Knud Pedersen ble født 4. august 1859  i Lom i Gudbrandsdalen. Han var nr. fire av seks søsken. Da han var fire år bestemte familien seg for å flytte til Hamsund utenfor Hamarøy i Nordland. Ni år gammel ble han mot sin vilje satt bort til en gammel onkel, en strengt religiøs og humørsyk mann. Knud var ensom, men fant trøst i onkelens store bibliotek, der han leste både Bjørnson og brødrene Grimm’s verk. Fjorten år rømte han fra sin onkel og livnærte seg de neste årene med å være skomakerlærling, lensmannbetjent, kramkar, handelsbetjent og

lærer, samtidig som han leste alt han kom over av verdenslitteratur. Mest av alt ville han skrive. Allerede som 17-åring ga han ut sin første roman, «den Gaadefulde». Året etter utkom «Bjørger» i Bodø. Han fikk også trykt et litt lengre fortellende dikt, «På Gjensyn» i 1878.

 

På samme tid begynte Knud å eksperimentere med navnet sitt. Etternavnet Pedersen fikk han gjennom sin far Peder Skultbakken. Først endret han Knud til Knut, «Den Gaadefulde» ble gitt ut under navnet Knud Pedersen. Forfatteren til «På Gjensyn» kaller seg Knud Petersen Hamsund, hvor han har lagt til navnet på sitt hjemsted, noe som var vanlig for folk som var ute og reiste. Bokstaven d til slutt skal visstnok ha blitt borte gjennom en tilfeldig skrivefeil.

 

Begeistret over sin suksess i lokalmiljøet, reiste Hamsun i 1879, med gavmild pengestøtte fra en velstående kjøpmann, ut i verden med bondefortellingen «Frida» i kofferten. Etter å ha prøvd i evigheter å gi ut boken i København vendte han senere tilbake til Kristiania.

 

I 1882, da Knut var 23 år gammel, drog han som mange andre nordmenn til Amerika. Her ble han til 1884, men reiste senere tilbake og bodde i Amerika også i perioden 1886-1888. I denne tiden jobbet Hamsun blant annet som jernbanearbeider, gårdsgutt og sporvognskonduktør. Han møtte også unitarpresten og forfatteren Kristoffer Janson som han ble boende hos som hans sekretær.

 

Tilbake i Norge fikk han utgitt det som blir kalt hans første bok: «Fra det moderne Amerikas aandsliv» i 1889, en bitende og sarkastisk beskrivelse av det Amerikanske forbrukersamfunnet. Den kritiske holdningen til den moderne fremgang og dens grenseløse forbruk og fremmedgjøring fra naturen, beholdt han hele sitt liv.

 

I 1888 gav han ut den selvbiografiske boken «sult» i København. Denne markerer nyromantikkens gjennombrudd i Norge og førte til at Hamsun ble et etablert navn. I årene 1891-92 reiste Hamsun rundt på foredrags turne hvor mesteparten av Norges litterære diktere hørte på, deriblant Bjørnson, Kielland og Lie. Ibsen var kanskje den som ble mest påvirket av den unge Hamsun som gikk ut mot de etablerte forfatternes naturalistiske typediktning og deres flate samfunnsskildring. Han ønsket seg heller en litteratur som skildret det ubevisste sjeleliv, noe som i høyeste grad preget «sult» og som også skulle prege hans neste bok; «Mysterier»  som kom i 1892 .

 

Etter dette ga Hamsun ut to stemningsladete romaner: den lysriske romanen «Pan»i 1894 som er en høysang til Nordlandsnaturen, og «Victoria» som handler om den ulykkelige kjærligheten mellom rikmannsdatteren Victoria og møllersønnen Johannes. Med Hamsuns 90-tallsdiktning trådte det moderne, fremmedgjorte og angstfulle mennesket for første gang fram i skjønnlitteraturen. Hamsun fokuserte på romanfigurenes sjeleliv og skildret det irrasjonelle, spontane og underbevisste i deres reaksjonsmønster.

 

I 1898 giftet Hamsun seg for første gang med Bergljot Geopfert og sammen fikk de datteren Victoria i 1902. Ekteskapet var ikke særlig vellykket og endte med skilsmisse i 1908.

 

Hamsun møtte Marie Andersen i 1909, og hun ble hans livsledsagerske livet ut. Marie, som var en ung og lovende skuespillerinne da hun traff Hamsun, avbrøt sin karriere for å følge sin mann. De bosatte seg først på Hamarøy i 1911. Etter verdt fikk di barna; Tore, Arild, Ellinor og Cecilie.

 

I 1917 gav Hamsun ut boken "Markens Grøde," som gjorde han verdenskjent. I 1920 fikk han Nobelspris for denne boka. I 1918 flyttet familien til et sted mellom Lillesand og Grimstad, Nørholm. Dette ble deres levested livet ut.

 

Hamsun rundet av sin forfatterkarriere med det som har blitt kalt hans «vandrer-trilogi»: «Landstrykere» (1927), «August» (1930) og «Men Livet Lever» (1933), og i 1936 kom hans siste roman «Ringen Sluttet». Hamsun var da 77 år og hadde skrevet det han ønsket å skrive.

 

Så brøt den 2. verdenskrig ut, og Hamsun valgte feil side. Etter hvert har det blitt mange som har prøvd å forklare hvordan han kunne gå aktivt ut å forsvare Hitler og det storgermanske riket. At Tyskland var blant landene som tidligst ga forfatteren anerkjennelse synes også å ha spilt en rolle i Hamsuns sympatier. Det er heller ingen hemmelighet at Hamsun tydelig var inspirert av tysk filosofi allerede i sin 90-tallsdiktning.

 

I krigens første år skrev Hamsun en artikkel hvor han oppfordret «Kast børsa!» til det norske folk, og mente videre at Tyskland skulle redde Norge fra engelskmennene. Mange av hans lesere ble skuffet og brant bøkene hans. Knut møtte Hitler personlig i Berchtesgaden i 1943. Han var medlem av Nasjonal Samling som ble sett på som nazi - partiet. Etter at Hitler var død skrev forfatteren en hyllende nekrolog til «Der Führer». At både Knut Hamsun og hans sønn Tore jobbet intenst med å få frigitt norske fanger var mindre kjent på den tiden.
 

Da krigen sluttet ble Hamsun innlagt på en psykiatrisk klinikk i 1954, og fikk diagnosen «varig svekkende sjelsevner». Dette var et kompromiss Hamsun likte dårlig, han ville bli stilt for retten for å få sin dom, og det ble rettssak i Grimstad. Han ble dømt for landsforræderi og fikk en bot på 425.000, noe som gjorde at han i realiteten var ruinert for alltid. Hans hustru, Marie Hamsun fikk tre år fengsel.

 

Knut flyttet hjem til Nørholm i 1947, 90 år gammel. Her skrev han «Paa gjengrodde stier», et siste mesterverk om hans personlige oppfatning av rettssaken og legen som undersøkte han .

 

19. februar 1952 dør Knut Hamsun i sitt soverom på Nørholm.