Henrik Wergeland ble født 17. juni 1808 i Kristiansand. Faren hans, Nicolai, var en av Eidsvoldsmennene. Da Henrik var 9 år gammel flyttet familien til Eidsvold, og betydningen dette stedet hadde (og fortsatt har) i norsk historie fikk mye å si for ham. 11 år gammel ble han sendt til hoved-staden for å gå på skole, og bare tretten år gammel fikk han trykt sin første fortelling i Morgenbladet.

Han begynte etterhvert å studere teologi, og ble en svært aktiv deltager i det sosiale livet i Christiania. Samtidig var han opptatt av norsk kultur og historie, og at Norge skulle utvikle seg i en selvstendig retning, bort fra dansk påvirkning.

Dette førte til at han engasjerte seg i samfunnsdebatten på en rekke felt. Han var opptatt av det norske skriftspråkets utvikling, og hans forslag til forandringer i det danske skriftspråket, som da ble brukt, var noen av de første skritt i retning av det vi i dag kjenner som bokmål.

Han var også engasjert i folkeopplysning, og startet flere folkebiblioteker rundt om i Norge. Han kjempet også for å få opphevet paragrafen i Grunnloven om at jøder ikke hadde adgang til Norge, og selv om denne paragrafen ikke ble fjernet før seks år etter hans død, var det mye på grunn av hans innsats at dette skjedde såpass tidlig. Den dag i dag legger norske jøder ned en krans ved Wergelands grav 17. mai.

17. maifeiringen med barnetog er forøvrig også Henrik Wergelands fortjeneste - det var han som startet denne tradisjonen! Den kjente "Vi ere en nasjon vi med" er det han som har skrevet.

Som forfatter er Wergeland viktigst som lyriker, selv om han også skrev noen skuespill og en del essays av betydning. Han var sterkt preget av den romantiske perioden, men stilen hans var omstridt, og den spontane og impulsive måten å skrive på ble sterkt kritisert av Welhaven og Intelligenspartiet, som sto imot gruppen som støttet Wergeland, Patriotene. Enkelte ganger endte faktisk disse diskusjonene med slagsmål!

I 1844 ble Wergeland syk, men fortsatte å skrive helt til han døde 12. juli 1845, 37 år gammel. Folkemengden som fulgte kisten hans til graven var den største til da ved noen begravelse i Norge.