Camilla ble født 23. januar 1813 i Kristiansand. Hun flyttet med familien til Eidsvoll prestegård da hun var 4 år. Pikenavnet hennes var Camilla Wergeland, og hun er lillesøsteren til Henrik Wergeland. Camilla var en livlig jente, og foreldrene hadde store forventninger til henne. Hun stod faren nærmest, selv om han kunne vær tung og grublende, Camilla synes moren hadde et lyst og positivt syn på livet. I farens bibliotek fikk Camilla lov til å lese så mange bøker hun ville, og hun og resten av søsknene fikk undervisning av en egen huslærer. Hun følte seg ofte ensom.

Da hun var 13 år ble hun sendt til Jomfru Pharos pikeinstitutt i Christiania, der skulle hun være i et år. Camilla likte seg dårlig der, hun ble ertet og hadde vanskelig for å bli godtatt. Etter dette ble hun sendt til en pikeskole i Slesvig i Tyskland, hvor hun fikk kristendomsundervisning, ble fortrolig med tysk og dansk litteratur og tok kurs i tegning og musikk. Camilla ble ikke godtatt der heller, før en medelev utfordret henne til ”hungerprøven”, som gikk ut på at hun skulle leve for to skilling dagen i åtte dager. Hun sluttet å spise og ble etter hvert syk, men doktoren ble tilkalt og hun ble frisk og vant ”veddemålet”.

Da hun kom hjem fra Tyskland levde hun et stille og rolig liv på Eidsvoll sammen med familien. Camilla fikk tid til å tenke over hva hun ville med livet sitt og håpet på at det skulle skje noe stort.

17 år gammel traff hun Johan Sebastian Welhaven i Christiania. De ble stormforelsket i hverandre, men hjemme ble hun nærmest sett på som en forræder fordi hun forsvarte synspunktene hans fordi han og Henrik var erkefiender. Camilla holdt egentlig med begge parter. Welhaven var etter hvert mer opptatt av striden mellom ham og Henrik Wergeland enn av forholdet til Camilla, noe hun synes var sårende og nedverdigende og i 1836 bestemte hun seg for å reise til noen venner i Hamburg og starte et nytt liv der.

I Hamburg fikk hun følelsene på avstand og skrev i et brev til en venninne at hun ikke lenger elsket Welhaven, men hun var bitter og grublet over årsakene til det mislykkede forholdet. Hun kom etter hvert fram til at grunnen kanskje ikke var henne selv, men selve kvinners livssituasjon. På den tiden var målet med kvinners liv å bli godt gift, hun skulle leve for sin mann og sine barn og alltid tenke på familiens beste og undertrykke sine følelser. Dette ville ikke Camilla godta!

I 1841, da hun var 28 år, giftet hun seg med Peter Jonas Collett. Han ga Camilla tro på seg selv og oppmuntret henne til å skrive, noe som var svært uvanlig for tiden. De bygde et hus bak slottet i Christiania og fikk fire sønner. På denne tiden fikk Camilla gitt ut noen artikler og føljetonger, riktig nok anonymt. Men de fleste visste hvem som skrev dem, og de likte det ikke.

Dette var den lykkeligste perioden i Camillas liv, men etter ti år døde Peter Jonas. Etter dødsfallet fikk Camilla tilbud om økonomisk støtte fra hans brødre, men hun avslo. I sin nød bestemte hun seg for å selge huset. Hun måtte ta sønnen Robert og gi ham til onkelen, så dro hun med resten av barna til København. De flyttet fra leilighet til leilighet og dro stadig videre.

Camilla bestemte seg for at hun ville være forfatter, noe som betydde frihet og selvstendighet for Camilla. De flakket mange år omkring i utlandet og flyttet ut og inn av pensjonater og hybler mens hun begynte så smått å skrive videre på en roman hun hadde begynt på mens mannen ennå levde.

Denne romanen het ”Amtmandens døttre”, og den ble gitt ut i 1854. Den handler om fire jenter som blir tvunget inn i ulykkelige fornuftsekteskap. Hovedpersonen er den yngste datteren som heter Sofie. Hun blir forelsket i huslæreren, men bryter kontakten ved en misforståelse. Hun rømmer til søsteren Louise, og det viser seg at søsteren er dypt ulykkelig over ekteskapet. Noe som bekrefter Sofies oppfatninger om kjærlighet, men Sofies skjebne er allerede bestemt, hun må gifte seg med en eldre enkemann.

De var mange som kritiserte romanen, men det var også mange som beundret henne.

Opp igjennom ungdomsårene hadde Camilla skrevet mange dagbok notater og brev, som førte til at hun skrev en selvbiografi som hun ga ut i 1863 og het ”I de lange Nætter”. Camilla viet resten av forfatterskapet stort sett til kvinnesaken.

Mot slutten av livet fikk hun en stor medgang, og da hun ble åtti år ble hun feiret med kvinnetog og hun ble hyllet i aviser. Hun fikk blomster og hilsener fra både inn- og utland og ble lovprist for sin innsats i kvinnesaken og hun ble hedret som dikter. Hun døde i 1895 da hun var 82 år gammel.

Oversikt over viktige verker:

- Amtmandens døttre, 1854

- Fortællinger, 1860

- I de lange Nætter, 1863

- Fra de stummes leir, 1877

- Mod strømmen (to bind), 1879 og 1885