Adolf Hitler var Østerriker, ikke tysker. Egentlig ønsket han å bli arkitekt eller kunstmaler. Da 1. verdenskrig brøt ut meldte han seg fivelig til tysk side, der han ble korporal. Hitler ble skuffet over nederlaget, og han var blant de som mente at nederlaget skyltes forræderi. Allerede i 1919 kom han med i det nystartede nazipartiet (NSDAP – det nasjonale sosialistiske tyske arbeiderparti). Da Hitler kom med var det kun et titalls medlemmer, men han ble raskt partiets mest framtredene person. Han hadde fabelaktige evner som agitator, og hans møter kunne samle tusener av tilskuere.

Utover 20 –tallet ble det etter hvert kraftig inflasjon. Pengene ble mindre og mindre verdt, og i 1923 brøt økonomien fullstendig sammen. Da var en amerikansk dollar verdt 4 millioner riksmark. Inflasjonen var faktisk så sterk at arbeiderne fikk lønn to ganger daglig. Så fikk de fri midt på dagen for å handle før pengene mistet verdi. Verst var det for de som levde på oppsparte midler. De ble fullstendig ruinert. I en slik situasjon er det ikke vanskelig å skjønne at tilliten til politikerne forsvant. For et land som ikke hadde demokratiske tradisjoner førte situasjonen til at folk mistet troen på demokratiet som styreform. Mange ønsket en sterk mann som kunne rydde opp i kaoset.

I 1923 gjorde Hitler og partiet hans et kuppforsøk. Dette misslyktes fullstendig, og Hitler ble arrestert og dømt til 5 års fengsel, men han slapp ut etter 9 mnd. I løpet av sin periode i fengsel rakk han å skrive bok, ”Mein Kampf”, ei bok som har hatt stor betydning for nazister over hele verden.

Utover 20 –tallet bedret situasjonen seg i Tyskland. Tysk økonomi opplevde framgang fram mot 1930, og folket fikk igjen større tiltro til de demokratiske partiene. I denne perioden hadde nazistene svært lav oppslutning ved valgene. Men i 1929 kom det kraftige børskrakket på Wall Street i New York. Dette krakket rystet verdensøkonomien. Mange bedrifter gikk konkurs i den vestlige verden, og i kjølvannet fulgte en enorm arbeidsledighet. Igjen økte misstroen til politikerne og de demokratiske partiene. Detter førte til kraftig framgang for ikke –demokratiske partier, både på høyre og venstresiden. Både nazistene og kommunistene hadde stor framgang i valgene i perioden 1930 –33. I denne perioden hadde ikke- demokratiske partier flertall i Riksdagen. Splittelsen i Riksdagen gjorde det umulig å danne sterke og handlekraftige regjeringer Den ene regjeringen avløste den andre. I gatene økte uroen, med gate kamper mellom ulike politiske grupperinger. Dette kombinert med den enorme arbeidsledigheten gjorde at flere i gjen begynte å rope på den sterke mann, en som kunne rydde opp i den kaotiske situasjonen, og få landet på fote igjen.