så mange gode. Dette av samme grunnen som du får dårlige: Det er lett å legge igjen en anonym melding. Hadde du måttet skrive under med fullt navn og mobilnummer, hadde svært få villet lagt igjen en melding, uansett om den var positiv eller negativ.

Enda en grunn til at det er flere positive meldinger, er at det garantert er noen som kjenner seg igjen i historien din, enten den er skrevet, sunget eller filmet. Det gjør at man vil legge igjen en støtteerklæring til den som er i rampelyset for tiden. Tross alt, da vet man jo selv hvordan det føles.

Internettet er vanskelig å forholde seg til i denne saken. Det er viktig med anonymitet på nettet, men skal det gå så langt at man til og med kan forårsake et annet menneskes død uten å bli straffet for det? Skal man kunne «kaste skit», rett og slett fordi ingen vet hvem du er? De fleste vil svare «Nei» på dette spørsmålet, som i og for seg er bra. Problemet blir når disse samme menneskene kommer ut i friheten på egenhånd.

Vi mennesker har en trang til å utforske, både omgivelsene og grensene våre. Det er jo slik at barn tester sine foreldre for hvor mye de tåler, og så også med sine venner. Selv blant voksne kommer slengkommentarer når man krangler, og de har et livs erfaring. Kan man da kreve mer fra ungdommer, ja, barn?

Og det er nettopp det mobbing går ut på, man tester hverandres grenser, og tar hvert skritt i blinde. Man vet aldri når man trår over streken, og nettopp derfor er det så viktig å bli kvitt det. Får man folk til å jobbe sammen i stedet for å «se hvor mye han/hun tåler», er vi over halvveis. For å komme dit, må man heve kompetansen og kunnskapen om mobbing generelt. Per idag er det mange som er redde bare for å bruke ordet, rett og slett av frykt for ikke å bli tatt seriøst.

Slik er det beklageligvis, man tenker ikke over konsekvensene av å la være å si noe, men av konsekvensene dersom man sier det. Hvis alle lærere i grunnskolen hadde tatt opp temaet mobbing, og forebygging av dette, hadde vi fort funnet ut hvilke metoder som fungerer. Noen klasser kunne hatt samarbeid for å løse vanskelige praktiske oppgaver. Dette er en metode som brukes på vanlige team-building-seminar, og som slik er godt prøvd ut.

Mange ungdommer tenker at når læreren sier «Vi skal prate om mobbing», blir de anklaget for ikke å ha gjort noe. Og selv om de ikke tror at det er mobbing i klassen deres, er det ofte noe som kommer i nærheten. Det kan være noen elever som ikke tåler presset av en fremføring man ikke har fått øvd på, noen som ikke er «gode nok» i gym, og andre som viser evner de andre trodde denne personen ikke kunne hatt i det hele tatt.

Når lærere skal ta opp temaet mobbing, blir det ofte en lett form av klassesamtale, hvor de i klassen som er utadvendt og som vanligvis prater, prater like høyt som vanlig, og de som vanligvis ikke får sagt så mye, sier like lite som før. Det er praktisk samarbeid som gjør nytten, det er da folk prater sammen, og finner løsninger på hvordan de skal greie å jobbe sammen som et lag. Da ville det kanskje også blitt lettere å jobbe sammen neste gang man skal ha prosjekt i et teoretisk fag?

Hvis man delte klassen i tre grupper i gymtimen på starten av året, der man samarbeidet om å løse forskjellige oppgaver, som en menneskelig pyramide og lignende øvelser, ville elevene blitt bedre kjent med hverandre. I tillegg er bli-kjent-øvelser, også kalt «tvangssosialisering» en god idé, selv om det selvfølgelig ikke skal gå så langt som at man tvinger noen som ikke vil. Det handler om at alle dummer seg ut for de andre, og å lære seg å takle dette. Da gjør det ingenting om man dummer seg ut senere, for man har jo gjort det fra før!

Har man dummet seg ut og blitt kjent, skal det heller ikke så mye mer til før man tar ordet i timene og prater sammen i friminuttene. Dette er et enkelt grep som lærerne kunne brukt fra dag 1, som heller ikke krever så mye forhåndsarbeid. Det eneste som kreves, er kjennskap til et par selskapsleker.

Det er altfor mange elever i Møre og Romsdal, ja, i hele Norge, som slutter på skolen. Og det er langt ifra alle disse som slutter fordi de vil bruke tiden på onlinespill***, eller fordi de ikke passer på studieretningen de har valgt. Det vil alltid være vanskelig å skape trivsel for alle, men man må fortsette å prøve. Den dagen vi gir opp, er den dagen vi ikke lenger hører hjemme her.

Fotnoter:

* For ordens skyld, navnet er valgt tilfeldig.

** Dette eksemplet kommer direkte fra kommentarfeltene på bloggene http://www.larstangen.com og http://julianyl.blogspot.com. I tillegg har undertegnede selv hørt uttrykkene bli brukt om disse to.

*** Jf. dokumentaren «Exil - hvor virkeligheten ikke teller» som gikk på NRK1 forledes, om tre gutter og en voksen mann som spiller onlinespill, spesifikt World of Warcraft.