Etter krigen var det mangel på det meste. Maten var dårlig, og ofte vanskelig å få tak i. Det gjekk ikke an å få kjøpt skor, kjoler blei sydde av laken og tusenvis av mennesker mangla tak over hodet. Levestandarden var 20-30% dårligere enn før krigen og industriproduksjonen blei halvert. Rundt 10.000 nordmenn var drept og andre hadde store skader. Det var også flere byer som lå i ruiner, blant annet Bodø, Narvik, Molde, Namsos, Steinkjer og Kristiansund. Fylkene Finnmark og de nordlige delene av Troms lå også i ruiner.

 

Mange hadde ikke et skikkelig husvære, det vil si at de måtte trenge seg inn i tyskerbrakker, dele hus med andre og ha drøyt to rom per familie. Spesielt i Finnmark og Nord-Troms var det krise. Folk visste ikke hvor folk i de fylkene skulle gjøre av seg for vinteren, men det hjalp at de sende tyskerbrakker fra sør og oppover. Da fikk de ihvertfall tak over hodet. Det var utover 1950- og 1960-tallet bygging av hus begynte for alvor. Nå minka bostednøden, og folk kunne stifte familier i egne hus.

 

I august 1948 fikk Norge kveite fra Marshallhjelpa. Dette var starten på et bedre Norge. De fikk også andre varer etter hvert, som for eksempel landbruksmaskiner, kaffe, jern, elektrisk utstyr og tobakk. Marshallhjelpa var til stor hjelp, men det var ikke den eneste grunnen grunnen til bedringa. Arbeiderpartier hadde brukt mye penger på industri tidligere, noe som ga resultat: de kunne nå selge varer til utlandet. En annen grunn til at det blei bedre var at de også nå kunne høste frukt. Dette bidrog til at nordmenn flest fikk bedre lønner og mer penger mellom hendene.

 

I løpet av åra fra slutten på 1940-talet og fram til i slutten av 1960-talet blei det lagt fram mange støtteordninger til folket. I 1967 fikk Norge innført folketrygda. Det hadde vert et mål for politikerne å skape en velferdsstat. Folketrygda sa at alle i Norge skulle få en minstepensjon når de ble 70 år. Senere ble den satt til 67 år. Dette er den viktigste lov for trygdestellet, og utvikla seg senere til sykepenger, uføretrygd, arbeidsløse-trygd og andre.

 

I 1938 fikk nordmenn betalt for ferie med ni dager. I ferien holdt de fleste seg i hjemmet eller reiste til eventuelle slektninger. Det var bare de rike og mektige som drog på ferie til enten utlandet eller hytten. Siden bilismen steig, kunne flere folk dra lengre bort. Det var vanligst i slutten av 1960-talet med campingturer fordi bil blei mer vanlig da. Det blei vanligt at folk kjøpte seg hytte etterhvert som velferdsstaten utviklet seg. Det var på denne tida, rundt 60-tallet, at folk ble mer vendte med å reise til utlandet.

 

På 1950- og 1960-tallet ble og samene satt i fokus. De hadde lenge blitt holdt utenfor det norske velferdssamfunnet. Nå begynte styremaktene å legge ting mer til rette og for samene. Samene skulle ikke bli fornorska, men Norge skulle ta vern om den samiske kultur og språket. Det ble og skipa flere interesseorganisasjoner for samene.

 

En annen ting som kom i fokus, var medium, kultur og utdanning.

 

Radio, fjernsyn og aviser ble satt i fokus. Radio ble var vanlig i hjem før krigen. Det var NRK som hadde enerett til å sende radioprogram. Poenget med radio var at folk skulle skaffe seg opplysninger via den. Radioen skulle binde landsdeler sammen. Det var lite av popmusikk på radioen på denne tida. I 1960-årene endra radioen seg, ikke minst fordi de fikk konkurranse fra fjernsynet. Det ble flere program og popmusikk ble det mer av. I 1979 fikk NRK to radiokanaler og i 1982 fikk private radioprogram etablere seg. Det er nå en rekke nærradioer i Norge.

 

I 1954 fikk Norge den første fjernsynsenderen. Senere begynte NRK regelmessige prøvesendinger. I 1960 erklærte kong Olav at det norske fjernsynet ble åpnet. Da den første sendinga blei sendt, eksisterte det fire fjernsyn i Norge. Da fjernsynet ble åpna, i 1960, var det omtrent 20 000. En kunne ikke se på fjernsyn hvor som helst i Norge på den tida, og det gikk sendinger bare fire ganger i uka. I løpet av 1960-åra ble fjernsyn en allmennseige og programtilbudet endra seg. Det var i 1972 sendingene begynte å komme i farger og hvit-svart fjernsyna ble bytta med farge-fjernsyn. I 1982 fikk Norge kabelfjernsyn, det ble da mulig å ta inn kanaler fra utlandet. I 1990 vedtok Stortinget at reklamefinansiering skulle bli sett i gang. I 1992 åpna tv2-sendingene. Senere har det dukket opp en rekke andre norske kanaler som for eksempel tv3, tv-Norge, tv2 zebra og NRK 2.

 

De fleste avisene som var i Norge ble stoppa av tyskerne under den andre verdenskrigen. Disse ble starta opp igjen og det ble også danna nye. De fleste av disse avisene var nært knytta til politiske parti. Den eneste avisen som var helt politisk uavhengig var verdens gang, kalt VG. I 1960-åra fikk mange aviser økonomiske problem, 260 dagsaviser ble redusert til 160 i løpet av 25 år. 1968 innførte Stortinget statsstøtte til avisene. Dette hindra at altfor mange aviser døde. Siden fjernsynet nå kom, var det ikke lenger like stort behov for nyhetsstoffet i avisene. Dermed fikk kjendisjournalistikken mer plass i avisene.