Ole Petter Arnulf Øverland ble født i Kristiansund 27. april 1889. Hans far, Peter Anton Øverland, var maskinist og ofte ute til sjøs. Hans mor Hanna Louise oppdro Arnulf og hans eldre bror Aage i Bergen. Familien levde under trange kår og hadde kun det nødvendigste av klær og mat. Som liten var Arnulf Øverland veldig glad i å drømme seg bort. Han pleide å drømme om ting han ikke kunne få og ting han ønsket seg av livet. Morens kunstneriske interesse var en god inspirasjonskilde og preget hele hans oppvekst.

 

Arnulf Øverland begynte tidlig å interessere seg for litteratur og lyrikk. Han begynte allerede som barn å skrive dikt. Da skrev han ofte om ting han drømte og om ting som foregikk rundt ham. Hans mormor hadde stor betydning for Øverland da han var liten, og flere av hans dikt handler om deres forhold. Da mormoren døde satt han igjen med en tung sorg. Han skrev da dette diktet som handler om hennes betydning for ham:

 

De grov et hull i jorden,

i dyp, sort jord.

De senket ned i en kiste

min mors mor.

 

Hun var min beste venn,

hun var så stor og trygg.

Hos henne kunde jeg gråte,

når jeg hadde vært stygg.      (utdrag)

 

Da Arnulf Øverland var litt over seks år gammel ble han plassert i Tanks privatskole for bedremanns barn. Skolen var en slags annenklasses privatskole. Han likte seg dårlig på skolen og mistet sin munterhet og sine drømmer. Han sluttet på skolen etter fem år.

 

I 1904 flyttet familien til Kristiania hvor hans bror Aage skulle begynne på Universitetet. Aage ble i 1905 alvorlig syk av tuberkuløs meningitt og døde brått. Øverland ble også selv smittet av sykdommen men overlevde etter et år på et sanatorium. Hans opplevelser på sanatoriet fikk stor betydning for hans diktning etter denne perioden. Sin egen tilstand og erfaringer sammen med andre pasienters erfaringer ble skrevet om i flere dikt.

 

I 1907 tok Arnulf Øverland examen artium og begynte på Universitetet for å studere filologi. Hans planer var å bli lektor, men han skjønte fort at de litterære og estetiske debattene som foregikk på Universitetet, var noe han interesserte seg mye mer for. Tysk språk, tysk litteratur og filosofi fikk stor betydning for ham, og han leste en mengde tyske bøker. August Strindberg var Øverlands største inspirasjon og den personen som gjorde at han bestemte seg for å bli dikter.

 

I 1911 utkom endelig Arnulf Øverlands første bok etter tre mislykkede forsøk. Den het Den ensomme festen og bok nummer to De hundrede violiner kom året etter. Diktene i bøkene handler om en ung mann som ikke kan finne seg til rette i tilværelsen, om hans følelser og angst, hans fremmedfølelse og kjærlighetslengsel.

 

For jeg er arm og ensom,

Ensom på alle veier,

Og fire falske toner

Er alt min fløite eier. (utdrag fra Den ensomme festen)

 

Under første verdenskrig hadde Øverland sympati for Tyskland. Han mente tysk kultur var noe av det fineste i Europa, så Tysklands nederlag i krigen gikk sterkt inn på ham. Øverland reagerte voldsomt på Vestmaktenes sulteblokade og på den behandlingen tyskerne fikk under Versailles oppgjøret. Som dikter begynte han nå å opptre som en forsvarer for de beseirede. Da han i 1919 kom ut med boken Brød og vin bar den tydelig preg av en kampvilje for rettferdighet og om behandling av lidende mennesker.   

 

Avslutningen på første verdenskrig var også en avslutning på Øverlands ungdomsdiktning. Han begynte nå å engasjere seg både politisk og sosialt. Han tok avskjed med hele sitt gamle liv og kjøpte seg et hus på Nesodden ved Oslo. Hit flyttet han inn som nygift sammen med sin kone, sangerinnen Hildur Arntzen.

 

Utover i 1920-årene var Øverland å se på mange arenaer. Han var stadig å høre på talerstoler i Det Norske Studentersamfund og han hadde ofte skriverier i avisene. Han ble viseformann og senere formann i Forfatterforeningen og gjorde en stor innsats i kampen for forfatternes rettigheter og kår. Han la aldri skjul på at han tilhørte den klare venstre side i politikk og samfunnsspørsmål, dette kommer sterkt til uttrykk i diktene hans fra 1920-årene. Sigurd Hoel var Arnulf Øverlands beste venn på denne tiden og han fikk ofte hjelp og støtte fra ham.

 

I 1922 melte han seg inn i den sosialistiske gruppa ”Mot dag”. Han hadde i noen år skrevet i gruppas tidsskrift. Erling Falk var lederen i gruppa og han og Arnulf ble svært gode venner. Falk fikk stor betydning for Arnulf både som menneske og kunstner. Øverland trodde sterkt på de grunnleggende sosialistiske ideene om fred, frihet og sikkerhet for alle mennesker, men hans tro på sosialismen ble sterkt svekket under det Stalinistiske diktatur. Dette forårsaket et oppbrudd i livet hans.

 

Arnulf Øverland fikk sitt store gjennombrudd på slutten av 1920-årene da diktbøkene Berget det blå og Hustavler kom ut. I ettertid er disse regnet som hans rikeste og mest fullkomne i hele hans forfatterskap. Kritikken da de utkom var også veldig positive. Grunntonen i begge bøkene er solidaritetstanken, samfølelse med medmennesker og aller mest med de dårligst stilte.

 

Øverland benyttet seg titt og ofte av temaer og emner fra bibelen i sin diktning og man kunne lett se at han hadde lest den grundig igjennom. Men Øverland var ikke positivt innstilt til kirke og kristendom. I flere av sine dikt, artikler og foredrag hånte og hudflettet han den norske utgaven av kristendommen så godt han kunne.

 

Mange av de bibelsk pregede diktene og novellene er sterkt satiriske og parodierende. I novellen Tro og overtro fra 1931 sitter han og diskuterer teologiske spørsmål med fanden selv. Diktet ble utgitt i novellesamlingen Gud plantet en have i 1933:

 

Men hvem tror på bibelen i våre dager?

- Tror De virkelig på – æ Gud? sa jeg.

- Hvad var jeg uten ham? sa djevelen saktmodig.

- Nei, De sier noget, sa jeg. Men kunde man ikke da tenke sig et samarbeide mellem Dem og – æ Gud?

- Søte venn, sa han, - hvad annet tror du vi bestiller?

- Kristendom og moral og lov og rett og hele den sedelige verdensorden er da en frukt av vårt intime samarbeide!

- Jeg trodde, det var – æ Gud alene – sa jeg.

- Trodde du, det var Gud alene, som fristet eva med å vise henne slangen?          (utdrag fra tro og overtro)

 

Da Arnulf Øverland holdt et foredrag i Det Norske Studentersamfund 21. januar 1933 brøt stormen ut. Foredraget ble trykt som brosjyre like etter, under tittelen ”Kristendommen – den 10. landeplage”. Brosjyren forårsaket det voldsomme oppgjøret med kristendommen over hele landet i 1933. Før foredraget ble holdt var kriminalpolitiet informert og var derfor tilstede med en observatør. Øverland ble anmeldt for blasfemi og gudsbespottelse, og etter ordre fra Riksadvokaten ble han i mars 1933 tiltalt etter den såkalte blasfemiparagrafen i straffeloven. Han ble frifunnet av lagmannsretten med syv mot fire stemmer.

 

Da den økonomiske krisen rammet i 1930-årene, kom Øverlands venstreside enda tydeligere fram enn før. Han holdt brennende foredrag om klassejustis, næringslivets umoral, om den internasjonale kapitalisme og særlig om fascismen i Tyskland, Spania og Italia. Diktsamlingen Den røde front som ble gitt ut i 1937 ble en rent politisk-ideologisk bok. Han skrev også mye om den trusselen nazismen og fascismen var for Europa og Norge.

 

Øverland reagerte sterkt på Moskva-prosessene og Stalins forfølgelse av sine tidligere partifeller. Etter hvert begynte han å tvile sterkt på hele Sovjet-kommunismens fremtid. Hans tvil gjorde at han måtte melde seg ut av det Moskva-tro Norske Kommunistiske Parti.

 

Øverlands hovedfiende var Adolf Hitler, og nesten alt han offentliggjorde bar preg av intens motvilje mot nazismen. Et av diktene som viser dette er diktet Du må ikke sove:

 

Og nå skal han ut i en skur av stål

og henge igjen i en piggtrådsvase

og råtne for Hitlers ariske rase!

Du vet, det er menneskets mening og mål!

 

Arnulf Øverland fortsatte sin kamp mot nazismen selv etter tyskernes okkupasjon av Norge. Han skrev dikt som sirkulerte hemmelig, fra hånd til hånd. Diktene bidro til å styrke det norske folks motstandsvilje. Øverland følte at det han nå gjorde var viktig og at diktene hans virkelig betydde noe for folk.

 

Retten til et morsmål var for Øverland en så grunnleggende menneskerett at ingen politisk majoritet hadde lov til å krenke den. Da den nye rettskrivningsreformen var blitt vedtatt i 1938, startet Øverland en hard kamp mot den språklige tilnærmingspolitikken som lå bak.

 

Sommeren 1941 ble Øverland arrestert av tysk politi og satt på enecelle på Møllergaten 19. Hans forakt for det nazistiske livssyn ble enda dypere etter arrestasjonen og alle forhørene han gikk gjennom. Under oppholdet på Møllergaten 19 skrev Øverland flere vakre og dypt personlige dikt, som forteller om han selv og hans sinn.

 

Utpå høsten 1941 ble Øverland flyttet til fangeleiren Grini utenfor Oslo og allerede våren 1942 ble han overført til Sachenhausen ved Berlin. Her satt han til krigen sluttet og fikk erfaringer han aldri klarte å glemme.

 

Da Øverland kom til Sverige etter befrielsen av Sachenhausen giftet han seg med Margrete Aamodt som også hadde sittet i konsentrasjonsleir i Tyskland. Øverland ble hyllet som en helt ved ankomsten til Oslo og flere fester ble holdt for ham i forskjellige foreninger. Han ble utnevnt til æresmedlem både i Forfatter foreningen og i andre store lag. Regjeringen bestemte at han skulle få bo i statens æresbolig, Henrik Wergelands gamle hus i slottsparken, for resten av sitt liv. Øverland var svært takknemlig for dette og veldig stolt av å bli sammenlignet med Wergeland. Kort tid senere fikk Øverland sin første datter Åsil og ett par år etter datteren Eli.

 

Vi overlever alt ble gitt ut i 1945 og boken ble solgt i over 50000 eksemplarer det første året. De fleste diktene han hadde skrevet etter tyskernes okkupasjon av Norge ble trykket i boken.

 

Etter at han kom tilbake til Oslo og startet en familie, forandret Øverlands forfatterskap og diktning seg. Hans ekteskapelige lykke satte sitt preg på diktene og de ble muntrere og fylt med glede. De handlet om viktigheten av en familie og gledene den fører med seg. Men Øverland var fortsatt preget av det som hadde skjedd under den andre verdenskrig og tenkte mye på at hendelsen ikke måtte gjenta seg.

 

Arnulf Øverland fortsatte sin kamp mot urett og undertrykkelse og vendte seg i etterkrigstiden mot flere hold og regimer. I mars 1946 angrep han fascismen i Spania og general Franco som hadde makten. Han så også på Sovjet-kommunismen som en slags fascisme og var redd den skulle utvikle seg til en moderne variant av styremåtene til Hitler, Mussolini og Franco.

 

Øverland var en ivrig talsmann for et forsvarssamarbeid på nordisk basis. Han mente det gikk an å samarbeide uten å ødelegge landenes identitet og selvstendighet. Hvert land kunne ha sin egen konge, men det ville være et felles parlament hevet over dem. En felles utenriksledelse som ville ivareta våre felles interesser i Europa. Øverland slo fra seg tanken sin da NATO ble dannet som et alternativ i forsvarspolitikken og mente dette var enda bedre enn hans egne tanker.

 

Da Norsk Språknemnd ble opprettet i 1951 fortsatte Øverland sin kamp mot bokmål og samnorsk. Han mente at all dirigering av språkutviklingen var av det onde og at den statlige bemyndigede dirigeringen var den verste. De nye reformene som 1938-rettskrivningen påbød betydde en ødeleggelse av riksmålets struktur. Han kjempet mot fornorskingen med nebb og klør i mange år. Han viste et engasjement og en kampglød som viste at det hele var en dypt personlig følelsessak for ham. Allerede i 1948 hadde han hevdet at rettskrivningen av 1938 avskaffet ”vårt sprog”.

 

Øverland var fortsatt aktiv i debattene som foregikk i landet og han var den første som fikk i gang en stor diskusjon om den lyriske modernismen. Fornuften bannlyst fra Parnasset het talen han holdt i Det norske Studentersamfund på høsten 1953. Øverland sa i sin tale at han syntes det var altfor mange meningsløse dikt i moderne litteratur. Vi hadde fått en diktning hvor enhver form for logikk var bannlyst og en hver art av begripelse utelukket. Han mente dikterne hadde gått altfor langt i retning av å forkaste de gamle dikteriske former og bilder. Øverlands foredrag utløste en voldsom og langvarig debatt, som ikke bare dreide seg om modernismen i kunsten, men om Øverlands manglende evne til å tilpasse seg tiden.

 

Øverland var veldig opptatt av andre diktere i etterkrigstiden og ga offentligheten innblikk i hva han syntes om dem. Han skrev mest om forfattere han følte seg på bølgelengde med og om forfattere som ble angrepet fordi de benyttet seg av ytrings- og trykkefriheten. En mann han støttet var Agnar Mykle, og da hans roman Sangen om den røde rubin ble stilt for retten i 1957, var han et av forsvarsvitnene i rettssaken.

 

I sine siste år ble Arnulf Øverland ofte sittende og mimre for seg selv. Han tenkte på alle somrene på Humlesund ved Grimstad og på gleden ved selve livet. Han stilte seg mange spørsmål ved sin tilværelse og om hva han hadde lært av livet. Da Øverland ble eldre hadde han ikke lenger så mange venner og han følte seg ganske ensom og isolert. Han følte at folk ikke lenger var opptatt av dikt og diktning, men bare om sport og underholdning.

 

Arnulf Øverland var ofte syk i sine siste år og tilbrakte lange perioder på sykehus. Påkjenningene i konsentrasjonsleirene hadde merket han for alltid. Med største sinnsro så han døden i øynene og han grudde seg ikke til å gå ”den sene aftenstund til bryggen ved fergestedet”.

 

Nu er det kveld.

Jeg tar på tingene. Jeg tar farvel.

Jeg ser på henne og på barna våre.

Det er vel mangt, jeg gjerne vilde si.

Jeg får det ikke til. Jeg går forbi,

og sakte stryker jeg dem over håret.

 

Den 25. mars 1968 døde Arnulf Øverland etter et kort sykehusopphold. Hans urne ble satt ned i Æreskirkegården på Vår Frelsers Gravlund i Oslo.

 

 

Kilder:

Bøker:

Arnulf Øverland- om seg selv av Yngvar Ustvedt, Arnulf Øverland- det brennende hjerte av Carl Hambro, Norges litteratur historie bind 5.