Anne Karin Elstad er en av de norske forfatterne som har fått flest lesere siden slutten av 1900-tallet, og hun har fått mye god omtale i løpet av sin levetid.

 

Elstad ble født den 19. januar 1938, og vokste opp i naturlige omgivelser i Valsøyfjord på Nordmøre. Hun lærte tidlig det å arbeide hardt og ta ansvar. Moren hennes døde da hun bare var 14 år gammel, så hun måtte ofte være hjemme og stelle for faren og hennes yngre søster. Likevel oppfordret læreren hennes henne til å ta eksamen ferdig, hvilket hun gjorde. To år etter dette startet hun på folkehøyskole, hvor hun vokste seg større og fikk økt selvtillit. Da hun kom hjem ble hun formann i ungdomslaget. Der leste hun ofte mange dikt, og hun drømte om å bli skuespiller når hun ble stor.

 

Anne Karin Elstad er utdannet som lærer, og jobbet i dette faget mens hun prøvde seg litt fram som forfatter på sidelinjen. Hun jobbet i mange år som lærer før hun bestemte seg for å bli forfatter på heltid. Morens død og andre viktige hendelser i Annes liv har flere ganger gjenspeilt seg i noen av tekstene hennes. For eksempel fokuserer hun ofte på forholdet mellom mor og datter, kanskje fordi hun ikke selv hadde noen mor å gå til da hun var ungdom.

 

En av Elstads romaner kalt «Maria, Maria» handler om en kvinne som har fått en sykdom, hvilket muligens kan referere til hennes avdøde mor. Dette viser igjen at ting hun har opplevd i virkeligheten blir skrevet om i bøkene hennes i form av andre figurer og hovedpersoner. I «Julie» dør både hovedpersonens søster og beste venninne, og alt føles som det er ødelagt for henne. Boken «Magret» handler om en dame som viser seg å være gravid med et uventet barn. Igjen har dette noe å gjøre med en mor og et barn. Med tanke på at Anne Karin Elstad fortsatt er i live i dag, så skriver hun ofte om hendelser som skjer i nåtiden. Hun ble offisielt forfatter i 1986, selv om hun debuterte i 1976 med romanen «Folket på Innhaug».

 

Flesteparten av bøkene hennes handler om kvinner. Kvinner er kjent for å være mer emosjonelle og følsomme, men samtidig innesluttede og usikre. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle kvinner, men det var slike kvinner Elstad skrev om. Ofte ble kvinnen utnyttet eller undertrykt av ektemannen sin, men turde ikke si fra om det til noen. Anne Karin Elstad skrev ofte en blanding av bokmål og dialekt, hvilket gir teksten et litt mer realistisk inntrykk. Noen sier også at hun var litt slurvete med komma og tegnsetting, som kanskje kan virke litt mer personlig, tenker jeg.

 

I 1986 og 1992 fikk Anne Karin Elstad et slag, hvilket gjorde at hun faktisk måtte lære seg å gå igjen. Om hun vil komme ut med en ny roman i nær framtid er det nok ingen som vet, men ifølge et intervju med Elstad i 2008 sa hun: «Om jeg skriver? Ikke akkurat nå.» Derfor er det ikke sikkert vi kan forvente å få en ny bok fra denne fantastiske forfatteren, men selvsagt kan man aldri vite. I hvert fall ikke med en såpass iherdig skribent som Anne Karin Elstad.

 

Forfatteren har fått disse bøkane publisert:

- Folket på Innhaug (1976)

- Magret (1977)

- Nytt rotfeste (1979)

- Veiene møtes (1980)

- Senere, Lena (1982)

- Sitt eget liv (1983)

- -for dagene er onde (1985)

- Maria, Maria (1988)

- Eg helsar deg, Nordmøre (1989)

- Julie (1993)

- Som dine dager er (1995)

 

Som sagt så blander Elstad ofte mellom bokmål og dialekt. Jeg leste litt i boken «Senere, Lena», og fant et godt eksempel på dette;

 

«En kveld sprekker det. De sitter på Lenas hybel på alle fire, Lena i Kjells armkrok. Da slår Synnøve til. - Du, Stein, ska itj vi la turtelduan få vær for sæ sjøl? Vi går inn te mæ, æ har et par nye plata som i kan spell. - O.k., sier Stein, og Lena hører uviljen i stemmen hans. Lena sitter som på glør, men Kjell gliser. - Ikke vær redd for broren din. Han kan passe sæ sjøl. Dessuten e'n ikke interessert, ikke i det hele tatt. Han ser det samme som æ. Lena føler hun må forsvare Synnøve. - Ho e itj slik som dokk trur. - E ho itj det? flirer Kjell.»

 

Ellers er hun veldig flink til å skrive bra, og forklare ting på en flott måte.

 

Her har du et eksempel på dette, igjen fra boken «Senere, Lena»;

 

«Hun har gått tre uker over tida før hun i det hele tatt tør tenke tanken ut. Har blåst den ut av hodet før den fikk komme dit, som noe hun brente seg på. Prøver å holde panikken fra livet, fortrenger det, svelger trassig morgenkvalmen, vil ikke, vil ikke, for da, hun kan ikke bære det hvis det blir det av den skamfulle fornedrelsen.

 

Hun innbiller seg at det er påkjenningene, at hun feiler noe annet, at hun røyker for mye. Alt, alt kan hun ta, bare ikke det, for det greier hun ikke. Hun er syk, det er noe med halsen hennes. Hun tåler ikke noe som strammer i halsen, skjerf, høysalsete gensere. Hun sitter og drar og drar i det, kjenner noe i halsen som klemmer mot strupen. Ber Kjell om å kjenne etter om det kan være en kul der, det er noe der som ikke skal være der. Men det er ikke noe. Bare stramme sener og muskler som skaper trykket mot strupen hennes, sier han og ser granskende på ansiktet hennes.»

 

Personlig mener jeg det er bra at Anne Karin Elstad har greid å snu om på livet sitt, selv om hun selvsagt ble veldig såret da moren hennes døde. Hun har opplevd noe trist, men i stedet for å sørge, uttrykker hun seg gjennom litteratur, hvilket jeg syns er veldig fint. Jeg har lest litt av det hun har skrevet, og jeg syntes definitivt det var innlevelse og spenning med i historien. I tillegg sier hun ikke alltid nøyaktig hva som er galt med hovedpersonene, hvilket får en til å tenke seg om, og trekke egne konklusjoner om hva problemet kan være.

 

Jeg syns hun er en dyktig forfatter som absolutt fortjener den tittelen hun har.