Camilla Collet var den første store kvinnelige forfatter innen norsk litteratur. Personer som Jonas Lie, Alexander Kielland og Henrik Ibsen har latt seg inspirere av tekstene hennes. Du kjenner henne kanskje igjen fra hundrelappseddelen fra 1997 eller frimerker? Hun var nemlig den første ikke-kongelige kvinne som ble avbildet på et frimerke.

Hundrelappseddel i Norge 1979-1997

Frimerker av Collett fra 1963

Camilla Collet ble født 23. januar 1813 i Kristiansand, og døde 6. mars 1895 i Oslo, eller Christiania som det het den gang. Collet var en norsk skjønnlitterær forfatter, essayist og kvinnesaksforkjemper. Hun bodde i en embetsfamilie sammen med moren Alette Dorothea, faren, Nicolai Wergeland og sin bror Henrik Wergeland, samt tre andre søsken. Hun fikk mer undervisning enn det vanlige for jenter på den tiden, og fikk lære andre språk og musikk.

Hun og Johan Sebastian Welhaven var lenge forelsket i hverandre. Men familiene deres bar motparter, og i 1834 tok faren hennes med henne ut på en reise til Paris for å ødelegge forholdet. Tre år gjør de det slutt. Få år etter møtte Camilla Peter Johan Collet. I 1841 giftet Camilla Collet seg med Peter Jonas. Han tilhørte Welhaven-kretsen, og var en politiker, litteraturkritiker, jurist og professor. Peter Jonas døde i 1851, men de rakk å få fire barn sammen. Etter han døde, fikk hun økonomiske problemer, som førte til at de tre eldste sønnene vokste opp hos ektemannens slektninger, mens den yngste ble igjen hos henne.

Men i de ti årene de var gift, støttet han Peter Jonas alltid Camilla til å skrive. Hun skrev ”Amtmandens Døtre” i to deler, og ga ut den første halvdelen i 1854 anonymt. Men det ble fort kjent hvem som hadde gitt den ut. Den siste halvdelen ble gitt ut året etter, og denne boka regnes som å være den første tendensromanen i norsk litteratur.  Det var den eneste romanen hun skrev. I årene etter skrev hun mest noveller og essay, og innholdet handlet ofte om kvinnesaken. Men hun er også kjent for dagbøkene sine.

Etter hennes død ble det funnet flere dikt, brev og dagbøker om henne og Welhaven. Mange av disse er utgitt i dag, og er omtalt som 1800-kjærlighetsroman. Det er etter disse tekstene at hun ble æresmedlem i Norsk kvinnesaksforening.