Marx’ barndom [1818]

Karl Marx ble født i Tysklands eldste by, Trier, på starten av 1800-tallet. Som en prøyssisk-styrt by i Rhinland, var det politisk strengt. Etter den franske revolusjonen ble liberalismen dyrka, og dette var et viktig element i Karls senere politiske engasjement.

Hans far, Heinrich Marx Levi (1777-1838) var en velstående, jødisk jurist. Han var i en lang periode leder av advokatforeningen i Trier. Etter hvert måtte han ofre sin jødiske tro for vervet, og konverterte til luthersk kristendom i 1816/17, da det ikke lenger gikk an å være formann i formelle foreninger som ”fremmedtroende”.

Karl selv fikk verken kristen eller jødisk opplæring i hjemmet, og endte som ikketroende. Selv om han, i likhet med sine 6 søsken, ble døpt kristen, ble det aldri ønska at han skulle slutte seg til religionen.

Karl fikk hjemmeundervisning til han ble 13. Deretter studerte han ved et av Tysklands eldste gymnas, Triers kongelig-prøyssiske gymnas. Der ble han kjent med Edgar Freiherr von Westphalen, som ble hans svoger året etter eksamen, da han forlova seg med Edgars søster, Jenny Freiin von Westphalen.

Marx’ studietid [1835]

I 1835 begynte Marx å studere jus ved Universitetet i Bonn. Han var medlem av den lokale studentforeningen, og brukte i anledning det tida si på fester i stedet for å lese til studiene. Dette gikk ut over karakterene hans.

Karl ville egentlig aldri studere jus, men filosofi og litteratur, men fikk ikke lov av faren, som mente at en utdannelse som jurist var det eneste som kanne skape en god karriere for sønnen. Han beordra Karl til å flytte til Berlin for å studere ved det mye mer innflytelsesrike Friedrich-Wilhelms-universitet. På tross av farens strenge retningsramme var det under studietida i Berlin at Karl virkelig ble engasjert i filosofi.

I denne perioden ble Karl interessert i den tyske gruppa Die Freien, som besto av unge filosofer og journalister som bygget på den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegels. Men gruppa fremstilte tankene hans på en annen måte enn det Karl hadde lært på universitetet. Bevegelsen stifta han bekjentskap til i studietida, og var med på å bevege ham mot det politisk venstre.

Litt seinere, i 1842, flytta han til Bonn. Der skulle hans politiske karriere starte opp for fullt, i form av journalistikk. Han begynte med filosofisk og politisk journalistikk ved Universitetet i Bonn, og den 5. mars skrev han sin første avisartikkel i den opposisjonelle, nystarta avisa Rheinische Zeitung für Politik. Avisa hadde som formål å samle og organisere prinsipielle kritikere av den tyske nasjon, og måten den styres på. Et år senere, 15. mars 1843, er Karl blitt redaktør i avisa.

Noen måneder tilbake i tid knyttes et nytt bekjentskap seg. Den tyske fabrikksønnen Fredrich Engels svipper innom avisa på vei til Manchester for å undersøke arbeiderklassens hverdag på nært hold. Dette blir det første møte mellom Marx og Engels.                                                              

Den prøyssiske pressesensuren begynte å gi avisa mer og mer oppmerksomhet jo flere som leste den, og jo mer utbredt den ble. Den gjennomgikk først bare en før-sensur, så etter-sensur i tillegg, og da Marx’ redaksjon på forskjellige underlige vis greide å unngå begge, ble avisa trippel-sensurert. Det endte med at avisa blei forbudt. Fire måneder etter, mars 1843, ble avisa lagt ned.

Bryllup [1843]

På tross av begge familiers misnøye, ble den i mange år hemmelige forlovelsen mellom Marx og Jenny Freiin von Westphalen til virkelighet, og de gifta seg ved Pauluskirken i kurbyen Bad Kreuznach den 19. juni 1843. De fikk 7 barn sammen, men bare tre overlevde.

Marx’ politiske vekkelse [1843]

Sent I 1843 flytta Karl og Jenny til Paris, etter at tyske myndigheter hadde forvist Marx for sine meninger. Grunnen til at det ble Paris var Marx’ interesse for den revolusjonære vekkelsen som foregikk i byen.

Ved årsskiftet skrev Marx sin i dag så berømte kritikk av sitt filosofiske forbilde, Hegels. Først etter Karls død ble det publisert. I dette manuskriptet var det Marx først brukte uttrykket ”religion er opium for folket”. I dag kjenner vi dette som et av de mest kjente sitatene hans.

Litt seinere (uvisst dato) begynte Marx, i samarbeid med sin venn Arnold Ruge, å skrive De tysk-franske årbøker (Deutsch-Französische Jahrbücher), men grunnet politiske konflikter mellom de to, ble det aldri gitt ut mer en ett nummer, og bare på tysk. For imens Ruge holdt seg til det daværende (og nåværende) kapitalistiske systemet, viste Marx tydelig at han ville ha forandring. I det eneste nummeret av Årbøkene skrev nemmelig Marx en artikkel hvor han ga uttrykk for proletarets væpna revolusjon. Dette ble for stert for Ruge, og tidsskriftet ble oppløst før det fikk starta på ordentlig (1844).

Det var også på denne tida at Marx skrev den omstridte kritikken av Ludwig Feuerbach, Thesen zur Feuerbach. Som mye annet han skrev på denne tida ble skriftet aldri publisert på noe vis før 1888, fem år etter Karls død. I essayet beskrev Marx for første gang hvordan religionen manipulerer oss, og at det er mennesket som har skapt religionen, og ikke motsatt.

Engels [1844]

Den 28. august 1844 skulle verdenshistorien endres for alltid. Etter at Fredrich Engels, som hadde hatt hyppig kontakt med Marx via diverse brev, var kommet tilbake fra England etter å ha observert det engelske proletaret over en flere års periode. Hans bok, Die Lage der arbeitenden Klasse in England, skulle bli sentral for Marx’ politiske overbevisning. De møttes på Café de la Régence på Place du Palais. De stifta samarbeid, og gav ut stridsskriftene Die heilige Familie og Gegen Bruno Bauer und Konsorten (mars 1845).

Marx begynte å skrive i det delvis hemmelige avisa Vorwärts som blei utgitt av den hemmelige stiftelsen De rettferdiges forbud. Marx, som etter hvert ble medlem av stiftelsen, gjorde avisa til Europa mest ytterliggående venstreradikale publikasjon (ikke verst…)

Men da avisa i 1845 støtta et mislykka attentat på Friedrich Wilhelm IV, ble store deler av redaksjonen, blant dem Marx og Engels, tvunget til å flytte fra Frankrike. De slo deg ned i Brussel.

Det var på denne tida de to skreiv et av sine mest berømte essays; Den tyske ideologi. Heller ikke dette verket ble offentliggjort før begges død (1932). Kort tid etter frasa Marx sitt prøyssiske pass for å hindre at den prøyssiske regjeringa kontakta Belgiske myndigheter for å få ham vekk fra landet.

I 1846 grunnla Marx og Engels Den kommunistiske korrespondansekomite (Kommunistische Korrespondenz-Komitee), som skulle organisere verdens (særlig Tysklands) arbeidere og kommunister. Dette blir regna som et strategisk grep for å klargjøre et kommunistisk parti.

Det kommunistiske forbundet [1847]

I 1847 sluttet Marx og Engels seg til det hemmelige forbundet De rettferdiges forbund. Dette var en gruppe som bygde på sosialistiske teorier; hovedsakelig sosialistisk utopi og kristen sosialisme. Men da Marx og Engels kom i lederposisjoner i organisasjonen, endret de dens struktur vesentlig, og det blei omdøpt til Det kommunistiske forbundet. Målet til Marx var å skape en internasjonal revolusjonær bevegelse som hadde som mål å skape en ”utopisk” verdensrevolusjon, dvs. en revolusjon som bygger på den kommunistiske/sosialistiske utopi. Forbundet fikk over 40 lokallag over hele verden; mest i Tyskland, Nederland og Frankrike, men også i mange stater i USA. Dette var Marx’ første steg mot å organisere til en kommunistisk revolusjon.

Det kommunistiske manifest [1847]

På Det kommunistiske forbunds partikongress i London, 1847 ble Marx og Engels spurt om å skrive et manifest som definerte formen for arbeiderklassens kommende kamp om verdensherredømme. Manifestet skulle også være Det kommunistiske forbunds partiprogram.

De starta arbeidet i november 1847, men etter at Engels dro til Paris på tampen av 1847, ferdiggjorde Marx det alene. Januar 1848 sto det ferdig.Manifestet het originalt Det kommunistiske partis manifest, men i dag regnes det som en definisjon på, ikke bare alle kommunistiske partiers politikk, men også den kommunistiske, marxistiske og sosialistiske ideologi. Slik lyder den første setningen i verket:

Et spøkelse går gjennom Europa - kommunismens spøkelse.

Det lange manifestet har, som Bibelens Joh. 3:16, et avsnitt som jeg synes definerer store deler av innholdet:

“Proletariatet vil nytte sitt politiske herredømme til litt etter litt å rive all kapital fra borgerskapet og sentralisere produksjonsredskapene i hendene på staten, dvs. i hendene på proletariatet som er organisert som herskende klasse, og så hurtig som mulig øke mengden av produksjonskreftene.

(…)

Den politiske makt i egentlig forstand er en klasses organiserte makt for å undertrykke en annen klasse. Når proletariatet i kampen mot borgerskapet nødvendigvis forener seg til klasse, ved en revolusjon gjør seg til herskende klasse og som herskende klasse med makt opphever de gamle produksjonsforhold, så opphever det samtidig med disse produksjonsforhold også eksistensvilkårene for klassemotsetningen, klassene i det hele tatt og dermed sitt eget herredømme som klasse.

I stedet for det gamle borgerlige samfunn med dets klasser og klassemotsetninger kommer en sammenslutning hvor hver enkelts frie utvikling er forutsetningen for alles frie utvikling.”

Manifestet er et av verdenshistoriens viktigste verker, og har vært sentral i hvordan verden er blitt forma og hvordan den ser ut i dag. Den er oversatt til alle språk i hele verden.

Revolusjon! [1848]

I 1848 starta uttallige opprør over hel verden. I Frankrike tok en kraftig arbeiderbevegelse makta fra kong Ludvig Filip. Dette kaller vi ofte Februarrevolusjonen. Som følge av revolusjonen og opptøyene sto Marx i sterk fare for å bli utlevert til de prøyssiske myndighetene. Han ble utvist av Belgia da det oppsto diverse opprør og gatekamper der og, og Marx flytta, etter invitasjon fra den franske arbeiderbevegelsen, til Paris den 4. mars.

Også Prøyssen ble velta, og kommunistene tok makta. Den såkalte Marsrevolusjonen dro Marx og Engels til Köln for å fortsette sitt journalistiske arbeid. Marx stifta foreninga Demokratiske Forening og ble redaktør for Neue Rheinische Zeitung - Organ der Demokratie. Engels var også sentral i arbeide med avisa.

Ettersom pressefriheten var oppheva etter Marsrevolusjonen, var det ikke lengre noe problem å drive propaganda. Selv om den kortvarige revolusjonen for lengst var avbrutt, og et borgelig styre var gjeninnsatt, hadde revolusjonens mål blitt til virkelighet; Tyskland var blitt helt forandra. For eksempel dreiv ikke lenger myndighetene og sensurerte avisene. Men da arbeiderbølgen for alvor var blitt brutt ned ved at borgelige krefter kuppa Frankrike, var det bare å innse at kommunismen hadde tapt sitt første slag. Og det ga også virkninger for Marx’ politiske arbeid. 25. september 1848 ble det erklært unntakstilstand i Prøyssen, og store deler av redaksjonen i avisa ble forfulgt. Målet var å rydde unna hele avisa, men alle bortsett fra én, Georg Weerth, flykta. Georg ble dømt til 5 års fengsel for å ha holdt en rekke taler som var kritiske til de prøyssiske myndighetene.

Marx ble i løpet av denne perioden arrestert to ganger, den ene relativt uten grunn, den andre for å ha mant til væpna opprør. Marx ble frikjent begge tilfeller. Marx ble på dette tidspunkt forvist (enda en gang) fra det prøyssiske riket, og flytta først til Paris, og så til London, hvor han skulle leve resten av sitt liv.

Eksil [1849]

Livet i eksil, London 1849 til Marx’ død, var en vanskelig tid. Familien flytta inn i en treroms leilighet i Soho kvartal i den mindre fine delen av London. På tross av hyppig pengestøtte fra Engels samt et enormt nettverk av venner av familien, døde to av barna hans av feilernæring og ett av en mindre alvorlig tuberkulose som ble feiloperert. Men i ettertid viste det seg at familien Marx likevel ikke hadde det så verst, økonomisk sett. Marx hadde et sykt drøyt overskudd hvert år. Med 22 punds årlig husleie og en årslønn på over 200 pund, levde familien i nærmest ekstase. Alle barna fikk privattimer i fransk, italiensk, musikk og tegning. Hans høye forbruk av sigarer og eksklusiv brennevin vitner også om at han egentlig levde et luksuriøst liv.

Engels måtte hver dag slite som arbeider ved farens firma, for å tjene nok penger til at Marx kunne ha en egen sekretær. Han hjalp imidlertid ikke Marx med så mye, men han Karl insisterte på at han måtte beholde den unge Wilhelm Pieper. I tillegg skrev Engels hver dag uttallige artikler under Marx navn for å hjelpe ham med å oppnå høyere inntekt. Men Marx jobba også mye selv. Hver dag satt han og skrev ting som i dag regnes som historiske verker, men som da ikke hjalp ham noen vei. For eksempel skrev han det 800 siders (!) manuskriptet Den Grundisse (eller Outlines) som ble gitt ut i 1941. Og med en rekke skrivejobber for kjente tyske aviser er det vanskelig å skjønne at tre av barna dine dør som følger av dårlige kår og feilernæring.

Men av alle uttallige verker og essays Marx med og uten Engels’ samarbeid, var det først i 1867 han fikk gitt ut noe i bokform (Das Kapital I). Grunnen var trolig at han la ekstremt mye tid og arbeid i Den første internasjonale, en internasjonal organisasjon som skulle bidra til verdensrevolusjonen. Den ble oppretta i 1864, etter initiativ fra tyske og engelske anarkistiske arbeidere.

Under revolusjonen i Paris, 1871 skrev han et av sine mest kjente verker, Borgerkrigen i Frankrike, hvor han gikk langt i å støtte den Parisiske Kommune.

Engels ba Marx stoppe med det han kalte ”borgelig fjas”, og sikta mot hans høye forbruk og fullstendig feilprioriteringer av de relativt få pengene han selv tjente. Men Marx mente han ikke kunne identifisere seg med arbeiderklassen, og at det var derfor han måtte leve i luksus. Engels har uttalt: "Uansett hvor tomme lommene hans var, nektet han ganske enkelt å godta en "subproletarisk" levemåte, som han sa. Det som kunne fortone seg som luksus for andre flyktninger, ble derfor "absolutte nødvendigheter", mens mer bydende krav som det å betale kolonihandleren ble behandlet som valgfrie ekstrautgifter".

Marx førte altså en grov dobbeltmoral, og nekta å ha noe med arbeiderklassen å gjøre, samtidig som han hver dag kjempa deres sak. Han ga også uttrykk for at "arbeiderklassen var smitta av den borgelige basill" og mente kommunismen ikke nødvendigvis bare skulle frontes av arbeidere.

Denne borgelige fremtoninga som skjedde på tampen av 1850-åra og utover minner om at Marx faktisk bare er et menneske, og at ingen, heller ikke Marx selv, kan være perfekte marxister. Dette beviste Engels også på omtrent samme tid, da han meldte seg inn i den mest prestisjerike hundejaktklubben i England, og var medlem av en rekke borgelige ordner.   

Karl Heinrich Mordechai Marx (1818-1883)

Den 2. desember 1881 døde Marx’ hustru. Den 11. mai to år etter døde Marx’ datter. Han var ved begge tilfeller i så dårlig form at han ikke kunne være til stede ved deres begravelser. Han led av, ikke bare uttallige sykdommer som blant annet førte til at han ikke kunne jobbe, men også en dyp depresjon. Den 14. mars, kvart på 3 om ettermiddagen en regnfull dag i 1883 døde Karl Marx 65 år gammel. Han hadde sittet alene i lenestolen sin i drøyt 2 og et halvt minutt, og ble funnet av sin datter. Da hadde den historiske tenkeren plutselig slutta å tenke. For alltid.

Han ble gravlagt tre dager etter, ved Highgate Cemetery i London. 9 personer gjestet begravelsen, av dem Engels. Litt seinere i historien har Det britiske kommunistpartiet reist et moment der det står «Workers of all lands, unite!»

I ettertid…

Das Kapital

Det i dag så kjente verket Das Kapital (alias Kapitalen/ Das Kapital - Kritik der politischen Oekonomie) er det uvisst når ble skrevet. Det man veit er at Das Kapital I ble gitt ut i 1861 for første gang, men ikke offentlig før 1867. Man regner med at verket egentlig var ferdig mye før den tid, men at i likhet med mye annet Marx og Engels har skrevet, ikke ble publisert før da. Boka var imidlertid en kritikk av den ”moderne” kapitalismen. Han var veldig opptatt av at boka skulle fremheve ”vitenskapen”, noe som for ham var knytta til økonomiske systemer. Han ble aldri ferdig med andre bind, og Engels måtte ta over etter ham og skrive halve det andre bindet og det tredje.

Marxismen

Karl Marx’ politiske teorier er grunnlaget for store deler av dagens politiske agenda. Hele verdens venstreside bygger på ham på ett eller annet vis. Både dagens sosialdemokrati og Den tredje vei har på hver sin måte tydelige forankringer i Marxismen.

Også etter Marx’ død har Marxismen blitt prøvd ut i praksis. For eksempel Sovjetunionen, som på tross av Lenins kritikk av Marx’ tafatthet, var en klart Marxistisk stat. Mao Zedong var heller ikke nådig i sin kritikk av Marx, men staten Kina, i likhet med Cuba, blir også regna som en marxistisk stat.

Men da må man spørre seg; ville egentlig Marx hvert fornøyd med disse statene hvis han hadde levd?