Henrik Ibsen ble født i Skien 20. mars i 1828 i en gammel dansk familie, som sønn av en velstående kjøpmann. Da han var åtte år gammel mistet faren jobben, og dermed gikk hele familien konkurs. Dette førte deretter til at etter Henriks konfirmasjon, måtte han ut i arbeid. Han ville studere medisin, men det hadde han ikke råd til. Han hadde ikke engang råd til å kjøpe seg klær. I 1844 ble han sendt til Grimstad, hvor han jobbet som læregutt ved et apotek i seks år, og det var ved disse tider at han begynte for alvor å skrive. Det første skuespillet hans, Catilina, var ferdig da Henrik var 22 år, altså i 1850.

 

Han var i en periode elev ved Heltbergs ”studentfabrikk”, hvor han traff andre som også har blitt kjente i norsk litteraturhistorie. Samme år dro han videre til hovedstaden for å ta artium, men strøk i to fag. I 1851 fikk han tilbud fra Ole Bull om å jobbe som instruktør og forfatter ved det norske teater i Bergen. Årene ved teateret ble veldig viktige for han.

 

Da Henrik Ibsen var 19 år gammel, traff han ei jente som het Susannah Thoresen. Da han var 20 år, giftet de seg. Det var hovedsakelig Susannah som sørget for at Henrik satte seg ved skrivebordet hver morgen fremfor å være med venner.

 

Henrik flyttet til Italia i 1964, og senere til Tyskland. Da han var i Italia og Tyskland skrev han de fleste av skuespillene sine, og det er disse som har gjort han til Norges største forfatter opp i gjennom tidene.

 

Her er en liten oversikt over viktige verker:

Catilina, 1850

Gildet på Solhaug, 1856

Fru Inger til østråt, 1857

Kongsemnerne, 1863

Brand, 1866

Peer Gynt, 1867

De unges forbund, 1869

Digte, 1871

Samfunnets støtter, 1877

Et dukkehjem, 1879

Gjengangere, 1882

Vildanden, 1884

Rosmersholm, 1886

Hedda Babler, 1890

Byggmester Solness, 1892

Lille Eyolf, 1894

John Gabriel Borkman, 1896

Når vi døde vågner, 1899

 

Litt om de mest kjente stykkene:

Et dukkehjem er det hans mest berømte stykke. Nora og Thorvald lever i et tilsynelatende lykkelig ekteskap helt til Nira nekter å adlyde mannen og forlater han og deres tre barn. Thorvald representerer den konservative borgermoralen, mens Nora den frie vilje og individets rettigheter. Stykket gjorde sensasjon og ble satt opp i Europa og Amerika.

 

Gjengangere er innom masse forbudte temaer som blant annet var incest, barn utenfor ekteskap, sosiale konvensjoner som ødeleggere av frihet og et lykkelig liv og syfilis. Stykket skapte voldsom debatt og ble nektet oppførelse over store deler av verden.

 

I En folkefiende angriper Ibsen ”den kompakte majoritet” og flertallets ubetingede rett. Han er kritisk i forhold til motstand mot individets rett til å tenke annerledes. Stykket hadde urpremiere på Christiania Theater 13. januar 1883.

 

Hedda Gabler er en studie av en nevrotisk kvinne. Hedda er 29 år, har giftet seg, er gravid med et barn hun ikke ønsker seg og lei av sin mann. Før hun giftet seg, flørtet hun med den bedrukne poeten Løvborg. Hun brenner manuskriptet hans og dermed gir Assessor Brack valget mellom offentlig eksponering og å bli hans kone. Hun begår selvmord når hun kommer under hans makt. Stykket ble før første gang spilt i München i Tyskland, den 31. januar i 1891 ved ”Königliches Residenz-Theater”.

 

Et felles tema for stykkene Et dukkehjem, Gjengangere, En folkefiende, Vildanden og Hedda Gabler er enteltmenneskets rett til å være seg selv, uavhengig av samfunnets forventninger og fordommer. Ibsen brukte retrospektiv teknikk i disse skuespillene, og det er i senere tider sagt at det var Ibsen som innførte denne teknikken.

 

Henrik bodde 27 år i utlandet før han flyttet tilbake til Christiania der han jobbet som artistisk instruktør ved Christiania norske teater. Årene fra 1857 til 1864 ble noen av hans verste. Teateret fikk konkurs, og han møtte motstand i forbindelse med skuespillene sine. Disse nederlagene førte til at han ble bitter ovenfor det norske samfunnet som han så på som trangsynt.

 

Forfatterskapet til Henrik Ibsen kan deles inn i to ”kategorier”: Historiske dramaer og samfunnsdramaer.

 

På de tider da Henrik i 1873 skrev Keiser og Galileer, var han opptatt av filosofi og nye ideer i samfunnet og dette ble av betydning for resten av skuespillene han skrev. Det første samfunnsdramaet hans var Samfundets støtter i 1877.

 

I 1891 flyttet Ibsen tilbake til Christiania, og ble et fast innslag i bybildet igjennom sine daglige spaserturer til Grand Café. Han fortsatte å skrive helt frem til 1899, da han året etter fikk slag (72 år gammel). Han ble aldri helt frisk etter dette, og måtte slutte å arbeide. 23. mai 1906 døde Henrik Ibsen, 78 år gammel. Over 90 år senere regnes han fortsatt som en av verdens største dramatikere.

 

Som sagt, er Ibsen den beste dikteren i norsk historie. Ingen annen nordisk forfatter har greid å oppta sin samtid i den grad, eller som har hatt slik innflytelse på arbeidslivet verden over som Henrik Ibsen.