-Mamma, jeg trenger ny bukse nå. Kan jeg få litt penger?

-Javel, her har du 300kr.

-Hahaha! Veeeldig morsomt!

-Ja, så gå nå!

-Hva? Er du gal? For den summen får jeg knapt nok råd til glidelåsen! Og kanskje knappen,-hvis jeg er heldig!

-500 da?

-Et halvt buksebein.

-Hvor mye penger trenger du egentlig?

-Tja...1500 kr hadde passet godt..

-Bukser koster ikke 1500kr!!!

-Jo, Miss Sixty-bukser gjør det.

-Men hvorfor MÅ du absolutt ha merkeklær? Det finnes da billigere bukser!!

Ja...,- hvorfor MÅ man ha merkeklær?

-Hvorfor vil alle jenter være slanke, gå i tettsittende klær som nærmest er sprayet på? -Og hva kan gjøres med det?

Jo, "alle andre har det". Men hvorfor har de andre det? Ett sted må jo den onde sirkelen begynne...

På ungdomsskolen spesielt "må" man liksom være kul. For mange er det status å være rik, og ved å kjøpe bukser som Miss Sixty, viser man at man har råd til det, og får status. Butikkene presser prisene opp, de utnytter oss unge, lettlurte, for de vet at vi gir nesten hva som helst for å være "med i gjengen". Altså er det litt butikkenes skyld. Men det er ikke alle som har råd til å betale 1500kr for en bukse. Det er også mange "smarte" foreldre som vet at dette er alt for mye å betale for en simpel bukse. -Man vokser jo ut av den med én gang, for merkeklær blir ikke laget i de største størrelsene som finnes!!

Apropos størrelser, ja... Hvorfor vil nesten alle jenter være så tynne? Hvorfor kan vi ikke være fornøyde med den vi er? Den ene grunnen kan være TV. På TV er alle perfekte. Alle jentene er tynne, har gode karakterer, fin familie, mange gode venner osv. Men virkeligheten er en annen. På TV løser alt seg med én gang. [ ] Hvis du trenger penger, finner du plutselig en lommebok stinn av gryn. Og hvis du for en gangs skyld leverer den tilbake, får du gjerne en dusør større enn innholdet. Alt er så lett på TV. Men det er det ikke i virkeligheten, og det er heller ikke alle som innser forskjellen mellom fantasi,-TV, og virkelighet. "Det perfekte liv" er nesten umulig å oppnå på utsiden av TV-skjermen. Men alle vil være bra. Alle vil være best.

Også forbilder er ofte slanke, veltrente, har fine former og lever et lykkelig liv. Alle stjerner har det så fint, og sånn vil vi unge også ha det. Men mesteparten av Jordens befolkning har det antakeligvis ikke sånn. Mange har det som oss, men mange har det mye verre. De opplever krig, sult, får ingen utdanning, har ikke et sted å bo osv. Mens vi drømmer om å være superstjerner, drømmer de om å ha det som oss: -mat, klær(som selvfølgelig ikke trenger å være Miss Sixty), seng, skole osv. Hva må til for at vi skal innse at vi er og har det bra, er så heldige som har det sånn mange drømmer om? Det er nok livets skole:

-Du vet ikke hva penger er før du er blakk.

-Du vet ikke hva kjærlighet er før du er dumpa.

-Du vet ikke hva vennskap betyr før du ikke har noen venner.

-Du vet ikke hva familie er før du har mistet dine nærmeste.

-Du vet ikke hva fred er før du har opplevd krig.

Burde vi ikke være fornøyde med oss selv? -Nei, det er lett å si, men umåtelig vanskelig å være.

I tillegg til forbilder vil mange jenter være tynne som modeller. Det er også et problem. -På 70-tallet var modellene 8% tynnere enn vanlige kvinner. Nå er de 25% tynnere enn en normal kvinne, og hvis du ser etter, består de ikke av annet enn skinn og bein. -Kanksje ikke dét engang. Jeg tror alle jenter én eller annen gang i livet har syntes de er tykke. Bortsett fra de som er alt for tynne, og har skjønt det. De vil gjerne være tykkere, mens andre ser på dem som "perfekte". Det er ofte sånn at venner ser på hverandre, de andre, som "perfekte" mennesker. Egentlig er de kanskje like tynne, eller så syns noen de er for tynne, mens de andre mener de er for tykke. Ingen sier noe om det til hverandre, de bare går og er misunnelige, og prøver å bli like. De skjønner ikke at alle mennesker er forskjellige,-unike. Det er også et problem. Hvis jenter, spesielt, hadde sagt til hverandre hvor pene de er, tror jeg det hadde hjulpet på selvtilliten, og dermed selvstendigheten. Men det er ikke mange som gjør det.

Mange voksne, særlig foreldre, mener at for å få slutt på motepress, bør det innføres skoleuniform. Og dét er kanskje lurt. Men på den annen side vil faktorer som utseende; tykkelse, øyenfarge, hårfarge osv. bli status. Og alle er forskjellige, så hva er egentlig best?

Jeg tror at motepress og kroppsfiksering er og blir en del av livet. Idealet har alltid vært bedre enn det går an å være, og sånn tror jeg det fortsatt vil bli. Men hvis butikkene hadde tatt bort merkene på klær (!) og laget større størrelser, modellene ble mer normale, og livet på TV ble mindre "perfekt", med mer moral, tror jeg det ville blitt mindre motepress og kroppsfiksering. Men som sagt tror jeg det aldri vil bli helt borte.