Bjørnson ble født og vokste opp på gården Bjørgen i Kvikne i 1832. Bjørnsons far var pastor i Kvikne, men i 1837 overført til Nesset prestedømme, i Romsdal. Etter fem år ved middelskolen i Molde, ble han sendt til Christiania til Heltbergs studentfabrikk for å avlegge eksamen og studere på universitetet da han var 17 år gammel. Bjørnson hadde skrevet dikt siden han var 11 år. Han gikk ut fra universitetet i Christiania i 1852, og begynte å jobbe som journalist.

 

I 1857 ga han ut boken Synnøve Solbakken, den første av sine bonderomaner. I 1858 kom boken Arne, i 1860 av En glad gut og i 1868 av Fiskerjenten. Disse er de viktigste eksemplene på hans bonde-fortellinger, en del av hans forfatterskap som har gjort inntrykk i Norge og gjort han berømt i utlandet.

 

Han ønsket å lage en ny saga i lys av bøndene, og han trodde dette kunne gjøres, ikke bare i prosa, men i nasjonale drama eller folkestykker. Det første av disse var et en-akts stykke hvor handlingen er lagt til det 12. århundre, I 1855 skrev han Mellom Slagene, men den ble ikke publisert før i 1857. Mellom slagene ble fulgt av Halte Hulda i 1858, og Kong Sverre i 1861. Alle disse tidlige forsøk ble imidlertid overgått av den ypperlige trilogien om Sigurd Slembe, som Bjørnson ga ut i 1862. Etter det ble han regnet blant de ledende unge poeter i Europa.

 

Ved slutten av 1857 hadde Bjørnson blitt utnevnt til direktør av teateret i Bergen, en stilling han beholdt, ved hjelp av mye journalistarbeid, i to år, til han returnerte til hovedstaden. Fra 1860 til 1863 reiste han mye i hele Europa. Tidlig i 1865 overtok han ledelsen av Christiania teater, og brakte sin populære komedie De Nygifte og sin romantiske tragedie om Maria Stuart i Skottland til folket. Selv om Bjørnson i sine noveller og stykker har laget mange nydelige sanger, var han aldri noen stor versskriver; i 1870 publiserte han sine dikt og sanger samt den episk sykel kalt Arnljot Gelline; sistnevnte inneholder det fantastiske odet Bergliot, Bjørnsons fineste bidrag til lyrikken. I 1871 startet han en journalistisk bigeskjeft med å holde foredrag rundt omkring i de landene i nord. Han hadde overraskende sterke evner som taler kombinert med en markant fysisk fremtoning.

 

Fra 1874 til 1876 var Bjørnson i utlendighet, og i dette frivillige eksil fikk han tilbake sine skaperevner. I 1877 ga han ut en ny roman, Magnhild. Han ga uttrykk for sine republikanske følelser i det polemiske teaterstykket kalt Kongen. I en senere utgave av dette tok han med et innledende essay "Intellektuell frihet" som nærmere forklarte hans standpunkt. Kaptein Mansana, som er en episode fra den italienske frigjøringskrigen, kom i 1878.

 

Bjørnson satte veldig opptatt i gangskrivingen av et nytt sosialdrama, Leonarda (1879), som lagde full storm. Et satirisk stykke, Det nye System ble laget noen få uker senere. Selv om disse stykkene fra Bjørnsons andre periode ble sterkt debattert, var det ingen av dem (bortsett fra en fallit) som ble publikumsvinnere.

 

Da han enda en gang laget et sosialdrama En handske i 1883, var den ingen teaterdirektør som ville sette det opp, bortsett fra i en modifisert utgave, dette til tross for at stykket viser hans fulle kraft som dramatiker. Om høsten samme år ga Bjørnson ut et mystisk og symbolsk drama Over Ævne, hvor han gikk kraftig til rette mot de abnorme utslag av religiøs svermeri. Dette ble ikke satt opp før i 1899, men gjorde da stor lykke.

 

I mellomtiden hadde Bjørnsons politiske oppfatninger resultert i en tiltale om høyforræderi. Han tok opphold i Tyskland en periode og kom ikke tilbake til Norge før i 1882. Da overbevist om at teateret var en umulig vei for han, gikk han tilbake til å skrive romaner. Han utga i 1884 Det flager i byen og på havnen hvor han legemliggjorde sine teorier om arv og utdannelse. I 1889 ga han ut en ny lang og enda mer bemerkelsesverdig roman ”Paa Guds veje” som handler om de samme problemene. Samme år utga han komedien Geografi og kjærlighet som ble en suksess.

 

Et tema som interesserte ham sterkt, og som holdt hans penn hvileløs, var spørsmålet om bondemål, dvs. ideen om å lage et norsk nasjonalspråk som skilte seg klart fra dansk-norsk som den norske litteraturen så langt var blitt skrevet i. Til tross for Bjørnsons sterke og enkelte ganger nokså ensporete patriotisme, støttet han dem som mente at dette var galskap. Hans foredrag og pamfletter mot det såkalte malstrævet i sin ekstreme form hadde stort gjennomslag.

 

Bjørnson var en av de opprinnelige medlemmer av Nobelkomiteen, og han ble gjenvalgt i 1900. I 1903 mottok han Nobels litteraturpris.

 

Bjørnson hadde bidratt mer enn noen til å vekke den norske nasjonalfølelsen, men i 1903, like før bruddet mellom Norge og Sverige, talte han til sine landsmenn om forsoning og moderasjon.

 

I 1905, idet Norge skulle velge sin egen uavhengige statsform, ble den tidligere bastante republikaner overbevist om at monarki var det riktige for Norge, først og fremst fordi det innebar sterkere bånd til Storbritannia, Norges viktigste handelspartner og allierte, men også fordi det var på linje med statsformene i Sverige og Danmark.

 

Bjørnson døde i 1910. Båren med Bjørnstjern Bjørnson ankommer Honnørbryggen i Oslo, hvor han i noen år hadde tilbrakt vintrene. Han ble begravet med stor ære og sorg, etter å ha blitt hentet hjem til Norge av et norsk krigsskip.

 

Hans skjønnlittære forfatterskap omfatter fortellinger, romaner, skuespill og dikt. I de første verkene er han en fornyer av skriftspråket. Han fornorsket syntaks, ordforråd og ortografi. Realismens krav om virkelighetsskildring var med på å gjøre språket norskere. Men utover i 60-åra blir språket hans mer likt det gjengse skriftspråket fordi han var sterkt oppglødd for skandinaviske ideer også på det språklige området. Han fulgte vedtakene fra Stockholmsmøtet i 1869 (bl. a. k (ikke kj) framfor e, æ, å og diftonger med j, ej, øj.). Bjørnson engasjerte seg i mange saker (bl.a. unionsoppløsningen fra Sverige, kvinnefrigjøring, arbeidernes rettigheter) og formidlet sine meninger i taler, artikler og ca. 30 000 brev.

 

 

 

Et lite utdrag fra ”En glad gutt”:

"Øyvind het han, og gråt da han ble født. Men alt da han satt oppreist på morens fang lo han, og når de tente lys på om kvelden, lo han så det sang..."

Dette er boken om Øyvind Plassen, Marit og gamle Bård skolemester.

Alle Bjørnsons helter må vinne over et eller flere karaktertrekk for å bli brukbare i livet. Her er det Øyvind som må vinne bukt med æresyke og selvgodheten. Og ikke minst lære hva tålmodighet og langsiktighet er.

Kommer han seg frem i verden, tross de små kår han vokser opp i? Får han Marit til slutt? Allerede de første ordene som sies om ham, tegner bilde av et levende, lite menneske, åpen for medgang og motgang, glede og sorg i skiftende livssituasjoner.