Forfatterportrett

Ingvar Ambjørnsen ble født i den lille byen Larvik 20 mai 1956. Faren var postbud og mora var hjemmeværende. Særlig skoleflink var han ikke, men stilene hadde han dreis over, dvs. de vare fulle av feil, men innholdet var bra. Ambjørnsen var og er veldig glad i å lese bøker. Som ung slukte han det meste, med de to forfatterne Bjørneboe og Hamsun som favorittene. Selv den dag i dag har Ambjørnsen alltid en av Hamsuns bøker fremme. De blir lest om og om igjen. Når han var 14 år var han allerede fast bestemt på å bli forfatter, noe han skulle bli 11 år senere. Utdannelsen gikk det helle dårlig med. Han fullførte ikke engang videregående.

Det tok ikke lang tid før Ambjørnsen ble med i miljøer der røyk- alkohol- og narkotikaforbruket var stort. Ambjørnsen tok flere strøjobber her og der før han til slutt reiste hjemmefra som attenåring og fikk jobb på Lier sykehus. Jobben skulle vise seg å bli inspirasjonskilden til hans første bok, "23-salen". Den handler om livet på en psykiatrisk avdeling på et sykehus. Ingvar Ambjørnsen hadde egentlig bare tenkt å skrive en liten sak, kanskje et hefte. Han leverte det lille han hadde til forfatterlaget, et undergrunnsforlag som for lengst er borte. Mens han satt der og ventet tok han seg en kopp kaffe og snart hadde han en strålende forlagssjef foran seg. Han ga klar beskjed til Ambjørnsen om å gå rett hjem å skrive en bok. Bok ble det og Ambjørnsen hadde greis målet sitt, å bli forfatter, om enn ikke dikter som han mest ønsket.

Ambjørnsen har flyttet mye på seg og i 1985, fire år etter hans første bok, flyttet han til Hamburg i Tyskland hvor han fortsatt bor sammen med sin tyske kone Gabrielle Haefs. I følge ham selv er han nødt til det, for i lille Norge blir han overfalt av mennesker som ønsker å diskutere en av bøkene hans. I Hamburg lever han avslappet nok til å få skrive og ifølge seg selv så har han det ”jævlig fett”:

I 1986 kom gjennombruddet som gjorde Ingvar Ambjørnsen til den rikskjendisen han er. Cappelen hadde holdt en stor romankonkurranse og den vant Ambjørnsen med kjempesuksessen ”Hvite Niggere”. Etter dette kom det flere gode titler fra Ambjørnsen på rekke og rad.

Voksenforfatteren

Ingvar er først og fremst en voksenforfatter. Da henter han inspirasjonen fra miljøer han kjenner godt. Det er grunnen til at mange av bøkene handler om outsiderne i samfunnet vårt, et miljø som ikke er skrevet så veldig mye om i litteraturen. Disse miljøene er skildret nøyaktig og det gir leseren et godt innblikk i hvordan personene har det.   Ungdomsforfatteren   Grunnen til at Ambjørnsen satte i gang med den berømte ”Pelle og Proffen” serien er såre enkel: Han satte seg ned på hytta å begynte å lese ”Hardy guttene”. Den serien hadde han som mange andre gutter lest glupsk som unge, men nå var lesingen et mareritt. Språket var dårlig og miljøet dårlig skildret. Mysteriene var også tåpelige og lite troverdig. Han bestemte seg for å gi ungdommene et bedre alternativ. Mysteriene skulle være troverdige og skildringene mer forseggjort. Slik ble de ti ”Pelle og Proffen” bøkene laget og undertegnende kan selv skrive under på at Ambjørnsens forsøk på å gi ungdommene et bedre alternativ var høyst vellykket.

Ambjørnsen har vunnet flere priser. Til sammen er det blitt 12. Spesielt må det nevnes Brageprisen som han fikk i 1995 for boka ”Fugledansen” og Riksmålsprisen som han fikk i 1999. Den er litt spesiell med tanke på at som ung fikk Ambjørnsen igjen stilene sine med mer rødt enn svart på. Hele Ambjørnsens liste over priser/belønninger er som følger:

• 1986 1.pris Cappelens romankonkurranse for ”Hvite niggere”
• 1987 Språklig samlings pris
• 1988 Cappelenprisen
• Hamburg bys stipend
• Lübeck bys stipend
• “Døden på Oslo S” på Ibbys Honour List
• 1991 80-tallets beste barne- og ungdomsbok (Døden på Oslo S) utdelt av Bokhandlerforeningen
• Ungdommens bokpris. Utdelt av Hå kommune på Barnas bokdag.
• 1995 Brageprisen (romanen ”Fugledansen”)
• 1996 Bokhandlerprisen (romanen ”Brødre i blodet”)
• 1999 Vestfold Litteraturpris (romanen ”Elsk meg i morgen”)
• 1999 Riksmålsprisen (romanen ”Elsk meg i morgen”)

Som tidligere nevnt er listen over Ingvar Ambjørnsens bøker lang. Den første boka, ”23-salen” handler om Ambjørnsens opplevelser på Lier psykiatriske sykehus. Vi møter Andreas Wiegert som begynner å arbeide der som skoletrøtt 18-åring, akkurat som Ambjørnsen selv. Andreas starter med det å stige i gradene og blir pleier ved sykehuset som mål, men intensjonene blir mindre og mindre i takt med hvor ille han ser systemer behandler pasientene. På denne måten forteller Ambjørnsen om hvor umenneskelig pasienter blir behandlet. ”23-salen” er på denne måten en skarp kritikk til et skjult kapittel i norsk samtid. Neste bok fra forfatteren skulle vise seg og være en sann nedtur. ”Sarons ham” ble Ambjørnsens kanskje svakeste bok. Den kom i 1982 og er en forløper til Ambjørnsens gjennombruddbok ”Hvite Niggere”. I ”Sarons ham” beskriver Ambjørnsen på en rå og brutal måte hvordan en outsider trekker med seg andre ned i sumpen med narkotika, stoff og galskap. Ambjørnsen er godt kjent for sitt liberale syn på cannabis ,og det kommer lett frem i den kontroversielle boka ”Den siste revejakta”. Boka ble først utgitt i 1983 og reppublisert i 1988. Siste gang i Cappelens ”Cap” serie. En serie bestående av spenningsromaner noe som ”Den siste revejakta” definitivt er. Temaet i boka er å skildre narkomiljøet, og da særlig den delen som har med hasj og gjøre, på godt og vondt. Boken skildrer også de psykiske problemene hovedpersonen får som følge av mange års forbruk av hasj og andre rusmidler, samt flere års flukt fra politiet. Hele boka er et langt innlegg i debatten om legaliseringen av hasj. Dette er også det boka er mest kritisert for. Ambjørnsen smører nemlig på så mye at fremdriften i boka kan bli litt liten. Det tegnes et markant skille mellom hasjmiljøet og miljø der hardere stoffer dominerer. Dette vises gjennom hovedpersonens moral. Han vurderer aldri heroin, for det dør folk av. Det som er tøft for hovedpersonen, Carl F. Vang, er at det er lik straff for heroin og hasj, men man tjener fire ganger så mye på heroin. Språket i denne boka er meget #røft” og banningen florerer. Det gjør boka meget troverdig og dette viser at forfatteren har et godt innblikk i slike miljøer.

Etter ”Den siste revejakta” kom det to thrillere fra Ambjørnsen. De er ”Galgenfrist” og ”Stalins øyne” hvor sistnevnte er den beste av de to. i 1987 kom ”Heksenes kors” som er forholdsvis kjent, men ikke blant Ambjørnsens beste. Aftenposten hadde som overskrift i sin anmeldelse ”Bok som forble en kladd”. Videre kan vi lese ”Fortellingen er preget av å blitt til underveis(..) Det er slitsomt for leseren, som iblant blir mindre oppmerksom på selve historien og mer oppmerksom på hvordan forfatteren skal få sydd den sammen”.

I 1991 begynte en serie om personen Elling. Til sammen er det kommer fire bøker i denne serien og de er blitt meget godt mottatt. Ellingbøkene er en skildring av en person som har vært totalt avhengig av moren, men nå er hun død. I disse bøkene Skildrer Ambjørnsen verden gjennom en person som er gal, men på ingen måte dum. Dette kan føre til flerfoldige latterkick. Bøkene er kjent for å være Ambjørnsens vittigste. Språket i bøkene er enkelt og mildere enn hva vi er vant til ifra Ambjørnsens side. Ellingbøkene kan kanskje karakteriseres som Ingvars beste.

I 1987 kom første bok i ”Pelle og Proffen” serien. Det er en ungdomsserie på 10 bøker. Den begynte med ”Kjempene faller” og fortsetter med kjempesuksessen ”Døden på Oslo S” i 1988. Videe fortsetter det med ”Giftige Løgner”(1989), ”Sannhet til salgs”(1990), ”De blå ulvene”(1991), ”Flammer i snø”(1992), ”Etter orkanen”(1993), ”Hevneren fra himmelen”(1994), ”Storbyens stemme”(1994), og ”Mordet på Aker brygge”(1995). I alle bøkene møter vi Pelle og hans kamerat Proffen. Boka er skrevet i Jeg-form, hvor ”jeg” er Pelle. Sammen løser de all slags mysterier fra miljøforurensning til å fakke pyromaner. ”Døden på Oslo S” som er den beste av de ti bøkene er blitt filmatisert.

Hele Ingvar Ambjørnsens bibliografi unntatt ”Pelle og Proffen” bøkene:

• 1981 23- Salen (roman)
• 1982 Sarons ham (roman)
• 1983 Den siste revejakta (roman)
• 1984 Galgenfrist (roman)
• 1985 Stalins øyne (roman)
• 1986 Hvite niggere (roman)
• 1987 Heksenes kors (roman)
• 1988 Jesus står i porten (noveller)
• 1988 Bellona – gudinna som ble vaktbikkje (roman)
• 1989 San Sebastian Blues (roman)
• 1990 Den mekaniske kvinnen (roman)
• 1992 Det gyllne vakuum (roman)
• 1993 Utsikt til paradiset (roman)
• 1994 Sorte mor (noveller)
• 1995 Fugledansen (roman)
• 1996 Brødre i blodet (roman)
• 1997 Natt til mørk morgen (noveller)
• 1998 Samons og Roberto (1) Arven etter onkel Rin-Tin-Tei
• 1998 Susk hjelm! (artikler)
• 1999 Elsk meg i morgen (roman)
• 1999 Samons og Roberto (2) Krakilske kamerater