Henrik Johan Ibsen, sønn av Marichen Altenberg og forretningsmannen Knud Ibsen, ble født i Skien 20.mars 1828. Familien var velstående og garen drev en egen forretning, men da Henrik var 8 år gammel gikk faren konkurs og familien måtte flytte til en gård i Gjerpen.

 

 

Rett etter konfirmasjonen sin måtte Henrik ut i arbeid, og han ble derfor sendt til Grimstad for å bli apotekerlærling hos Jens Aarup Reinmann. Der skulle han bli i seks år. Under oppholdet fikk han et barn med Else Sophie Jensdatter, en tjenestepike hos Reinmann, noe han senere benektet.

På den tiden var Henrik Ibsen svært fattig, og han hadde ikke en gang råd til nye klær, og derfor ble konfirmasjonsdressen temmelig slitt.

 

Om dagene jobbet han på apoteket, men på kveldene brukte han tiden op å lese til artium, i tillegg til at han begynte å skrive. Ibsens første skuespill, ”Catilina”, ble ferdig i 1850, men ble aldri oppført.

 

Samme året reiste Henrik Ibsen til Christiania for å ta eksamen artium. I Christiania gikk han på Heltbergs studentfabrikk for universitetskandidater, sammen med mange fremtidige store navn innen norsk litteratur, blant annet Bjørnstjerne Bjørnson. Han ble raskt med i det litterære miljøet i Christiania, og jobbet som skribent for et tidsskrift.

 

I 1857 fikk han et tilbud fra Ole Bull om å komme til Bergen, og jobbe som dramaforfatter ved Det norske Theater. I tillegg til å instruere når egne stykker ble satt opp, jobbet Henrik også som sceneinstruktør for andre stykker. Årene var svært viktige for Ibsen, og ham lærte mye om teateret. I tillegg ble han kjent med Susannah Thoresen, som han giftet seg med i 1858 og fikk sønnen Sigurd med i 1859.

 

I 1857 flyttet han tilbake til Christiania for å jobbe som artistisk direktør ved Christiania Norske Theater. Årene der ble noen av hans verste, og i 1862 gikk teateret konkurs. I løpet av perioden i Christiania skrev han imidlertid de historiske stykkene ”Hærmæridene paa Helgeland” og ”Kjærlighedens Komedie” og satiren ”Kongs-Emnerne”. Ibsen møtte en del motstand i forbindelse med skuespillene, og det gjorde ham bitter overfor det norske samfunnet, som han mente var trangsynt.

 

Høsten 1863 fikk han et reisestipend fra regjeringen, og Ibsen bestemte seg for å flytte fra Norge. Bortsett fra et par korte besøk skulle han ikke komme tilbake før det hadde gått 27 år.

Først flyttet han til Roma, der han ble boende i fire år. I 1865 skrev han dramaet ”Brand”, som ble utgitt året etter og ble en stor suksess, og Ibsen mottok så kunstnerlønn. I 1865 skrev og utga han ”Peer Gynt”. Disse to verkene gjorde ham til Skandinavias mest kjente forfatter.  

 

Etter de fire årene i Roma, flyttet Ibsen i 1868 til Dredsen hvor familien ble boende i syv år. I 1871 utga Ibsen sin eneste diktsamling; ”Digte”, ellers skrev bare Ibsen dramatikk. Forfatterskapet til Henrik Ibsen kan deles i to deler; Historiske drama og samfunnsdrama. I 1973 skrev han sitt siste historiske drama, ”Keiser og Galileer”, men så ble han mer opptatt av filosofi og nye ideer i samfunnet, og dette kom til å prege skrivingen hans. Ibsens første samfunnsdrama ble ferdig i 1877, og ble kalt ”Samfundets støtter”.

 

I 1875 flytter Henrik til München, der han blir i tre år, før han flytter tilbake til Roma igjen. Der bor han med enkelte avbrudd i syv år. Året etter han kom tilbake til Roma, skriver han ferdig ”Et dukkehjem”, som blant annet blir oppført på Den Kongelige Teater i København. Så fulgte en rekke stykker som ”Gjengangere”, ”En folkefiende”, ”Vilanden” og ”Hedda Gabler”. Fellestemaet for alle disse dramaene var enkeltmenneskers rett til å være seg selv, uavhengig av samfunnets forventninger og fordommer. Ibsen utviklet og brukte også en spesiell litterær teknikk når han skrev skuespillene, nemlig den retrospektive teknikken. Den går ut på at man går inn i en tilsynelatende idyllisk familiesituasjon, men så rulles konfliktene opp gjennom samtaler med eller om personer man har kjent i fortiden. Denne teknikken har senere blitt vanlig i både film og litteratur.

 

I 1885 flyttet han tilbake til München igjen, og seks år senere, i 1891, flyttet Henrik Ibsen endelig tilbake til Christiania og Norge. Der ble han et han et fast innslag i bybildet, med sine daglige spaserturer til Grand Café. 1898 ble Ibsen hyllet med storslåtte 70-årsfeiringer i Christiania, København og Stockholm. Ibsen fortsatte å skrive frem til 1899, da han gav ut sitt siste verk, ”Når vi døde vågner”. Året etter ble Ibsen rammet av slag for første gang, og seks år senere, den 23.mai 1906, dør Ibsen i sin leilighet i Christiania.

Henrik Ibsen er omtalt som det moderne dramaets far, en av Norges aller fremste forfattere og fortsatt regnet som en av verdens største dramatikere.

 

 

 

Henrik Ibsen – Norges største dramatiker