André Bjerke (døpt Jarl André) ble født 30. januar 1918 på Grefsen i Oslo. Han var enebarn. Som sønn av to lærde forfattere, Ejlert og Karin Bjerke – som først og fremst var pianist – skrev han mange dikt, og skrev sin første roman på 100 kladdebøker da han var bare fem år gammel! Til denne laget han fine illustrasjoner. Han laget også flere kart over kriger i Europa. Han diktet mye om bibelske og historiske hendelser, fant på egne historier eller ut fra virkeligheten. Gutten var utrolig kunnskapsrik allerede da, mye på grunn av bibelopplæringen han fikk fra besteforeldrene.

Han var opptatt av alt som var vakkert gjennom hele barndommen, og så mye som ikke de voksne så. Alt i hagen for eksempel, var magisk for ham. Da han ble voksen kjente han seg fryktelig kjedelig fordi han ikke lenger så det han hadde sett som barn, han så ikke lenger sjelen i ting. Dette gjorde ham trist.

Da André var åtte år gammel flyttet familien til en annen bydel av Oslo, Majorstua. På skolen der begynte han rett i andre klasse fordi han kunne så mye mer enn de som var på hans egen alder. For dette ble han mobbet, men selv om han var ensom, likte han det, fordi han da kunne bestemme selv hva han ville leke og hvem han ville være. Han likte å gjøre kjemieksperimenter og var interessert i tekniske ting. Da han begynte på realskolen på Fagerborg i 1929 ble han etter hvert ganske populær da folk oppdaget alt det spennende han holdt på med.

Han ble redaktør i Fagerborgs skoleavis, som ble kalt Spindelvev. Flere slengte kommentarer om at det var fordi han ville bli kjent, slik som faren, og at han nok ikke var noen god skribent. Men det viste seg at de tok grundig feil, for da den første utgaven av Spindelvev kom ut ble både elever og lærere begeistret over Bjerkes tekster. Han var flink til å uttrykke seg og brukte mange fremmedord da, som han også gjorde da han ble voksen. Han likte å leke med ord og lyder, og brukte faste strofer, rim og rytmer i diktene sine gjennom hele sin karriere. André tilbrakte en del tid sammen med fetteren sin, Jens Bjørneboe, som også ble forfatter, i sin oppvekst. De to var opptatt av vitenskap og livets lover, noe som viste seg i Bjerkes diktning senere.

Når det gjaldt André og det motsatte kjønn var han svært sjenert, og i stedet for å ta mot til seg, skrev han heller om det i flere av diktene sine. Det tok lang tid før han prøvde seg på en dame, og det gikk ikke særlig bra heller, da han tabbet seg kraftig ut. Dette hjalp ikke stort på sjenertheten hans. Men senere ble han gift med skuespilleren Henny Moan, og de fikk tre barn sammen; Espen, Vilde og Tone. André elsket barna sine, og skrev mange av diktene sine til dem. Vilde Bjerke har gitt ut en bok om sin far som heter ”Du visste om et land. Om min far André Bjerke” (2002), der hun forteller om sitt forhold til faren og om hans oppvekst og liv.

Han var ekstremt opptatt av sjakk, og var dreven i spillet. Han og noen kamerater laget til og med TV-programmer om dette på 1960-tallet, der de lærte bort sine sjakk-kunnskaper. Han skrev også en bok om sitt forhold til sjakk, ”Spillet i mitt liv” (1968). Han var medlem i flere sjakk-klubber i løpet av livet, og ble norgesmester to ganger.

Selv om han var en snill mann og en kjærlig far, var André ofte deprimert, og fant flere ganger trøst i flaska. Han kunne gjerne reise bort og ikke komme hjem på flere dager uten å si ifra.

André fikk slag i 1980 og ble sittende i rullestol fram til sin død i 1985.

Forfatteren og forfatterskapet

Som 22-åring debuterte André med diktsamlingen ”Syngende jord” (1940), som høstet inn gode kritikker fra pressen og leserne. Han var i stor grad påvirket av nasjonalromantikken, og i disse diktene var det dyrkelsen av naturen og livet som sto i sentrum. Han skrev ofte om kjærlighet, men barnet og eventyret sto også sentralt i lyrikken han skrev. I alt har han gitt ut 13 diktsamlinger.

I 1941 ga han ut sin første roman, som het ”Nattmennesket”. Den var inspirert av psykoanalysen, som var aktuell i Norge på den tiden. Historien er skrevet rundt et overtroisk bilde av mennesket som varulv. Psykoanalytikeren Kai Bugge bruker sine evner til å løse mysteriet om en rå knivmorder. Bjerke skrev romanene sine under pseudonymet Bernhard Borge.

Hans mest kjente bok heter ”De dødes tjern” og kom ut i 1942. Her har han brukt Bernhard Borge som jeg-person og forteller. Boka begynner med en vennegjeng på middagsselskap hos forfatter Borge, som har fått skrivesperre. Da han spør etter ideer, forteller én av vennene en historie om en hensynsløs gardbruker, Tore Gruvik, som bygget ei hytte til seg selv og søsteren i Svartskogen like ved et tjern, Blåtjern. Søsteren hans fikk ikke lov til å gifte seg, og da hun fant sin store kjærlighet rømte de sammen opp til hytta, og det skjedde etterpå grusomme ting der. Vennene som hører historien drar opp til skogen og hytta, og merkelige ting begynner å skje. Alle føler etter hvert en dragning mot Blåtjern. Det blir til slutt psykoanalytikeren Kai Bugge som løser tjernets mørke gåte. Mange mener at dette er den absolutt beste norske krimromanen noensinne. Boka ble også filmatisert i 1959. Kåre bergstrøm var regissør og André Bjerke spilte selv en av rollene.

Kai Bugge er hovedpersonen i både ”Nattmennesket” og ”De dødes tjern”, og det er til sammen skrevet fire bøker der Bugge er med. I disse bøkene var Bjerke opptatt av en vitenskapelig forklaring på krimgåtene. Men så innså han at det fantes noe mer enn det vi kunne se, noe åndelig, i verden. Så videre skrev han bøker med et litt overnaturlig innhold, slik som i ”Døde menn går i land” (1947), der han har tatt med både sorte messer og gjenferd i historien. Dessuten foregår handlingen på en eldgammel gård på ei sagnomsust øy.

Under 2. verdenskrig måtte Bjerke, som alle de andre forfatterne i Norge, passe på hva han skrev for ikke å komme på kant med tyskerne. Men de fleste diktene han skrev gikk glatt gjennom sensuren, det gjorde også kriminalromanene hans i denne perioden. Han var aldri noen opprører under krigen, verken i litteraturen eller ellers, og utmerket seg lite. Etter krigen fortsatte han å skrive på samme måte som før, med faste rim og rytmer.

André Bjerke blir sett på som en av de største norske kriminalforfatterne, han skrev i alt åtte krimromaner og var æresmedlem i Den internasjonale krimforfatterforening. Han fikk også Rivertonklubbens ærespris i 1973. Rivertonklubben er en forening for kriminallitteratur. Bøkene hans ble oversatt til flere språk, til og med japansk.

På 50-tallet skrev han flere morovers-bøker for barn, og debuterte med ”For moro skyld” i 1956. I alt skrev han fem bøker for barn. Moro-versene hans ble brukt i skolebøker og ble klassikere i norsk barnelyrikk.

André Bjerke har også gjendiktet og oversatt mange skuespill, dikt og prosaer, en del av Shakespeare (blant annet Romeo og Julie), og også Johann Wolfgang von Goethe, – Bjerke jobbet i 34 år med å gjendikte skuespillet ”Faust” - Molière, Racine, Calderon og Gante. Av lyrikk har han oversatt over 100 diktere, blant annet Oscar Wilde, Edgar Allan Poe og Doroty Parker. Han oversatte også en del barnebøker fra engelsk til norsk. I 1980 fikk han en oversetterpris fra Riksmålforbundet.

André var også en ivrig riksmålforkjemper, og var formann i Riksmålforbundet i flere år. Han skrev flere artikler og foredrag om dette. Han ble også redaktør for ”Ordet”, ei avis som støttet riksmålet. Han skrev flere bøker om riksmålet, blant annet ”Sproget som ikke vil dø” (1964), der han prøver å overbevise folket hvilke språklige verdier landet vårt var i ferd med å miste. Han fikk også laget en ny riksmålsordliste. Det var ingen tvil om at Bjerke hadde sterke meninger i denne saken, og han blir sett på som en veldig viktig mann når det kommer til utviklingen av språket vårt.