Camilla Collett ble født i 1813 i Kristiansand. Hennes navn var da Wergeland og var lillesøster til Henrik Wergeland.

Da Camilla var 4 år, flyttet familien til Eidsvoll, hvor faren Nikolai Wergeland var prest.

Camilla ble oppdratt helt forskjellig fra sin bror, Henrik. Hun fikk et år på pikeskole i Kristiania (Oslo). Senere var hun en tid i Tyskland for å lære seg språk og ”europeisk dannelse”.

Når Camilla var hjemme på prestegården, spilte hun piano, sang, leste romaner fra farens boksamling og hun skrev. Dagboken hennes var som hennes bestevenn.

På en av reisene til Kristiania, møtte hun Johan Sebastian Welhaven, og de ble forelsket. Welhaven var en av Henriks uvenner, og forholdet mellom disse utviklet seg til et trekant drama.

Forholdet mellom Camilla og Welhaven tok slutt, og i 1841 giftet Camilla seg med Peter Jonas Collett. Collett ble en god ektemann for Camilla. De kunne prate åpent om alt, og det var uvanlig blant ektefeller den gang. Dessuten fikk han Camilla til å begynne å skrive.

I 1855 kom romanene Amtmannens Døtre ut. Det var en tendensroman. At en kvinne skrev den første tendensromanen i Norge, er ganske utrolig. Det vitner om en sterk og modig kvinne.

Som alenemor var det vanskelig å overleve som forfatter. Det gjorde Camilla Collett ganske bitter. For å tjene penger skrev hun mest i avisene, og Amtmannens Døtre ble hennes eneste roman.

I 1863 gav Camilla ut ”I de lange Nætter” som var en selvbiografi. Den forteller om minnene fra livet på Eidsvoll og broren Henrik. Forfatterskapet til Camilla ble brukt i kampen for kvinnens rett til et verdig liv.

I 1877 kom ”fra de Stummes Leir”, en samling artikler der hun tar et oppgjør med de kvinner som blir presentert i litteraturen.

Etter ti års ekteskap døde Collett plutselig, og Camilla satt igjen med de fire små sønnene. Hun måtte selge huset og greide aldri å skape et nytt hjem på nytt. Hun slet med økonomiske problemer resten av livet.

Camilla Collett døde i 1895.