Zapp – zapp – zapp. Såpeopera. Zapp – zapp. Dokumentar. Zapp – zapp. Naken dame. Yes! Popkorn, cola. Alt på plass. Klar ferdig se… 

 

Hvis det er noe vi mennesker er flinke til, er det å se på tv. Vi setter oss ned i godstolen med popkornbollen på fanget og colaen på bordet. Hverdag eller helg, spiller egentlig ingen rolle. Her skal det ikke stresses! Vi vil helst slappe av og ha en fristund fra hverdagslivets mas og kjas. Enten det er jobb eller skole vi driver med, så trenger vi å roe ned kroppen og sette hjernen i pausemodus. Så sitter vi der og zapper med fjernkontrollen. Til slutt kommer vi over et program som fanger vår interesse nok. Vi stopper opp og løfter fingeren fra fjernkontrollen og retter blikket granskende på TV-ruta. Der står det en naken dame i dusjen. Hun fremtrer helt naturlig, ja som om hun faktisk befinner seg hjemme på sitt eget bad. Bortsett fra at dette faktisk er live-TV og 400.000 mennesker sitter i sin egen stue og studerer henne.

 

Andre av oss er kanskje ikke så opptatt av nakne damer, og zapper videre og ender opp på en kanal hvor en gutt driter seg ut i en sangkonkurranse med sin falske sangstemme. ”Dette er kult!” tenker vi, mens vi ler av den stygge sangstemmen og gnir oss i hendene over hans mislykkethet. Det er bare å innrømme, dette er gøy! Innerst inne synes vi nok også litt synd på vedkommende, som står der flau og mottar dårlig kritikk. Dommerne er ikke godhjertede i sine uttalelser. Her slenges det med leppa!

 

Vi blir etter hvert avhengig og ser på programmene så ofte de går. Hva er årsaken til det? Er det spenningen som trekker oss nærmere TV-en? Eller gjør det oss litt godt å se andre mennesker mislykkes og dummer seg ut? Skadefryd er også en fryd. Vokser vår selvtillit der vi sitter? Føler vi oss bedre da? For noe driver oss mot TV-skjermen og ”noe” må være følelsen den gir oss under og etter programmet. Et eller annet gjør oss tiltrukket av situasjonen? ”Tenkt om det var meg?”

 

Ja, for hvem av oss ser egentlig på reality-programmene? De fleste av oss må nok innrømme å ha vært hekta på minst ett av dem. Gamle som unge ser på reality-programmer. Det ser heller ikke ut som om det spiller noen rolle om du er rik eller fattig. Det finnes et program for oss alle!

 

Er folk i dag mer nysgjerrig enn tidligere? Før hadde vi bare SE og HØR og Norge Rundt som produserte sladder og hverdagshistorier. Vi skal ikke lenger tilbake enn 1980 hvor det ennå ikke fantes nærradiokanaler og de eneste TV-kanalene som nordmenn fikk på skjermen var NRK, SV1 og SV2. Det har derfor vært en enorm utvikling gjennom de siste årene. Nordmenn har i dag kabel-TV eller parabolantenne som tar inn kanaler fra hele verden. Vi kan til og med se favorittprogrammet på PC-en. Dette gjør at vi blir påvirket fra mange ulike vinkler. Etter hvert vil vi se mer og mer detaljerte ting som vi kan sammenligne oss med. Sakte, men sikkert blir vi påvirket.

 

Men hva får egentlig unge mennesker til å være med i reality-programmer?

 

Når vi sitter hjemme i stuen vår og ler av den personen med dårlig sangstemme, tenker vi kanskje at han ikke har snøring på hva han driver med. Men kanskje vi tar helt feil? Kan det hende at den personen vet akkurat hva han driver med? For det er mange som driter seg ut på TV bare for å komme i fokus, bare for å bli sett i noen få minutter. Mange er PR-kåte! Men hva oppnår de i tillegg til oppmerksomheten? Er det bare nysgjerrigheten som gjør at de blir tiltrukket?

 

I tillegg til de menneskene som ønsker å vise seg frem på TV finnes også de som faktisk prøver å gjøre det beste de kan. I enkelte programmer er det om og gjøre å være best! Prestere sitt ytterste og overgå de flinkeste av de flinke. Ja, det settes enorme krav til hvordan deltagerne skal mestre sine oppgaver og skille seg ut blant de andre. Dette er ikke ”add water and shake” altså. Her har samtlige deltagere jobbet knallhardt gjennom en periode for å bli den personen dommerne og seerne vil ha som vinner.

 

Personen som vinner får en fin premie og kanskje et jobbtilbud hvor han kan få brukt talent sitt. Ofte fører det også med seg berømmelse. Kanskje vinneren får bedre selvtillit? Det er positivt å få bedre selvtillit, men noen kan bli for eplekjekke!

 

Hva skjer så med taperne? Blir de glemt? Får de bedre eller dårligere selvtillit av å ha deltatt? De fleste blir nok glemt, men så er det noen som man alltid vil huske av ulike grunner. Enkelte deltagere blir til og med bedre kjent enn vinneren selv.

 

Er reality virkelig reality, eller er det bare en laget virkelighet?

 

Reality betyr noe som er virkelig. Så et reality-program betyr altså et program som er virkelig. Da burde innholdet også være det. Et av de første som kom til Norge het Big Brother. Programmet går fortsatt. Det hadde det ikke gjort uten seere.

 

Men, er dette programmet virkelig? Er det normalt å være innestengt i et lite hus sammen med 20 andre mennesker, hvor noe av det eneste de gjør er å drikke og ha sex? Er det slik Ola Nordmann lever? Neppe! Er det OK å vise dette på TV? Noen vil nok si : ”Dette er jo reality! Tross alt har de blitt med frivillig.”

 

Har reality kommet for å bli? Selvfølgelig. Vi er på vei inn i en ny og kreativ TV-epoke. Min mening er at fremtidens TV-programmer vil bli enda tøffere og mer avanserte. Det vi har sett hittil er bare begynnelsen…

 

(Zipp – zapp – TV-rute, så var denne artikkelen ute!)