Han var født og oppvokst på en husmannsplass i Telemark. Han var derfor et sannere bilde av den norske bondestanden enn de som kom fra byen.

Sommeren 1860 skulle kong Karl 15. krones i domkirken i Trondheim. Dikteren og journalisten Vinje var en av de mange som var til stede. Han hadde reist den lange veien helt fra hovedstaden Kristiania. Vinje hadde gitt seg god tid på reise. Dovrebanen lå ennå langt inne i framtida. Bare på strekningen Kristiania-Eidsvoll var det åpnet en jernbane. Det meste av veien gikk Vinje til fots eller kjørte med ”trøttkøyrde øyker og skranglekjerrer”.

Det er typisk for holdningen til Vinje at han er så begeistret for jernbanen. Togturen er som et dikt for han. Han så optimistisk på framtida. Men skulle det gå framover, måtte en ta nye teknikker og metoder i bruk, ikke bare holde fast ved det gamle.

På den tida Vinje levde var husa årlige, folk var urenslige, kosten var enformig. Flere steder var veiene uframkommelige.

En dag står han på Stiklestad, så selve stedet der Olav den hellige falt i 1030. Men han har ikke mye ærefrykt for den gamle. ”Det er visst at jeg er en mye helligere mann en Olav var, for enda om tidsalderen råskap og det at han var konge var frådregi, som rett er for regnestykket, så må ende jeg være en sann gudsfugl imot han, og visst er det at jeg ikke ville være i samme åndeheim som han: det ville være altfor dårlig et selskap.”

Nåtida var nå bedre likevel, mente han og folk han møter på veien, er et bedte selskap enn de gamle vikingene. Det var ikke rett at Norge ble fritt da vi fikk Grunnloven i 1814. Der var et mye større sprang i historien da landet kvittet seg med den gamle hedenskapen, mener Vinje. Da han var på reisa si fant bonden trangsynt og fordomsfull, så fikk han også se mye gammel, god bondekultur som han viste å sette pris på: i bygningskunst og folketoner. Han snakket varmt om de som har vist å ta vare på alt det som var godt og vakkert i gammel kunst og i gamle skikker.

Aasmund var en av de første dikterne i Norge som tok i bruk det nye skriftspråket som ble til i 1850-60-åra, det som bygde på målføret, og som den gangen ble kalt ”landsmåla” (i dag nynorsk). Han mente at folkemålet måtte bli grunnlaget for alt boklig diktning.

I Trondheim forelsker han seg i ei kvinne, men det er nå bare på frastand. Sener dukker hun opp på de mest uventet steder, og synet av hun forfølger han på hele resten av reisa. Kanskje er hun egentlig bare en fager drøm. Men en mann må aldri slutte å elske kvinnen, skrev ungkaren Vinje.

Ferdaminne er hovedverket til Vinje. Her kommer alle sidene ved dikteren og journalisten fram. Men han har også skrevet mye mer. Framfor alt var han journalist. Han var lenge knyttet til avisen Drammens Tidende, men sener ga han ut sitt eget blad, Dølen (1858-70), der han elv skrev alt. Bladet inneholdt alt fra snøvarsel og tørke til reportasjer om fesjå og jernbanestell, fra krasse politiske kommentarer til drepende bokomtalelser.

Diktsamlinger ga han også ut. Høyest rager diktsyklusen Storegutt. Her står et av de vakreste kjærlighetsdikta som er skrevet på nynorsk. Den første strofen lyder slik:

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,

for om eg søvner, eg om deg drøymer.

Om natt og dag er du lik nær,

og best eg ser deg når mørkt det er.

Vinje trodde på framsteget og på kjærligheten, selv om det så mørkt ut for begge i hans eget liv. Som journalist og kjærlighetslyriker er han like levende i dag som den gangen.