Som de fleste andre land i Europa, har Norge et utbredt narkotikamisbruk. Bare i løpet av de 30 siste årene har narkotikamisbruket spredt seg I 1997 og 1998 har narkosalget formelig eksplodert. Misbruket er størst i byene, men i den senere tid har det kommet mer og mer ut på bygdene. Man kan lettest se misbruk i byene, der mange narkomane nærmest slentrer gatelangs i beruset tilstand. Narkotikaen kommer for det meste fra utlandet og blir smuglet inn i Norge på de underligste måter. Stoffene kommer inn til byene og blir derfra solgt videre til mindre tettsteder og utkantstrøk. Det kan være vanskelig for menig mann å se misbruk utenfor byene. Dette har -sammenheng med at for eksempel de narkomane holder seg inne og ikke er synlige for oss andre. Ingen har noen eksakte tall på hvor mange narkotikamisbrukere det finnes i Norge i dag, selv om det har blitt foretatt mange beregninger. Slike beregninger kan ofte være vanskelige fordi man må ta mange hensyn: -Hvor tunge stoffer må en bruke for å bli regnet som narkotikamisbruker?, og -svartetallene er store. Men hvis en skal gå ut ifra en hovedregel, må det være at en narkoman er definert som en som bruker sløvende, bedøvende og smertestillende midler regelmessig.

 

Økningen av narkotika kan skyldes at prisene har blitt presset ned til et bunn nivå. Dette gjelder helst de harde stoffene. Før var prisen 500 kroner for en heroindose, mens nå er den nede i 200 kroner. Mens for eksempel hasj som er "mindre" vanedannende koster det samme som det alltid har kostet. Dette kan være en medvirkende årsak til at ungdom vil ha mer rus for pengene og kjøper heroin for å oppnå den optimale rusen. Det er heller ikke å stikke under en stol at alt oppstyret rundt legaliseringen av hasj kan ha fått noen unge til å tvile på narkotikaens avhengighetsgrad. De kan tenke som så at så lenge det er snakk om å legalisere hasj så kan det umulig være farlig å prøve det. Og med det kan de ha ta det første skrittet inn i narkotikaens onde sirkel som er så lett å komme inn i, men et helvete å komme ut av.

 

En person som har blitt rusmisbruker, har ofte store personlige problemer. De må for det første skjule bruken av stoffer for familie og venner. Løgner og oppspinn blir funnnet på som unnskyldninger for at de ikke skal oppdage det. Noen tror at de klarer å holde misbruket nede på et stabilt nivå, men de merker ikke selv at de blir sløvere og at de brytes ned både fysisk og psykisk. Suget etter stadig sterkere stoffer blir større og problemene hoper seg opp. Rusmidlene koster utrolig mye penger, og det sier seg selv at ingen normal Ola Nordmann har råd til flere doser om dagen. Her kan det i de verste tilfellene være snakk om flere titalls tusen om dagen. Hvordan skal man da få råd til stoffene? Jo, for mange blir kriminalitet den eneste utvei. Tyveri og prostitusjon blir brukt som middel for å skaffe de nødvendige pengene. Dette kan gå bra en liten periode og man har pengene som trenges. Men èn dag blir man tatt, og hvis du blir pågrepet for tyveri eller besittelse av narkotiske stoffer, blir en dømt til flere år bak lås og slå. De aller fleste vil si at dette er å kaste bort livet sitt.

 

Et av de mest karakteristiske kjennetegn ved unge stoffbrukere er deres negative forhold til skole og utdanning. Dette kan skyldes dårlige karakterer eller et stort forventningspress hvor man ikke klarer å oppfylle det man ønsker. Flere unge sliter ikke bare på skolen, men også i hjemmet. En rekke undersøkelser har vist at unge stoffmisbrukere ofte har hatt svært vanskelige oppvekstforhold, som f.eks; familieproblemer og redusert omsorg.

 

Det er som sagt mange faktorer som kan spiller inn når en gutt eller jente i sin beste alder velger å ta et skritt i gal retning. Det er en faktor som er vel så viktig de andre, nemlig nysgjerrigheten. Nysgjerrigheten til å prøve noe nytt. Og i dette tilfellet har venne gjengen en dominerende rolle når det gjelder utfallet av akkurat det valget. Er gjengen du vanker med negativ til stoff vil de antageligvis være mot at du prøver stoff, men er de derimot nøytrale eller positive til narkotika vil de antakeligvis enten ikke bry seg særlig om det. Eller så vil de antakeligvis oppfordre deg til å prøve narkotika. Er gjengen man vanker sammen med positive for narkotika kan man oppleve at de "presser" deg til å prøve det samme. Beklageligvis er sjansen stor for at man gjør det gjengen gjør bare for å ikke føle seg dårligere eller utenom de andre.

 

En annen trend som er på rask frammarsj er rave festene. På de mange "rave" festene som blir arrangert, har det nærmest blitt "in" å prøve stoffet ecstasy, og på noen av festene får man ikke adgang hvis en lar være å ta en tablett. Og for mange kan dette være inngangsporten til tyngre stoffer og et liv som misbruker.

 

Narkotikaen er beklageligvis kommet for å bli enten vi vil det eller ikke. Det eneste vi kan gjøre er å forsøke å begrense bruken av narkotika særlig blant de unge. Jeg mener personlig at foreldrene må ta sin del av ansvaret.

 

Mange foreldre er naive i henhold til narkotika og rusmidler. De vil ikke tro at deres eget barn driver med slik de holder fast med den gamle myten: "Det hender ikke med oss, det er de andre som holder på med slik" Men en dag oppdager de kanskje at sønnen eller dattera har et rus problem. Da er misbruken antagelig inne i en ond sirkel det er vanskelig og komme ut av.

 

Det hjelper ikke med moralprekener om rusens farer når foreldrene står der med drinken i hånda. Foreldrene er barnas forbilde helt fra de er små. Dette endrer seg selvsagt med årene, men det grunnlaget som foreldrene har lagt for sine barn fra de var små kan være med på å forme barnas standpunkter ovenfor rusmidler senere i livet.

 

Det offentlige må også begynne å prioritere de unge i større grad enn det de gjør i dag. De må få ungdommen bort fra gata. Dette kan de gjøre ved å prøve å få i gang flere fritidsklubber, nattkafeer, natteravne og lignende. Når vi hører at det er barn helt ned i femte - sjette klasse som "leker" med stoff så må bare alarm klokkene ringe. Denne utviklingen er skremmende. Nå er det ikke nok med å begynne med forebyggende arbeid på ungdomsskole nivået. Skal man få bukt med problemet så må man ta det ved roten. Derfor mener jeg at det forebyggende arbeide bør begynne så tidlig som i barneskolen. Slik at de kan bygge opp et standpunkt over lenger tid. Slik at de føler seg mye tryggere på seg selv. Og samtidig vet hvor de selv står visst de får tilbud om narkotika.

 

Økende nærhet mellom politi og skole kan kanskje være et effektivt tiltak for å redusere narkotikaproblemet balt de unge. Det at de unge kan se på politiet som en "venn" i stede for en "fiende". Ville antageligvis ha hjulpet politiet i kampen mot narkotika. Samtidig som politiet lettere ville kunne komme nærmere ungdommen. Og dermed ha sett problemet litt mer fra de unges side. Og på den måten lagt opp til et forebyggende arbeid som ungdommen ville ha lagt merke til.

 

"Årsakene til at noen begynner med rusmidler er mange men, det er bare ved å gå inn i oss selv og gjøre de riktige valgene vi kan minske antall misbrukere. Vi kan ikke legge skylda på andre. Det er ditt eget valg! "