Det norrøne samfunnet er definert som samfunnet som rådet i Norden i perioden fra ca. år 793 e. Kr. til langt ut i middelalderen omtrent år 1349. I tiden fra ca. år 793 til år 1066 ble det norrøne samfunnet dominert av vikingtid og Åsatro. Hvilke forskjeller var det på idealer og verdier i samfunnet før og etter kristningen?

 

Selv om det norrøne samfunnet varer til ut i middelalderen må vi fortsatt skille mellom middelalder og vikingtid i Norden. I kronikken «Vikingtida for seg sjølv» skriver Kåre Lunden at middelalderen i europeisk og nordisk historie er den første kristne epoken. Vi skiller vikingtid og middelalder fordi nordmennene ikke var av kristen tro før langt ut på 1000-tallet.

 

I vikingtiden i Norge fantes det ingen konge som styrte hele landet, men det fantes ættesamfunn flere steder rundt omkring i Norge. Slike samfunn fantes også blant utvandrede nordmenn på Island. «Det islandske samfunnet var et ættesamfunn. Ei ætt var en slekt som var knyttet til en eller flere gårder» (Andresen, Kimestad, Wegeland, 2001, s.75). I dette ættesamfunnet var ære en stor del av samfunnets verdier. Det å holde æren sin ved like var veldig viktig for høvdingene som ledet ættene. Ære var den viktigste rettesnoren for adferden til menneskene i det norrøne samfunnet samt å ta vare på ætten.

 

Kvinner hadde ingen egen ære, men levde på æren til sine menn. Likevel kan vi finne eksempler på kvinner som gjorde æreløse ting, som for eksempel å ha seksuell omgang med andre menn. «På grunn av forviklinger fremkalt av Gunnars vakre, men troløse hustru Hallgerd må Gunnar gå med på et forlik som innebærer at han skal forlate landet for tre år»[1] I dette sitatet fra Njåls saga, som er referert i det store norske leksikon, ser vi at når kvinnen gjorde noe æreløst som å ha seksuell omgang med andre menn gikk dette utover mannen.

 

I ættesamfunnet som var dominert av æresbegrep ble blodhevn en viktig del av levemåten. «Dersom to personer fra forskjellige ætter kom i alvorlig konflikt med hverandre førte det til blodige strider» (Andresen, Kimestad, Wegeland, 2001 s.75). Disse blodige stridene kunne vare i flere generasjoner. Ære og hevn var viktige verdier i det norrøne samfunnet, for at minnet ditt skulle bevares måtte du dø en ærefull død i strid, skriver Andresen, Kimestad og Wegeland, 2001 s.75

 

I det norrøne samfunnet i førkristen tid var altså blodhevn en viktig ting som hørte sammen med æresbegrepet. Når noen hadde drept et familie- eller slektsmedlem måtte dette hevnes med blod, altså drepe morderen eller morderfamilien helst før du gjorde noe annet. «Regin egget Sigurd til å drepe Fåvne. Men Sigurd sa at han ikke kunne etter gullet på Gnitahei før han hadde hevnet faren sin» (Ebbestad Hansen og Møller, 1999, s.79). I dette utsnittet fra sagaen om Sigurd Fåvnesbane ser vi et tydelig eksempel på at hevn for faren var det viktigste for Sigurd og måtte bli gjort før noe annet. Blodhevn ble gjennomført for å opprettholde en slags rettferdighet i samfunnet. Dette kunne unngås ved at høvdingen som styrte over slekten til morderen betalte en slags bot til offerets høvding, Dette ble først vanlig når Tinget ble innført ca. 930 e.kr. Vikingtiden får en slags slutt når kong Harald Hardråde drar til England og taper slaget ved Stanford Bridge i 1066.

 

I tillegg til dette med ære fantes det også leveregler som man måtte følge, Disse kan man finne i diktene som kalles Håvamål; En av disse reglene sier noe om hvordan man skal drikke « Så godt som folk sier det er ølet ikke, jo mer en drikker dess mindre kan en styre sitt vesle vett» (Holm-Olsen, 1993, s.7). Dette kan bli sett på som en retningslinje for hvordan man skal drikke øl. Man kan drikke litt, men fra det til å drikke så mye at man mister forstanden er ikke bra. Håvamål er dikt som ble skrevet ned på 1200-tallet, men levde lenge før det på folkemunne, Folk trodde at disse levereglene eller retningslinjene var uttalt av guden Odin selv og derfor måtte følges.

 

I 906 e.Kr. starter kristningen av Norge, mange konger prøver å kristne landet. De mest kjente av disse kongene er: Håkon den Gode, Olav Tryggvasson og Olav Haraldsson (den hellige). Den endelige kristningen av hele landet skjer i 1030. Kong Olav Haraldsson faller i slaget på Stiklestad den 29.juli 1030. Dette slaget var det avgjørende i kampen om religion i Norge.

 

Etterpå skjedde det så mange under med liket hans: Liket råtnet ikke, håret og neglene hans vokste, syke folk ble friske når de berørte liket. Alt dette gjorde at folk mente at Olav Haraldsson var hellig.[2]

 

Alt dette som skjedde med liket til Olav den Hellige gjorde at folket ble overbevist om kristendommen var den rette religionen og flere kirker ble bygget over hele landet.  

 

Med den nye religionen kom også nye leveregler, idealer og verdier å leve etter. Kristendommen ble den nye rikstroen, og Åsatroen var ikke lenger lovlig. I kristenretten, en type lov som ble innført ganske raskt etter slaget på Stiklestad, heter det; «Det er det første i lovene våre at vi skal fornekte hedenskapet og si ja til kristendommen, og tro på en allmektig Gud.» (Gunnes, 1986, s.303)

 

De kristne krevde en omvurdering av mye som hadde stått sentralt av gamle verdier. Folk ble oppfordret til å gå i gudstjenester i de mange stavkirkene som ble reist rundt om i landet.

 

Prestene spilte en stor rolle i spørsmålet om hva som var riktig og galt. For folk flest betydde kristendommen dåp, salving av syke, liksang og begravelser. Kirken var streng på disse tingene og innførte en hel masse regler «(…) sørget ikke foreldrene for dåp innen et helt år var gått, ble det truet med landsforvisning» (Gunnes, 1986,s.305). I kristendommens tidlige dager ble Jesus populært kalt for Hvitekrist og sett på som et ideal på samme måte som Odin. «Når Guds sønn henger på korset, er det ikke den lidende og døende Jesus som vi kjenner fra krusifiksene senere i middelalderen, men som den seirende og triumferende kongen.» (Alnæs, 1996,s.210)

 

Når riket hadde fått en ny religion var det også behov for lover og regler som gjaldt for et helt og samlet Norge. Dette ble gjort blant annet på Gulatinget. Alnæs (1996, s.178) sier at det var samlet over 400 frie menn på Gulatinget rundt 1100-tallet. Disse var fordelt slik: 102 fra Hordafylket, 102 fra Rygjafylket, 80 fra Firdafylket, 64 fra Sygnafylket, 27 fra Egdafylket og alle som ville kunne komme fra Sunnmøre.

 

Gulating var et av flere lagting som besto av menn fra ulike bygdelag. Deres oppgave var å avgjøre hva som var lov, skriver Alnæs (1996, s.179). Slike ting fungerte som domstoler i det nye riket Norge.

 

Det går en historie om hvordan alle mennene som deltok på tinget under Olav den Hellige ble døpt bare fordi en figur av guden Tor ble ødelagt. «Da tingfolket var uoppmerksomme ødela en av Olavs menn, Kolbein, Torsfiguren. Det endte med at alle lot seg omvende og døpe, og en kirke ble bygd i dalen.»[3]. Sammen med denne historien går også et rykte om at alle slags insekter og firfisler kom ut av Torsfiguren da den ble ødelagt.

 

Slik innførte Olav den Hellige mens han levde, verdier om at kristendommen var det eneste riktige å føye seg etter. Idealfokuset ble etter 1030 ført fra Odin til Jesus som hver for seg representerer to forskjellige syn på en sterk Gud.

 

I denne artikkelen har jeg prøvd å finne ut av hvilke forskjeller man kan finne på verdier og idealer i det norrøne samfunnet før og etter kristningen av Norge.

 

Den største forskjellen ligger nok i dette med blodhevn. Dette ble endret drastisk etter kristningen. Blodhevn ble ikke godkjent av kirken og ble erstattet med tanken om at hevn ikke var bra. Det å beholde æren ble også en mindre verdi etter kristningen, fordi man nå trodde at alle mennesker er like mye verdt og eier like mye ære.

 

Kristendommen ble derfor det idealet som folket til dels selv ønsket å følge og til dels ble pålagt å følge.

 

 

Litteratur og kildeliste

• Andresen, Åse-Lill Kimestad, Sigrun Wegeland (2001) Signatur 2, Det Norske Samlaget
• Lunden, Kåre (3.oktober 2011) vikingtida for seg sjølv, kronikk, Klassekampen,
• Holm-Olsen, Ludvig (1993), Håvamål (bokmål), Aschoug
• Ebbestad Hansen, Kari Møller (1999) NORRØNE MYTER OG SAGN, Gyldendal Norsk Forlag
• Magerøy, Hallvard (3.9.2009), Njåls saga, http://snl.no/Nj%25C3%25A5ls_saga [lest 13.9.2012]
• Fagbokforlaget, kristningen av Norge, http://minvei.no/read/cd28ac6c-bff4-40e2-8137-7ebbd2f1a61e [lest 20.9.2012]
• Gunnes, Eirik (1986), NORGES HISTORIE bind 2 RIKSSAMLING OG KRISTNING, J. W Cappelens Forlag as
• Alnæs, Karsten (1996), HISTORIEN OM NORGE bind 1 det ligger et land, Gyldendal Norsk Forlag A/S

Nesvåg, Kristian (2011), Tingordningen under kristningsprosessen (webutgave 2011),http://brage.bibsys.no/uis/bitstream/URN:NBN:no-bibsys_brage_21056/1/Nesv%C3%A5g,%20Kristian.pdf [lest 24.9.2012]

[1] http://snl.no/Nj%25C3%25A5ls_saga (lest 13.9.12)

[2] http://minvei.no/read/cd28ac6c-bff4-40e2-8137-7ebbd2f1a61e (lest 20.9.12)

[3] http://brage.bibsys.no/uis/bitstream/URN:NBN:no-bibsys_brage_21056/1/Nesv%C3%A5g,%20Kristian.pdf [lest 24.9.2012]