Isaac Newton er en av de mest kjente personene som har preget historien gjennom de siste 500- årene. Han var en engelsk matematiker og fysiker som gjorde banebrytende ting og fant ut utrolige ting innenfor matematikk, fysikk og astronomi. Hans teorier og forskninger har også blitt forbedret og skrevet ned av forskere etter ham, som Albert Einstein(1879- 1955).Han regnes for grunnleggeren av den moderene matematiske analyse sammen med Leibniz.

Men, før han gjorde disse store fremskrittene for verden måtte han først gjennom en ensom og vanskelig barndom…

 

Isaac Newton ble født 25. desember, 1642, på godset Woolsthorpe nær Grantham i England, samme år som Galileo Galilei døde. Han ble født for tidlig og var svært spinkel og liten da han ble født. Moren hans har senere fortalt at han var så liten at han kunne få plass i en krukke, men han overlevde, og ble født inn i en godseier familie. Familien hans var ikke så veldig rik, men hadde jobbet seg oppover fra å være en fattigslig bondefamilie. Faren hans, Isaac senior, døde 3 måneder før han ble født. Moren hans, Hannah Ayscough, giftet seg på nytt med rike pastor Barnabas Smith da Isaac var 2 år. Isaac ble da forflyttet til bestemoren som drev en bondegård, for moren ville ikke ha ham av uvisse grunner. Forholdet til bestefaren var nokså dårlig, Isaac nevnte ham aldri, og bestefaren nevnte ham heller ikke i sitt testamente.

 

Da Isaac var 10 år flyttet moren tilbake, med sine 3 barn fra sitt andre ekteskap, som enke. Isaacs familie hadde aldri vært spesielt skoleflinke, faren hadde ikke en gang kunnet skrive sitt eget navn, men Isaac lærte å skrive, lese og regne på en skole i lokalmiljøet for det. Da han ble 12 begynte han på en skole i Grantham. Mens han gikk der fikk han bo hos en apoteker. Den tiden hadde han problemer på skolen og brukte heller tiden på å eksperimentere med kjemikaler fra apotekerens skap. Han ble inspirert til å lage en mindre modell av vindmølla nede i byen, men denne ble ikke drevet av vinden, den ble drevet av en sulten mus som løp etter en pose korn. 

 

Da han ble 16 måtte han flytte tilbake til moren og bestemoren for å prøve og drive gården, men han var ingen god bonde. Han brukte tiden med å lage vindmøller, vannmøller og demninger i stedet for å passe sauene. Moren merket spesielt at han ikke passet som bonde en kveld det lynte og blåste skikkelig i 1658. Isaac skulle ut for å lukke låvedøren så den ikke ble ødelagt, men glemte det da han måtte måle vindstyrken. Låvedøra hadde neste dag brukket på tre steder.

 

Etter å ha vært hjemme i 9 måneder reiste han tilbake til apotekeren og fortsatte på skolen i Grantham. Der ble han undervist og passet på av rektoren, Henry Stokes, det så ut til å virke, for da han var ferdig med skolen den våren var han skolens flinkeste elev, og lærerne var veldig stolte av ham.

 

I juni, 1661, reiste han til byen Cambridge for å studere ved Trinity- fakultet, som var en del av det berømte Cambridge universitetet. Det viste seg at dette var noe som var ment for ham, for det var her han oppholdt seg de neste 35 årene!

 

Den første tiden tjente han til livets opphold ved å gjøre tjenester for rike studenter. Isaac tok studiene svært alvorlig og brukte uker på problemer, og særlig innenfor matematikken. Læreren hans, Isaac Barrow, var mektig imponert over hans arbeide og oppmuntret ham til å jobbe hardere. I 1664 fikk han stipendiat ved Trinity- fakultet. Januar, 1665, fikk han mastergrad, og på denne tiden begynte han og interessere seg for vitenskap, religion og filosofi. Han brukte tiden sin på bøker som var skrevet av Rene´ Descartes( ”jeg tenker, altså er jeg”), Johannes Kepler og Robert Boyle. På denne tiden gjorde han også store fremskritt innen matematikk og begynte å utdype seg i geometri og algebra.

 

Men på samme tid i 1665 brøt det ut pest i London, og universitetet ble stengt. Derfor måtte Isaac reise hjem til moren, men det bare gledet han seg til, for da kunne han gjøre det han hadde lyst til. Moren gjorde heller ikke noe av at han eksperimenterte i stedet for å jobbe på gården. Det var på disse 2 årene han fikk utrettet mest innenfor matematikk og astronomi.

 

Dagene og ukene gikk, og Newton tok for seg det ene problemet etter det andre. Men da han gransket Keplers lover og Galileis lov om fritt fall, fikk han en gåte som tok både nattesøvnen og appetitten fra ham : Hvorfor stemmer deres beskrivelse, og hva er årsaken ?

Etter dager og netter med tankearbeid og utregninger hadde han et resultat. Hvis Solen tiltrekker planetene med en kraft som avtar med kvadratet av avstanden, så blir bevegelsen slik Kepler hadde beskrevet. Galilei hadde funnet formelen for strekningen et eple faller i løpet av ett sekund; nå kunne Newton beregne hvor langt Månen faller mot Jorden per sekund. Utregningene stemte nesten med den observerte månebanen. Newton var overbevist om at han var på rett spor.

 

Når Newton trengte å koble av, utførte han eksperimenter, en lidenskap som varte livet ut. Denne gangen var det lyset han ville utforske. Gjennom et lite hull i vindusskodden lot han en tynn solstråle falle inn i et mørklagt rom, og i veien for strålen plasserte han et prisme. På veggen bak prismet framkom regnbuens farger. Fenomenet var kjent og ble forklart ved at fargene ble skapt i glasset.

Newton våget nå å forkaste denne teorien ved å hevde at det hvite lyset består av alle fargene, men at fargene blir brutt ulikt når de passerer prismet. Newton ble betatt av dette og lot seg begeistre av dette fenomenet på en måte som ikke lignet ham. Han utførte mange eksperimenter med lys, og resultatene ledet ham til å tro at lys er en strøm av partikler. Han måtte bevise dette for folket og kirken for at de skulle tro ham, det gjorde en del da han satte et prisme til, som skulle føre lyset til en fase til, men det ble bare vanlig lys igjen, altså: Lyset kan bare ”prismes” en gang!

Våren,1667, åpnet universitetet igjen. Barrow var fornøyd og overrasket over å høre Newton fortelle hva han hadde funnet ut under pesten. To år senere, i 1669, trakk Barrow seg fra professorstillingen, og Newton overtok. Det var meningen han skulle undervise studenter, men ingen syntes det var interessant å høre om optikken Newton hadde funnet ut.

 

I 1672 og 1675 skrev han to artikler om lysets egenskaper, han håpet andre forskere ville støtte ham, men i stedet meglet de mot ham og anklaget ham for å ha stjålet ideene hans.

 

På 1670- tallet begynte Newton å studere kjemi og alkymi. Han begynte også å studere teologi og religion. Han sammenlignet forskjellige skapelses- beretninger og regnet ut hvor lenge siden skapelsen hadde pågått. Newton var kristen hele livet.

 

På denne tiden begynte Newton å gruble over hvordan gjenstander beveger seg. Han forklarte dette i boka si Principia. Newton brukte alle teoriene sine til å forklare hvorfor vi går i bane rundt jorda, og hvorfor månen holder seg i banen rundt oss. Han forklarte dette ved å si at store ting trekker på større ting…( veldig forkortet sagt!)

 

Newton hadde hele livet mange fiender, spesielt Robert Hooke. I 1686 ville han ha noe av æren for invers- kvadrat- loven, men det fikk han ikke, for han hadde fremstilt dette galt, og Newton riktig. Edmund Halley var Newtons støtte- spiller gjennom hele livet, og de to delte erfaringer og oppdagelser med hverandre. Det var blant annet Halley som fikk overtalt Newton til å skrive boken Philosophiae naturalis principia mathematica (  Matematiske prinsipper for naturfilosofien ), som regel bare forkortet Principia, som ble utgitt i 1687.

 

Etter mange år med suksess fikk han i 1693 et nervesammenbrudd. Han kunne gå i dagevis uten søvn p.g.a. astronomiske oppdagelser om natten. På toppen av dette hadde et svært tett forhold med den unge sveitsiske matematikeren Fatio de Duillier tatt slutt måneden før. Newton var egentlig hele livet klønete i sosiale sammenhenger. Han var en meget streng protestant og giftet seg aldri, han unngikk også kvinner.

Det tok en stund før han kom seg etter sammenbruddet, og da han gjorde det ble han bl.a. valgt til parlamentsmedlem for Cambridge-universitet i 1689. Da fikk han ansvar for utgivelsen av mynter og måtte forfølge mange myntforfalskere.

 

I 1700 flyttet han til London, der ble han i 1703 utnevnt til president i det kongelige vitenskaps- selskap, men godtok ikke utnevnelsen før Hooke var død i 1704. Da utgav han også boken optikken, hvor han forklarte alle sine teorier om lyset.

 

Newton var den første engelske forskeren som ble adlet, og dermed kunne kalle seg ”sir”. Det skjedde i 1705.

 

Sir Isaac Newton døde 31. mars, 1727. Han etterlot seg ett barn, som han hadde fått utenfor ekteskap da han var ung, men ikke mange visste om dette barnet. Isaac ble begravet med pomp og prakt i West- Minister- katedralen i London, hvor mange av Englands berømtheter ligger.

 

Newtons store innsats til verden ble avspeilet på gravsteinen som ble satt opp i katedralen i 1731. På den er det inngravert et teleskop, en smeltedigel, et prisme, mynter, Jorda, planetene og Sola, matematiske formler og omrisset av hans kjente bøker, der iblant Principia.

 

Isaac Newton var svært viktig for verden, og er det fortsatt. Mennesker sitter fortsatt og prøver å tolke andre ting han har skrevet. Han har også inspirert mange til å forske selv og tro på drømmene sine, tro man kan noe!

 

” Det kommer noe godt ut av den som tror, og vil.” Det var en av hans yndlingssetninger…