Dorothe Engelbregtsdotter ble født 16. januar 1634 i Bergen. Faren hennes, Engelbret Jørgenssøn, var rektor og sogneprest ved domkirken. Moren hennes het Anna Wrangel.

 

24. oktober 1656 giftet Dorothe seg med Ambrosius Hardenbeck, konrektor, kapellan og senere sogneprest. Siden hun vokste opp i et overklassemiljø med teoretisk lærdom, tok hun til seg kunnskap og impulser på ulike områder selv om hun ikke fikk formell utdanning. Hun bodde i København i nesten tre år. Der var det da et aktivt litterært miljø. Gjennom mannen kom hun i kontakt med det tysk-bergenske teologiske og musikalske miljøet.

 

Dorothes liv var også preget av mye sorg, ettersom bare to av de ni barna hun fikk vokste opp, og mannen hennes døde allerede i 1683.

Dorothe skrev religiøse og sørgmodige salmevers som ble beundret og sunget av mange i hele Norden. Hun hadde også personlig kontakt med både Petter Dass og Thomas Kingo. Kingo møtte hun året etter at mannen hennes døde. Hun ble Norges første kjente kvinnelige forfatter.

I 1678 kom for første gang hovedverket hennes Siælens Sang-Offer ut, som er Dorothes første samling av salmer. Den ble trykt i Oslo og kom opp i 24 opplag i alt.

 

Dorothe ble hedret og prist av mange kjente diktere på den tiden, og Ludvig Holberg kalte henne ”den største Poetinde, som de Nordiske Riger have haft”.

 

Det andre store verket hun gav ut var andaktsboka Taare-Offer. Den ble trykt for første gang i 1685. I diktet Afften Psalme, kommer det tydelig fram at hun var preget av sorg og lidelse.

 

Dorothe Engelbretsdotter vil med det hun skriver, overtale og omvende, formane, gi glede, trøst, undervise, og takke og ære Gud. I tillegg til å bygge på denne klassiske tradisjonen ble hun også en pioner for god diktning på morsmålet. Hun har en naturlig og god ordføring og mestrer det nyoppdagede germanske rytmeprinsippet fullt ut i gode rytmer og rim. Hun bruker både frodige, friske, og til dels frekke litterære bilder og uttrykk i verkene sine.

 

Dorothe Engelbretsdotter døde 19. februar 1716 i Bergen.