Alle ungdommer er kanskje ikke slik som de var før, men det gjelder ikke alle. Noen er ansvarsfulle og tenker først på andre fremfor seg selv, mens noen viser ikke ansvar og tenker på seg selv.

Alle her i Norge vet at det finnes ungdommer i andre land som har der mye mye verre, enn det vi i Norge noen gang kommer til å få. Jeg mener at vi som ungdommer i Norge har alt tilrettelagt for oss, vi har alle krav på skole og på ei god utdanning, vi får alle mat og drikke på bordet. Derfor tenker vi ikke over hvordan livene til ungdommene i Mellom – Amerika er, fordi det er rett og slett utenkelig. Dette kan kanskje virke utrolig overfladisk og egoistiske.

Det står i OD hefte at ungdommer uten håp er farlige ungdommer, og at utdanning er det beste våpenet for ungdom som vil delta i samfunnsutvikling. Det er sant, her i Norge har vi ikke store gjenger som Maras gjengene. Vi har kanskje A-gjengen og B-gjengen. Forskjellen mellom Maras gjengen å A og B- gjengen er at her i Norge har vi et valg, det ungdommene i Maras gjengene har ikke noe annet valg. Vi kan velge om vi vil kommer oss lenger i livet, ved å få ei utdanning. Alle ungdommer lever i håp, men for de ungdommene som innser at håpe er ute, hvorfor gidde å prøve, gidde å bry seg, kan like så gode berre drite i alt og alle. Er det ikke enklere å melde seg inn i ei gruppe som Maras gruppene? Der får de status, makt og respekt.

Vi i Norge har som sagt et valg, det er det som er det egoistiske at her i Norge mange ungdommer gidder ikke å bry seg. Jaja, vi får nå hjelp om vi skader oss, vi kan nå få oss ei utdanning om vi vil, men det er ikke så lett fordi det er så kjedelig, er det mange som tenker. Vi har trygde som hjelper oss om noe går galt. Vi tar på en måte alt for gitt. Selvfølgelig er her mange ungdommer som har det vanskelig, og om trenger veiledning, men de kan få det om de virkelig vil det.

Men vi må ikke glemme de som virkelig gjør en innsats for å få ei god framtid, de som er ansvarsfulle, og som bryr seg om andre. Jeg tror at fleste parten av vi ungdommer gjør en innsats. Dessuten tror jeg ikke at det er bare vi som ungdommene sin feil, men også voksne og politikken i Norge som formulerer ungdommer til det vi er.

Jeg vet at om jeg hadde bodd i et land som Honduras hadde jeg jobbet like mye som de som bor der nå. Jeg mener at det handler om hva vi har opplevd. Barndommen min har vært en suksess i forhold til barn i Mellom – Amerika, jeg har fått lov til å være barn, samtidlig måtte jeg ta ansvar når foreldrene mine bad meg om det. Jeg hadde ingen bekymringer, jeg hadde tryggheten rundt meg hele tiden. Derfor er det vanskelig å tenke seg hvordan de fattige barna egentlig har det.

Eldre mennesker kan anklage oss unge for å være overfladiske og egoistiske. Men de hadde oppført seg akkurat samme som de var unge nå. Ungdommer er ungdommer uansett!

Kilde: OD heftene, og min hjerne !