Tater var et stygt ord i Norge på 1700- og 1800-tallet, det var like mye et skjellsord som en betegnelse på folkegruppen. På denne tiden var det til og med straffbart å være tater, eller omstreifer som det også kalles. Mange ble arrestert. Ikke så mye fordi at de hadde gjort noe kriminelt, men fordi at de ikke var kristne eller hadde jobb og hus. Ryktene gikk på bygda, ”tatere stjeler, ”tatere sloss med kniv” osv. Slike kommentarer bidro til å kategorisere et helt folk; ”Alle tatere er kriminelle” kom nordmenn frem til.

 

Definisjonen av en god nordmann var en hardt arbeidene kristen familie far. Det var null toleransen for andre kulturer og alt som var ”annerledes”. Før oljen var Norge et enkelt land. Det handlet om og ha mat på bordet og tak over hodet, det handlet om å leve. Taterne ble sett på en trussel mot roen, en hindring. Hindringen måtte elimineres, så tiltaket var en ekstrem form for integrering. I 1845 ble det opprettet arbeidshus hvor tatere og romanifolk kunne oppholde seg.

 

”Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet” ble opprettet av kirkens folk i 1897. Foreningen etablerte barnehjem og arbeidskolonier. Den mest kjente er Svanviken Arbeidskoloni som var i drift fra 1908 til 1989. Her ble folk plassert mot sin vilje på grunnlag av lover som;

- Vergerådsloven

- Løsgjengerloven

- Og straffeloven

 

Svanviken Arbeidsleir var et institutt på Nordmøre hvor tater familier ble splittet dersom de ikke lot seg fornorske. Svanviken var en interneringsleir, dette vil si at folk ble tatt imot sin vilje. Null toleransen for minoriteter sto sentralt i denne ideologiske tankegangen. Herr Austvik som tatere oppfatter som selve symbolet på undertrykkelse og umyndiggjørelse, var nemlig en assisterende generalsekretær og styrer på Svanviken Arbeidsleir. Herr Austviks ord blir til handling, handling blir til overgrep og forbrytetidligerelser, som igjen blir omsatt til store menneskelige tragedier for så alt for mange.

 

I året 1934 ble ”rasehygieneloven og steriliseringslover” iverksatt. Målet her var å utrydde Romanifolket. I perioden 1934-1977 ble det sterilisert 47 730 , og kastrert 535 menn og kvinner.

 

Hvor lite det står i historiebøkene om omvendingen og steriliseringen av omstreifere eller også kalt ”de reisende” er uhørt. Jeg har gått igjennom bok etter bok, men finner påfallende lite om Sandviken arbeidesleir, det er som om det ikke har eksistert, og kanskje det var nettopp dette som var hensikten. Det er et dystert, men fortsatt eksisterende kapittel i Norsk historie, som burde bli lært videre, i likhet med norsk folkediktning og nasjonalromantikken. Disse overgrepene utgjør også en del av nasjonalbyggingen.

 

Vi som nordmenn har alltid blitt lært at godheten seirer. I bibelen står det ”gjør mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg”, men dette ble ikke fulgt, ikke en gang i Kirkens ”storhetstid”. I praksis hadde misjonen kun et mål for øye, nemlig en stille utryddelse av den norske minoriteten. Denne fullmakten ble gitt av stat og regjering med Den norske kirke som de største pådrivere og eksekutører, i og med at misjonens funksjonærer i det vesentlige besto av ordinerte prester. I hodet mitt kommer det opp kun ett ord, ”dobbel moral”. De preket om frihet og demokrati, mens i det skulte var det diktatur, hvor prestene var diktatorene.

 

Hva sier det om oss nordmenn? Hva sier det om oss når vi kan trekke en rekke paralleller mellom Sandviken Arbeidsleir og konsentrasjonsleiren Auschwitz. Nordmenn prøvde å utrydde tatere og tvangs innla dem gjerne på arbeidsleirer hvor de ble strippet for sine rettigheter, på samme linje som Tyskerne undertrykket og forfulgte jødene. Forskjellen er jo heldigvis at nordmenn ikke drepte tatere, på lik linje som tyskerne drepte jødene, men de drepte deres identitet.

 

Den fundamentale likheten er rasisme. Rasisme er troen på at ulike folkeslag har forskjellige personlige egenskaper og at ens egen rase er overlegen alle andre . Mens egentlig er vi alle like og institusjoner som Sandviken Arbeidsleir burde aldri ha eksister.