Jeg har valgt å skrive om seksuell overgrep. Siden seksuelle overgrep er et sterkt og alvorlig tema i samfunnet vårt. Voldtekt eller andre seksuelle overgrep betyr å bli tvunget til eller presset til seksuelle handlinger mot sin vilje. I Norge er seksuell overgrep straffbart. Ifølge den norske straffeloven blir voldtekt definert slik:

- Det å skaffe seg seksuell omgang ved vold eller trussel

- Det å ha seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller andre grunner ute av stand til a å motsette seg handlingen.

 

Staffen for voldtekt kan være inntil 10 år eller lengre, mens i andre mange land kan det bli dødsstraff istedenfor fengsel. På nettsiden til FMSO sto det at menn sto for 70-80% av overgrepene. Ca 20-30% begås av kvinner og 37 % av overgrepene er gjort av familiemedlemmer. Så hvem kan være overgriperen? Hvem kan gjøre noe så grusomt mot et uskyldig menneske? Et uskyldig barn? Flesteparten av ofrene blir voldtatt av en de kjenner. Det kan være barnets far eller mor, stefar/mor, bestefar/mor, søsken, onkel, tante, slektning eller en venn.

 

Overgriperen kan også være en lærer, trener, ansatte i barnehagen, nabo eller barnevakten. Men det kan også være en totalt fremmend person på gata. Vanligvis truer de offeret til å holde munn og til å ikke si det til noen. Så hvor kan dette skje? Det kan nok skje hvor som helst og når som helst, sannsynligvis når du er alene. Da er man mest utsatt for voldtekt. Det er det som gjør at dette temaet er ubehagelig. I verste fall er hvordan dette påvirker offeret, fysisk og psykisk.

 

Voldtekt, mener jeg er den nest verste forbrytelse en kan gjøre etter mord. Voldtekt er en grov krenkelse av offerets menneskeverd. Tenk deg at det kan være en du kjenner? En som du hadde stolt på? En som du hadde snakket med? En som du trodde var snill og hyggelig? Men det viste seg at du tok feil. Jeg kan ikke se for meg det. Spesielt ikke en i familien min som kan gjøre det mot meg. Men det skjer i virkeligheten. Oftere enn vi kan tenke oss.

 

I alt ble det 3,800 anmeldt for voldtekt i 2007. I 2007 ble nesten anmeldt langt flere enn før, nesten tretten prosent flere enn i 2006. Hvorfor skjer dette i dag? I vår morderne og utviklet verden? Har overgriperne problemer inni seg, som de ikke kan løse selv? Nei, jeg vet ikke. En ting er sikkert, de burde ikke la det gå utover et barn! Selv om de har problemer, enten det er familien, kjæreligheten, barndommen, rusmidler eller økonomi.

 

Jeg skjønner meg ikke på dem. Hva i all verden tenker de på? På seg selv? Da er de helt sprø i hodet. Mange voldtektsofre utvikler psykiske problemer som posttraumatisk stresslidelse. Forkortelsen for det er PTSD. Det er kroniske psykologiske påvirkninger som å bli utsatt for overveldende påkjenninger, enklere sagt et resultat av en traumatisk opplevelse. Voldtekt er et av de utløsende årsaker.

 

Symptomene kan være angst, fysiske reaksjoner, skvettenhet, frykt, sterk følelse av indre tomhet, søvnløshet, lite selvbilde, isolasjon og forandret væremåte. Det er bare noen av de symptomene på PSTD. Det å ha vært utsatt for seksuelle overgrep i barndommen er noe av det verste et menneske kan oppleve, og det å tørre å åpne seg å fortelle om de smertefulle overgrepene er noe av det vanskeligste et menneske kan gjøre. Dette er bakgrunnen for at så mange venter i årevis før de våger å dele sin hemmelighet med noen.

 

For alle barn og unge som blir overgrep lever i en virkelighet hvor deres hverdag består av massive seksuelle overgrep. Det å hele tiden leve i angst for neste overgrep er en uholdbar situasjon, som dessverre alt for mange barn og unge lever i. De barna som lever i en virkelighet hvor de ligger i sin egen seng kveld etter kveld, natt etter natt og lytter etter skrittene til den kjente og venter på neste overgrep, kan få et håp om hjelp. For dem blir angsten så sterk at de forvrenger sin virkelighet for å holde ut, da sviket som blør i hjertene deres blir for sterkt. Det at de konstant må leve i en uforutsigbar virkelighet hvor angst, svik, bitterhet, panikk, beføling, munn sex, forsøk på samleie og gjennomført samleie er en del av deres hverdag er helt uakseptabelt i dagens samfunn.

 

Så hvorfor voldtar folk andre? Tenker de ikke på offerets sine følelser? Hvor utrolig redde de er, og hvordan det kan påvirke et helt uskyldig liv? Har dem ikke noe skyldfølelse? De ødelegger selvfølgelig et helt uskyldig liv. De får ikke glemme hva som har skjedd med dem. Et minne om voldtekten kan ikke bare viskes ut på en, to, tre! Det kan ikke glemmes, men det kan gjemmes helt innerst inne. Uansett så er den fortsatt der, den kommer ikke til å forsvinne. De evigvarende skadene sitter ikke i underlivet, men i sjelen.  

 

Jeg mener at vi burde lære og å snakke mer om viktige tema på skolen og hjemme. Om hva vi burde gjøre, hvis det skjer eller vi opplever slikt hendelse. For eksempel informasjon om vanlige reaksjoner hos barn og unge som er utsatt for overgrep. På skolen burde vi diskutere om hva vi burde gjøre, hvis vi kjenner noen som har vært utsatt for et seksuelt overgrep. Ved å oppmuntre offeret til å anmelde overgrepet til politiet eller en av de voksne. For det skjer langt flere voldtekter enn det blir anmeldt for.

 

I noen tilfeller når overgriperen er et familiemedlem, vil barnet iblant bli plassert utenfor hjemmet. For barnet kan dette oppleves som en straff. Når man må eller kan velge, er det derfor å foretrekke at overgriperen flytter ut. Det forutsetter at den av foreldrene som ikke har forgrepet seg, tror på og støtter barnet. Familiemedlemmer og den som er utsatt for overgrepet, vil av forskjellige grunner (trusler, lojalitet, unngå uro), for de fleste er redd eller usikker for å anmelde overgrepet og særlig når den som forgriper seg er et søsken eller en av foreldrene. Derfor kan det være riktig at noen i hjelpeapparatet, for eksempel barneverntjenesten, anmelder til politiet. Tenk deg det! Så grusomt og utenkelig er det at noen kunne i hele tatt voldta en annen person!

 

Har du en venn som har opplevd overgrep? Hun eller han trenger deg, ikke bare nå, men også om en stund. Fordi det er veldig vanskelig å gå gjennom hele prosessen for å anmelde overgrepet. Jeg håper at det er noen overgripere som leser dette. Om det er det så vil jeg si dere alle at dere er noen store tosker og svake beist som misbruker uskyldige små barn, som ikke klarer å forsvare seg. Gå heller ut og skaff dere noen på deres egen alder, som kan forsvare seg, om det klikker for dere. Til dere som har blitt utsatt for misbruk, dette burde sies i fra! Jeg selv foretrekker at du sier i fra til barnevernet eller politiet og til en i familien som ikke har misbrukt deg. Ikke vær redd. Når du har sagt ifra, vil ingen kunne gjøre deg noe vondt igjen!

 

Sett grenser fordi det er på tide for å gjøre oppgjør! Ha mot til å si ifra! Jeg oppmuntrer alle til å snakke om dette temaet og hvor alvorlig dette kan være.