”Som moderne psykolog skal jeg belyse og forhøre en sjel. Jeg skal belyse den på kryss og tvers, fra alle synspunkter, i hvert hemmelige hull: jeg skal spidde de vageste rørelser på min nål og holde den opp til min lupe….”

Helt fra da Hamsun så sitt første lysglimt, til han trakk sitt siste åndedrag var han en kjemper. Livet begynte vanskelig, da familien og pengene ikke strakk til. Videre var det ingen som skjønte omfanget av Hamsuns talent. Da krigen kom, tok han tyskernes parti og ble dømt for landssvik. I likhet med hovedkarakteren i hans gjennombruddroman ”Sult”, følte han seg som ’en tilværelsens utlending’. Gjennom hele livet kjempet Knut Hamsun. Han banet seg vei, uten medlidenhet for hva han måtte treffe. Selv om Hamsun ved første øyekast kunne virke som en ufølsom egoist, hadde han nok sannsynligvis en mykere side. Ingen hard person, er i stand til å beskrive natur og karakterisere personer på den måten Hamsun kunne. Han hadde et stort talent, og etter min mening ville ikke dagens litteratur vært den samme hvis ikke Hamsun hadde levd.

- En vanskelig oppvekst

Dypt inne i Gudbrandsdalen året 1859, møtte en liten gutt dagens lys. En gutt som senere skulle vise seg å bli en stor forfatter. Faren var skredder, og familien levde under fattige forhold. Det ble en vanskelig start på livet for det uoppdagede geniet. Etter tre år i Lom i Gudbrandsdalen, flyttet familien til Hamarøy i Nordland for å slå seg til ro på gården Hamsund.

Familien var meget fattige og Hamsund ble sendt vekk fra gården. I stedet for å bo med familien, ble han flyttet til onkelen sin. Hamsuns onkel var en meget religiøs mann. Han var streng og humørsyk. Lille Hamsun, på bare ni år, mistrivdes sterkt. Uten at han fikk gjort noe, ble han hos onkelen i seks år. Seks vonde år for han. Først femten år gammel, tok Hamsun steget og dro ut i verden. På veien mot ukjente mål, men drømmen var kjent. Forfatterdrømmen stod sterkt inne i hans sinn.

- Hamsun ville bli forfatter, men veien var lang.

Hamsun var kommet ut av familie livet, men forfatterdrømmen var fortsatt langt unna. Han levde det en kan kalle et ganske omstreifende liv. På vei mot drømmen, prøvde han mange forskjellige livsstiler og yrker. Han levde et variert liv, men det som gikk igjen var fattigdommen. Den fulgte han som en hauk gjennom mange år. Blant annet prøvde den unge herren seg som krambusvein, skreppekar, skomakerlærling, lensmannsbetjent og skolelærer. Han tjente penger nok til å leve, men det var ikke nok for Hamsun. Å skrive var det han egentlig ville.

Hamsun prøvde å leve ut ønsket sitt om å kunne leve av å skrive og dro til Kristiania. Han gikk rundt til aviser og forlag og nesten bønnfalt dem om å publisere noen av hans artikler, dikt og fortellinger. Dessverre for Hamsun ble det avslag på grått papir. Etter flere nederlag ble fattigdommen og sulten for mye for han. Hamsun gav midlertidig opp og tok i stedet turen til Amerika for å prøve å finne noe annet å gjøre. Men han gav ikke helt opp. I denne tiden holdt Hamsun nemlig mange foredrag og franske og nordiske forfattere.

De to årene Hamsun var i U.S.A, kan regnes som en opptur i hans liv. Om det var lykkelige år kan selvfølgelig diskuteres, men han fikk ny giv og returnerte til Norge meg nytt mot i brystet. Da han kom hjem, dro han til Københav og oppturer stod i kø for Hamsun. Samme år, 1890, skulle vise seg og bli starten på en utrolig og stor forfatterkarriere for den dyktige mannen.

- Hamsuns gjennombrudd, romanen ”Sult”.

Gjennom en Hamsuns lange og suksessfylte forfatterkarriere, skrev han mange romaner. Den han virkelig slo igjennom med var romanen ”Sult”. Sult omhandlet mye av det han hadde gått igjennom på veien mot forfatterskapet. Tittelen på boken beskriver mye hvordan den viljesterke mannen hadde på veien mot drømmene. Han fikk virkelig føle hvordan det var å føle sulten tære på kroppen og pengene minske mer og mer. På sitt fattigste hadde Hamsun vandret utsultet rundt i gatene i Kristiania, bønnfalt avisene om å bruke noe av materialet hans. Etter oppløftet i Amerika fik han motet tilbake, og nå var han klar for å beskrive og få opplevelsene hans ned på papiret.

”Sult” handlet om en forfatter. I likehet med Hamsun selv. En fattig forfatters kamp for i livet i en brutal storby. I Romanen forteller Hamsun bokens hovedpersons stemme. I begynnelse skildrer han jeg-personen vandrende gjennom gatene. Ensomhet preger historien. På veien møter mannen nederlag på nederlag. Han føler seg liten, ensom og betydningsløs i den store byen. Allikevel gir han seg ikke. Han fyller brystet med mot, løfter hodet og spaserer videre gjennom livet. På utsiden kan han se ut som en normal mann, men på innsiden herjet følelseslivet. Han begynner å leve i en egen virkelighet. Det gjør at han utvikler seg til å bli et overnervøst menneske som lever gjennom fantasier. Den nervøse tilstanden han lever i utrykker seg spesielt i forholdet til andre mennesker. En dag kan han være oppreist, stolt, oppløftet og nesten mot hyggelig. En annen dag, helt nedbrutt, aggressiv og forutinntatt.

Romanen sult var om ikke annet hvert fall suksessfylt, lønnsom og tross alt Hamsuns debut. Boken legges inn i en epoke som sies å være ’Hamsuns sjanger’. Det spekuleres i om han var den første i Norge til å begynne å skrive i epoken, i Norge.

- Hamsun ledet an ny-romantikken i Norge

Bare gjennom drømmer og fantasier kunne mennesket finne frem til sannheten om seg selv. Det var i hvert fall slik de ny-romantiske kunstnerne så på det. Hamsun var en ny-romantisk forfatter. Romanene han skrev var ofte snakket fra hovedpersonens stemme, noe som karakteriserte ny-romantiske bøker. Da ble det lettere for forfatterne og dykke inn i menneskers sjeleliv og beskrive deres følelser. En kan egentlig si at forfatterne i denne epoken dykket inn i menneskers sinn og lekte psykologer. De ville finne ut hva som formet et menneske og hvilke faktorer i barndom/oppvekst som gjør at et menneske blir sann som der blir. De forsket på mye av det samme som Sigmund Freud.

Som sagt sies det at Knut Hamsun var den første i Norge til å plukke opp den nye trenden innen forfatterskap. Han begynte å skrive ny-romantisk, men senere kom flere etter og begynte å skrive slik som han.

Det meste i verden er det forsjellig meninger om. Slik var det også med Hamsun. Diktningen hans var fantastisk, men Hamsun som person kunne diskuteres.

- En høyt elsket og sterkt hatet mann

Året 1995 Knut Hamsun på foredragsturné fra Bergen til Kristiania. På en av hans fordrag sitter selveste Ibsen og hører interessert på sin ’kollegas’ erindringer og forfatterkunnskaper. Under foredraget angriper Hamsun den realistiske måten og skrive på. Han kaller den altfor direkte og uinteressant. Sistnevnte var kanskje det verste. Som at det ikke skal være nok med det, setter han i gang en bombasjon av kritikker mot ’de fire store’. Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie. Hamsun påstar at de skildrer ’døde’ karakterer, i stedet for levende mennesker. Han påstår også at det eneste de skriver om er samfunnsspørsmål og problemer. Noe Hamsun mener er kjedelig og ikke noe stoff til en roman.

I løpet av Hamsuns liv, hadde han flere kvinner. En av dem, som kanskje regnes som hans ’kone’, var Marie Andersen. Marie var skuespiller av yrke og ekteskapet hennes med Hamsun skulle senere få utvikle seg både på godt og vondt. Knut Hamsun var nemlig en sta og egenrådig herre, og ingen spesiell familiemann av natur. Når han ville skrive romaner, lukket han seg inne. Sperret fra omverdenen kunne han sitte å skrive i lange tider. Noen ganger kunne han til og med reise bort og bli borte i flere måneder, uten å tenke på de hjemme. På grunn av Hamsuns sjeldne tilstedeværelse, måtte Marie ta ansvar for hjemmet og alt som hørte til.

Hamsun var, som dere kanskje har forstått, en spesiell person. Spesielt sær, uhyggelig, men også særdeles interresant ville kanskje noen si. Noen elsket han, noen hatet han og noen syntes muligens det var best å stille seg nøytrale.

Uansett hva hvilken retning din mening om Hamsun går i, ville de fleste Nordmenn si at han valgte feil side da 2. Verdens Krig stod for døren. Dette var noe som senere ville gi han konsekvenser.

- Hamsun – nazist eller bare tysker vennelig?

Hvilken av påstandene som er riktig, er det nok ingen som kan si helt sikkert. Dessuten er det en rimelig brutal påstand og pålegge noen. Det som er helt fastslått og sikkert er at Hamsun var sterkt imot engelskmennene og hva de stod for. En av grunnene til motviljen var at han følte at England hadde skapt den moderne sivilasjonen som han selv hadde en meget stor skepsis mot.

Hamsun sine bøker har heller aldri hatt noen stor suksess i England, men derimot i Tyskland gikk salget opp i skyene. Han solgte flere bøker i dette landet, en noe annet land.

Knut Hamsun har hele tiden hatt gode kontakter og god forbindelse med tyskland, men i 1930-årene, tok det av. Da tok han nemlig åpenlyst parti med nazismen. Da 2. Verdens Krig herjet i Norge, og mange tusen nordmenn ble drept var fortsatt Hamsun på tyskernes side. I hans artikler støttet han tydelig nazismen og ga uttrykk for hvilken side han stod på. I alle Hamsuns artikler og avisinnlegg i denne perioden var det som gikk igjen at han ønsket at nordmennene skulle gi opp og bli en del av Hitlers rike.

Den ’tyskervennelige’ mannen, fikk stadig brev fra fortvilte familier som ønsket at han skulle hjelpe deres familie og kjente som satt i tyske fengsler eller annen fangenskap. Disse brevene ble ikke bare kastet bort usett. Hamsun var faktisk flere ganger i kontakt med Terboven, tyskernes leder i for det sivile styre i Norge. På disse møtene bad han Terboven om å slippe de norske fangene fri og la Norge være i fred.

Ikke nok med at Knut Hamsun syntes Tyskland var viktigere for han enn Norge, men han møtte også Hitler da det stormet som verst i hjemlandet. På disse møtene, som tok plass på Berghof festning i Østerrike, prøvde han å få Hitler til å forstå hvor mye Norge og det norske folk led under Terbovens styre. Hitler ville ikke forstå og dette møtet ble bortkastet. Hamsun, som på denne tiden var døv, fikk avslag på grått papir og måtte dra hjem til Norge uten håp om en bedre fremtid. Hadde han klart å overtale Hitler om å la Norge få gå, hadde hans rykte i Norge muligens forbedret seg en smule. Da Hitler ikke ville høre, ble Hamsun rykte heller ikke noe bedre og hans tyskervennelighet ville gi han store konsekvenser ved krigens slutt.

- Alle dårlige beslutninger gir konsekvenser

Etter krigen fikk Hamsun som spådd store problemer. Han fikk husarrest og mistet dermed muligheten til å forlate huset. Hans kone, Marie Hamsun, ble satt i fengsel. Hamsun fikk nå merke at han hadde stått på feil side under verdenskrigen. Etter en stund ble Hamsun flyttet innpå et psykisk sykehus. Nærmere bestemt Gaustad, hvor han fikk en grundig psykriatisk undersøkelse. Mange mennesker trodde nemlig at den store forfatteren hadde mistet vettet. Hvordan kunne en så stort geni støtte Tyskland i stedet for Norge under krigen? Enden på visa ble at Hamsun ble stemplet som ’ikke helt god’, og diagnosen var ’varig svekkede sjelsevner’.

- Hamsun - kanskje Norges beste romanforfatter!

Selv om Hamsun valgte en annen side enn de fleste nordmenn under krigen, var han en god forfatter. Han har preget verdenslitteraturen, og til og med fått Nobelprisen i litteratur. Å velge tyskernes side under krigen var en dårlig beslutning. Derimot at han fortsatte å skrive da sulten og fattigdommen slet i han som verst, var en god beslutning som har formet en del av litteraturen vi kjenner i dag. Hamsun skrev flotte bøker som tusenvis av mennesker leser vært år, og mange mener at han er en av de beste romanforfatterene i Norge. Andre ser på ham som en nazist. Hva du velger å mene om han og hans dårlige beslutninger er opptil deg, men skrive, det kunne han!