For 200 år siden var realinnkomsten i de rike landene tre ganger høyere enn i de fattige landene i verden. År 1900 var denne forskjellen økt til å bli ti ganger så mye, og ved årtusenskiftet var realinnkomsten over 60 ganger høyere i i-land enn i den tredje verden. Gapet mellom fattig og rik blir tydeligvis stadig større. Hvorfor? Grunnene er flere, og gjerne kompliserte, men ett har de tilfelles; de bunner alle ut i problemstillinger rundt internasjonal økonomi og måten den blir drevet.

Den globale mentaliteten beveger seg i våre dager stadig mer og mer inn mot fri verdenshandel og en økt markedsliberalisme. Dens disipler preker Fri Flyt av Varer, Like Rettigheter, Velferd og Rikdom. Det høres flott ut, (og for en liten privilegert del av oss så er det i grunn det) men for det store, fattige flertall betyr dette kapitalistiske systemet bare en ting; undergang.

Markedsøkonomi fungerer på den enkle måten at markedet styrer. Tilbud og etterspørsel bestemmer prisene. Nedgang i oljeproduksjon kombinert med stor etterspørsel vil altså bety at oljeprisene stiger, mens en voldsom pågang med kaffe på et metta marked vil tilsvare et prisfall på kaffe. Dette forårsaker store svingninger som børsspekulanter spekulerer i for å tjene penger. Resultatet blir en svært ustabil og lite forutsigbar verdensøkonomi. I dette systemet gjenspeiler prisene altså på ingen måte produksjonskostnader og kvalitet. De blir bare en gjenstand for gambling og antagelser.

Mange u-land satte seg i stor gjeld i etterkrigsårene. Det fatale fallet på råvarebørsen i 1970 –åra, gjorde at en rekke fattige stater trengte lån for å komme seg på beina igjen. Verdensbanken og IMF stilte villig opp, vel vitende om profitten det ligger i renter og avdrag på lån. I dag er det få land som har klart å betale tilbake alt de skylder. Beløpene har vokst seg enorme, og mange land må ta opp nye lån for å finansiere de gamle.  Mye av denne gjelda er ikke bare urimelig, den kan også betegnes som illegitim. Dette gjelder særlig diktatorgjelden, penger utlånt til militærdiktatur, trass i advarsler fra rådgivere og eksperter. Ingen kan si annet enn at kreditorene må ha visst at de drev utbetaling rett i tyranners baklomme, og at folket ikke kom til å se et rødt øre. Det er helt utrolig at det kreves at disse landene med sine nå lovlig valgte regjeringer må betale pengene tilbake. Argentina, for eksempel, hadde et militærregime fra 1976 til 1983. 30 000 mennesker ble regelrett henrettet i denne perioden, men allikevel fikk regimet lån. Dette er penger befolkningen aldri har sett, penger som nærmest har blitt brukt mot de, og som nå med renter har kommet opp i en sum på 1350 milliarder kroner. Det er mer enn to norske statsbudsjetter.

Denne gjelda blir brukt å fremme ytterligere frihandel. Mange u-land har av Verdensbanken og WHO blitt tvunget i en såkalt strukturtilpassning. Landet inngår med dette avtaler om å eksportere alt de produserer av råvarer og kutte offentlige kostnader, slik at de lettere skal kunne betale tilbake lån. I tillegg får de ikke lenger ha tollbarrierer, og fratas med det muligheten til å beskytte egen industri. Utenlandske varer kan dermed lett utkonkurrere nasjonale produkter. Amerikansk dumping av billig korn i Afrika har resultert i konkurranse bøndene ikke kan hamle opp med, og mange steder må de gi opp jordbruk som har blitt drevet i generasjoner.

Mens store deler av den tredje verden altså ikke lov å ha tollmurer, beskyttes Europa av barrierer på 34% (det gjelder ikke mot råvarer..). Dette gjør det faktisk umulig for fattigere land å drive eksportrettet industri, selv med lave lønninger blir varene for dyre til å kunne ta opp konkurranse. I Ghana ble det for få år siden startet et lite sjokoladekompani. De idealistiske kakaobøndene produserer luksussjokolade med høyt kakaoinnhold, i motsetning til den sjokoladen vi spiser der kakaoprosenten er presset ned til det absolutte nødvendige. Pga tollmurene vil denne sjokoladen lite trolig noen gang se Vestens lys. Den vil mest sannsynlig bli prøvd solgt i regionen. Som om Vest-Afrika har utsikter til å bli et marked for dyre søtsaker… Europas tollmurer gjelder selvsagt ikke for de multinasjonale konsernene, og der lands industrier har gått dukken har selskapene kommet til. Særlig i Asia har det vært en enorm vekst av internasjonale fabrikker, snart er det ikke en klesgigant som ikke har tekstilproduksjon i dette området. Det er forståelig, Asia er et Utopia for vestens kapitalister. Tilgangen på arbeidskraft er nærmest uendelig, lønningene kan presses ned til det minimale og arbeidsdagene strekkes til det lengste, fagorganiserte er ofte ulovlig og fabrikkene kan drives nærmest som arbeidsleirer. Takket være denne heltmodige oppofrelsen fra Østens fattige kan vi kjøpe merkeklær til en billig penge. Mellomlegget havner hos de stadig færre og større konsernene. Det hele blir en slags omvendt u-hjelp der den unge jenta med 16-timers arbeidsdager og lønning på 7 dollar uka må betale for gigantselskapenes suksess, og for at vi skal kunne vedlikeholde vår ”shop til you drop”- holdning.

En annen side av problemene med strukturtilpassningen er eksportvilkårene. De aktuelle landene er gjerne preget av få eksportvarer, ofte de samme. Siden de skal eksportere alt de produserer, blir det pøst kaffe, kakao og bananer ut på markedet. Prisene stuper, produksjonen intensiveres og prisene synker enda mer. Et høyst forutsigbart prisfall… Bøndene får lusebetaling og landene blir enda fattigere. De er som regel klar over hvor det bærer, men  kan lite gjøre. Kreditorene har grepet om landet, og gjør de i realiteten like ufrie som det de var under imperialismen og kolonitiden. Lite hensyn blir vist, det eneste som gjelder er om det kan tjenes penger. ”Strukturtilpasningsland” med hvete som eneste eksportvare kan ende opp med å drive rovdrift på egne naturressurser for å produsere mer til stadig synkende priser, mens befolkningen sulter. Og vi? Billigere brød?

For oss vil en sletting av u-landsgjelda kanskje medføre en prisstigning på mange matvarer, da eksportlandene vil kunne bli i stand om å verne om egen industri og ikke minst velge selv hvor mye de vil eksportere. Men det er da bare rett og rimelig at de får betalt for varene og arbeidet sitt? En norsk husholdning tåler det… Verdensbanken og IMF har etter stort press laget et program for slettingen av denne gjelda, men kravene som settes for å få lånene annullert er så strenge at de færreste er i stand til å oppfylle dem. Slik forblir store deler av den sørlige halvkule fremdeles under kapitalismens åk. Helsetilbud blir dårligere, antall unge i utdanning går ned og barnedødeligheten øker. Men det heter visst fremskritt.

Det er ikke bare strukturtilpassede områder som blir kontrollert og styrt av systemet. Også i Vesten begrenser den frie verdenshandelen enkeltlands mulighet til å velge egen politikk. Når finansfolk er misfornøyd med regjeringens økonomiske bestemmelser kan de kjapt flytte virksomhet eller investering til et annet land. På begynnelsen av 1980-tallet prøvde Frankrikes nyvalgte president, Francois Mitterand å gjennomføre en sosialistisk finanspolitikk. Forsøket misslykkes. Store pengesummer ble trukket ut av landet, francen mistet sin verdi og regjeringen ble nødt å avpasse sin politikk etter internasjonale finanstoppers ønsker.

Det er nok bare et tidsspørsmål før et eller annet i Kapitalismens verden bryter sammen. Systemer bygd på utnyttelse og rovdrift kan ikke vare evig, mennesker og natur har en tålegrense. Håpet må være at det kan stoppe før det har gått så langt, at vi stopper det. Det er ingen andre. Vi har et ansvar og en stor andel skyld. Verdensbanken og multibedriftene klarer nemlig ikke opprettholde alt dette alene… Vårt overforbrukssamfunn står på skuldrene til de slitne kaffebøndene i Peru, vi kler oss med svette og tårer fra Kina, og vi fråtser i billig-mat produsert av underbetalte, utnyttede arbeidere i den tredje verden. Det høres brutalt ut, men virkeligheten er nok mange, mange ganger verre.