Ole Petter Arnulf Øverland ble født i Kristiansund 27 April 1889, men vokste opp i Bergen sammen med sin mor Hanna Louise og store broren Aage. Faren Peter Anton Øverland var maskinist og var ofte til sjøs. Da han døde, veldig tidlig i livet til Arnulf, var det vanskelig for Hanna å forsørge sønnene med den lille inntekten fra systuen hun drev. De levde under trange kår og hadde bare det som var ytterst nødvendig av mat og klær. Fattigdom preget Arnulfs unge liv.

Da Arnulf var liten drømte han seg ofte bort, og han drømte om ting han ikke kunne få og ting han ønsket seg av livet. Morens store interesse for kunst inspirerte ham til å drømme og dikte.

Han interesserte seg tidlig for lyrikk og litteratur. Han skrev allerede dikt som barn. Han hadde et veldig sterkt forhold til sin mor og mange av diktene han skrev handlet om henne. Da hun døde gikk det veldig inn på ham, han satt igjen med stor sorg. Han skrev dette diktet om hennes betydning for ham:

De grov et hull i jorden,

I dyp, sort jord.

De senket ned i en kiste

Min mors mor.

Hun var min beste venn,

Hun var så stor og trygg.

Hos henne kunne jeg gråte,

Når jeg hadde vært stygg.         (utdrag)

Litt etter at Arnulf fylte seks år ble han sendt til Tanks annenklasses privatskole for bedremanns barn. Han vantrivdes på skolen. Han var aldri glad og han sluttet å drømme. Han sluttet på skolen etter fem lange år.

I 1904 flyttet Arnulf og familien til Kristiania (Oslo). Der hans bror Aage skulle begynne på universitetet. Året etter fikk Aage tuberkuløs meningitt og ble alvorlig syk. Plutselig en dag var han død. Arnulf ble også smittet, han måtte bo på et sanatorium. Oppholdet der og de andre pasientene der fikk stor betydning for de mange diktene han skrev under denne perioden. Etter et helt år på sanatoriet ble Arnulf friskmeldt.

Arnulf tok eksamen artium i 1907. Han begynte så på universitetet for å studere filosofi. Han ville bli lektor men skjønte fort at det litterære og estetiske som foregikk på universitetet interesserte han mye mer. Han interesserte seg for tyskland både språket, litteraturen og filosofien. Det som gjorde at han til slutt bestemte seg for å bli dikter var inspirasjonen han fikk fra forfatteren August Strindberg.

I 1911 debuterte Øverland med diktsamlingen ”Den ensomme fest”. Han hadde mislykkes tre ganger og klarte det endelig. Like etter kom han ut med en ny bok ”De hundrede violiner” diktene i disse bøkene handler om en ung mann som ikke finner seg til rette i verden, han lider av angst og kjærlighetslengsel.

Arnulf var knyttet til motstandskampen under 1. verdenskrig. Han elsket tysk kultur og hadde stor sympati for tyskerne. Etter verdenskrigen skiftet Øverland stil. Han flyttet til Nesodden, nygift med Hildur Arntzen.

Tyskernes nederlag gikk kraftig innpå ham. I 1919 ga han ut boken ”brød og vin”. Han forsvarte de beseirede og diktene bar preg av kampvilje for rettferdighet. Han skrev politisk og kritiserte borgerskapet, kapitalismen og kirken. Han beskyldte dem for verdenskrigen. Han var kommunistisk og kjempet for arbeiderklassen.

I 1920-årene var der litt ”Øverland overalt”. Han opptrådte ofte i det norske studentersamfund og hadde ofte noe han hadde skrevet i avisene. Han gjorde en god innsats for forfatteres rettigheter. Han ble formann i forfatterforeningen. Sigurd Hoel var Arnulf beste venn og støtte spiller under denne tiden i hans liv.

Han reiste til Berlin der han skrev til de hjemme om hvordan det var for folk og hvordan et krigherjet Tyskland var. Like etter ble han medlem i ”Mot dag” som var en radikal sosialistisk gruppe. Han hadde tidligere skrevet noveller og dikt i gruppas tidsskriften. Han ble god venn med gruppas leder Erling Falk, og Falk fikk betydning for Arnulf. Øverland hadde sterk tro på de sosialistiske ideene om mennesker og frihet, men denne troen ble kjeftig svekket under Stalins diktatur. Dette ble et ”oppbrudd” i livet hans.

”Berget det blå” og ”hustavler er sett på som hans rikeste og mest fullkomne utgivelser. Med disse fikk han sitt store gjennombrudd på slutten av 1920-årene. Bøkene skildrer solidaritetstanken og de mest dårlig stilte.

Øverland brukte ofte bibelen når han diktet, det var lett å se at han kunne innholdet ut og inn. Men Arnulf var ikke positiv til kirken og kristendommen, han hånte den norske kristendommen i mange av sine dikt, artikler og foredrag. I 1933 holdt han et foredrag som han hadde kalt ”kristendommen, den tiende landeplage”. Dette ble sett på som gudsbespottelse. Før foredraget var kriminalpolitiet varslet og var da tilstede. Han ble tiltalt for blasfemi, men ble frikjent med syv mot fire stemmer.

Mange av de bibelsk pregende diktene er ”parodierende”. Som i novellen ”tro og overtro” der det diskuteres teologiske spørsmål med fanden.

Men hvem tror på bibelen i våre dager?

-        Tror De virkelig på – æ Gud? Sa jeg.

-        Hva var jeg uten ham? Sa djevelen saktmodig.

-        Nei, De sier noget, sa jeg. Men kunde man ikke da tenke sig et samarbeide mellem Dem og – æ Gud?

-        Søte venn, sa han, - hva annet tror du vi bestiller?

-        Kristendom og moral og lov og rett og hele den sedelige verdensorden er da en frukt av vårt intime samarbeide!

-        Jeg trodde, det var _ æ Gud alene – sa jeg.

-        Trodde du, det var Gud alene, som fristet Eva med å vise henne slangen?

(utdrag fra tro og overtro)

Han begynte etter hvert å skrive mer politiske og kampdikt. Dette var ikke like godt likt av alle, men han fortsatte å dikte selv når Tyskland okkuperte Norge. Han ble forbudt å skrive gi ut diktene, men de ble trykket i all hemmelighet. I juni 1942 ble han arrestert av tysk politi. Han ble satt i enecelle i Møllergata 19. Han hadde fått ”smuglet” med seg en liten blyant og brukte toalettpapir til å skrive på. Hadde han blitt oppdaget ville han fått en hard straff. Hans forakt for nazismen ble større under oppholde i fengsel.

På høsten ble han sendt til fangeleiren Grini ved Oslo. Senere ble han sendt til konsentrasjonsleiren ”Sachsenhausen”. Der skrev han mange nydelige dikt og leste dem opp for de andre som ble holdt der. Det ble en trøst i den elendige tilværelsen. Øverland satt i Sachsenhausen helt til krigen var slutt. Oppholdet der og erfaringene klarte han aldri å glemme. Diktene han skrev der er i samlingen ”vi overlever alt”.

Da han kom tilbake til Norge etter oppholdet i konsentrasjons leiren ble han hyllet som forfatter. Det ble holdt utallige fester for ham. Han ble utnevnt til æresmedlem i forfatter foreningen og andre store foreninger. ”vi overlever alt” ble gitt ut og solgte over 50000 eksemplarer det første året. Han ble tildelt Wergelands gamle bolig, æretsboligen ”Grotten” ved slåttsparken i Oslo, for resten av livet.

Arnulf hatet Adolf Hitler og mange av diktene han skrev hadde sterkt preg av hans motvilje mot nazismen. Et av de mest kjente diktene hans viser dette: ”Du må ikke sove”

Og nå skal han ut i en skur av stål

Og henge igjen i en piggtrådsvase

Du vet, det er menneskets mening og mål!

Øverland giftet seg med Margrete Aamodt som også hadde sittet i konsentrasjonsleir i Tyskland. De fikk to døtre sammen, Åsil og Eli. Hans lykke satte seg nå i diktningen hans, skrive stilen forandret sg på nytt. Han skildret sin glede over sin familien. Men krigens hendelser slapp aldri helt taket på ham. Han var veldig bevisst på at dette ikke måtte skje igjen.

Arnulf fortsatte og kjempe mot urettferdighet og undertrykkelse. Han angrep fascismen og Franco og Sovjet-kommunismen. Han var redd fascismen skulle utvikle seg til en moderne variant av Hitler regime.

Da Norsk språknemnd ble opprettet i 1951 fortsatte Arnulf sin kamp mot bokmål og samnynorsk. Han mente at dirigeringen av språkutviklingen var ”ond”. Han mente at de nye reformene for rettskriving betydde ødeleggelse av riksmålets struktur. Han kjempet mot ”fornorskning” i mange år. Det var en dyp og personlig sak for ham.

Øverland var interessert i de andre dikterne i etterkrigstiden og fortalte offentlig hva han syntes om det de skrev. Han støttet forfatteren Agnar Mykle i en rettssak om ytringsfrihet ved å være forsvars vitne i rettsaken.

Arnulfs siste år satt han ofte og mimret og tenkte for seg selv. Han tenkte på gleden ved selve livet. Han hadde ikke så mange venner og følte seg noen ganger ensom og isolert. Han følte at han ble mer opptatt av sport og underholdning enn dikt.

Arnulf var ofte syk denne tiden, påkjenningene fra krigen hadde satt sine spor. Han så døden i øynene og grudde seg ikke til å gå ”den sene aftenstund til bryggen ved fergestedet”

Nu er det kveld.

Jeg tar på tingene. Jeg tar farvel.

Jeg ser på henne og på barna våre.

Det er vel mangt, jeg gjerne vilde si.

Jeg får det ikke til. Jeg går forbi,

Og sakte stryker jeg dem over håret.

25. mars 1968 dør Arnulf Øverland etter er sykehusopphold. Hans urne ble satt ned i æreskirkegården på vår frelsers gravlund i Oslo.